Pilgrim – den vakreste videoen du kan se i år!

Av forfatter Stein Arne Nistad

Noen ganger stopper tiden når kunst berører. Eller hårene reiser seg, og du får frysninger. Eller du blir målløs og undrende. Stikkordet er mental berøring. Simon Moholts nye video berører. Den berører dypt.

Pilgrim er avslutningssporet på Simon Moholts relativt ukjente Oslo-X-album som han utga i fjor. Albumet kretser rundt oppbrudd, mening og dypt eksistensielle spørsmål. Ganske mørk. Til tider helsvart. Til tider lysende og sterkt.  Til tider håpløst og undergangsfokusert. Men med Pilgrim ender albumet karakter. En slags overgang, en reise fra det mørke mot håp og lys.

Videoen «Pilgrim» favner hele denne reisen, i motsetning til mange musikkvideoer som ofte er preget av høyt tempo og raske klipp som ofte skjuler eller tydeliggjør den bærende ideen – hvis det da i det hele tatt har vært noen. Ofte visuelt og musikalsk kult uten å være akkurat mer enn det.

I Pilgrim er det ikke slik. Vi inviteres inn i et mystisk univers og til en sammenhengende fortelling fra kaos og mørke til fremtidshåp. Veiviseren er en pilgrim som beveger seg i futuristisk animert landskap. Hus og bygninger er skjeve og rare. De levende vesenene er ekstreme i all sin enkelhet.  Over oss henger en klode vi ikke kjenner igjen. Biler og prosjektiler. Engler og demoner. Og over alt visuelle referanser til Oslos-X og referanser fra vår tid.

Pilegrimsreisen fra kaos til lys og håp er den bærende ideen. Tekst, musikk og den visuelle fortellingen bygger til sammen en sjelden helhet. Det er bokstavelig talt som å dykke ned i håpets brønn med utganger til en magisk fremtid. Symbolbruken er både visuelt og i fortellingen enkel, men kraftfull.  Alt for å manifestere Pilgrimmen, et menneske som søker sannheten gjennom vandringen.

Musikalsk er Pilgrim en av de beste låtene på OSLO-X. Den er både lavmælt og storslått med et mangfold av musikalsk og tekstmessig krydder. Moholt er utvilsomt poet, men i denne låten beviser han hvilken låtskriver han er. For her får musikken bokstavelig talt vinger.

Animasjonene er på samme tid både enkle og kompliserte på en dataspill-aktig måte, men utformet stilistisk, slik at det likevel fremstår som unikt.  Ofte ligger nettopp genialiteten i begrensningens kunst. I denne fortellingen er det på ingen måte visuelt kaos eller ødeleggende høyt tempo. I stedet har animatør Ingar Krabbestig skapt et visuelt univers som i sin sobre enkle form nettopp skaper mystikk og undring gjennom å spille på ganske få, men enkle effektive virkemidler. Dette oppleves som kreativt og vakkert.  

Jeg kan faktisk ikke huske noen musikkvideo siden aha’s «Take on me», som jeg har opplevd som så nyskapende. Det er ikke ofte det dukker opp slike musikalske videoperler, hvor syntesen av tekst, musikk og bilde til sammen skaper magisk synergi og blir til kunst. Pilgrim er et lite mesterverk. Gratulerer til Simon Moholt og animatør Ingar Krabbestig.

Videoen kan du se her:

PS: Jeg har en personlig relasjon til Simon. Jeg har imidlertid anmeldt musikk og jobbet med visuelle uttrykk i over 30 år og mener selv jeg er i stand til å vurdere Pilgrim relativt nøytralt.

A Multitude Masterpiece for Your Mind!

A review of Bob Dylan’s Rough and Rowdy Ways by Stein Arne Nistad (10/10)

The assassination of JFK is the first historical event I can remember. A memory characterized by fear. Life, death, and an uncertain future captured in a single event. I can still feel the childish powerlessness. For most people life is a Rough and Rowdy Way.

GB. ENGLAND. Underground nightclub principally for black people in Cable Street, East London. (Cable Street no longer exists). 1964.

Bob Dylan is a personal lifelong inspiration. Many of his songs and quotes are my compass. At work, private and artistic (a Dylan quote inspired my three 2WW novels).

After eight years of silence, Dylan finally releases an album with ten new original songs. My feelings are mixed. Is this album a Sarepta’s jar or a Pandora’s box? However, Dylan´s «Murderers Most Foul» released in March, was almost too good to be true. A song based on the murder of JFK. But Dylan did not only tell this story. During seventeen minutes he guides us on a journey to our entire culture. To our roots. I still remember the feeling the first time I heard the song. I experienced a kind of inexplicably soothingly perfected mood, without fully understanding the depth of the song. Just a feeling. Just a sense of perfect artistic communication. I also remember this feeling from the first time I heard «Sad-eyed lady of the lowlands» forty years ago. A perfect song and melody. I can`t explain why. It´s just the feeling of experiencing great art.

Rough and Rowdy Ways make mee feel. Make me feel perfection. The feeling of a new masterpiece. Stories about life and death, future and past, love and hate – all captured in an album. A manifestation of everything Dylan is. Take Dylan’s explosive creativity in the mid-sixties, add more than fifty years of experience. Then you probably understand what «Rough and Rowdy Ways» is all about. I was so much older then, I am younger than now! It is incomprehensible that an aging man still can reinvent himself. He is still able to create innovative brilliant music and poetry.

This album is a multitude of layers. So many that it is completely meaningless dive into songs and quotes it will take years to fully understand. What is Dylan talking about: Gods or men? Past or future? Hope or hopelessness? He spans a universe so vast and comprehensive that it contains almost everything human life is about. Including death and darkness. It is no coincidence that «The Black Rider» is all over the place.

Musically, it is easier to describe. Or maybe not. Except for three fairly standard blues tunes, Dylan treads new musical paths together with his regular tour band: Charlie Sexton (guitar), Bob Britt (guitar), Donnie Herron (steel guitar, violin, accordion), Tony Garnier (bass) and Matt Chamberlain (drums) ). In addition, a few other musicians are involved.

On the surface the songs and arrangements may seem quiet and simple. That is not at all true! The tunes are an incredibly sophisticated backdrop to Dylan’s recitation and singing. The production is brilliant. The soundscape is spiced with musical details. «Less in more». Diving into this fascinating musical micro-universe is a great experience. The band understands Dylan and transforms this knowledge to the low-key and expressive music this album requires. Dylan’s vocal is stunning, and he utilizes his foremost musical weapons. Timing and phrasing are perfect and beautiful.

Great artists dare to exceed and challenge personal and formal boundaries. On this album Dylan expand his poetic and musical language and delivers a perfect piece of art. Rough and Rowdy Ways is A Multitude Masterpiece for Your Mind!

Stein Arne Nistad

Journalist and Author

This is a brief translation from an Norwegian article by Google translate.

Glem DAB og gi de gode radioene evig liv!

Av Stein Arne Nistad
Arikkelen er publisert i Fidelity nr. 66 som kan bestilles her!

Jeg er en av de som er oppgitt over DAB. Hvordan er det mulig å innføre et radiosystem som suger og samtidig sende millioner brukbare radioer på dynga? Heldigvis er det håp. Med enkle grep kan du unngå DAB, få «superlyd» i gamle radioer og et trådløst konsept med på kjøpet.

Den hodeløse innføringen av DAB som fremtidens radio i Norge skjønner jeg ikke. DAB er jo allerede gammeldags, for neste generasjon radio er jo internettbasert! Beredskapsmessig synes jeg også det virker rart at Norge skroter FM til fordel for et sært radiosystem med ustabil og dårlig lyd som få land kommer til å innføre. Hvordan er det forresten mulig å sende massevis av flotte velbygde radioer på dynga og erstatte de fleste med billige kinaprodukter?

Live or let die?
Men må jeg faktisk kvitte meg med Tivoliradioene mine? Og hva med den fantastisk flotte og hypernostalgiske Radionett Solist II anno 1950 som jeg kjøpte på Finn for 200 kroner?
Heldigvis finnes det det flere løsninger hvis radioen har linje-, platespiller- eller aux-inngang. Den enkleste er å kjøpe et DAB-adapter til noen hundrelapper. Men for en DAB- hater er det uaktuelt. DAB gir ikke spesielt bra lydkvalitet og heller ikke tilgang til internettradio og streamingtjenester.
Men hva med å bruke min tredje hjernehalvdel – selveste smarttelefonen som lydkilde? NRK har både TV- og radioapper som fungerer glimrende. Tuneln Radio gir tilgang til det som finnes av internettradio og både Spotify, Tidal, YouTube og tusenvis av andre underholdingsapper bor på smarttelefonen.

Rekkeviddeangst
Jeg begynte med kabel. Men å lenke telefonen til Tivoliradioen på kjøkkenet via en halvannen meter ledning føles akkurat som det det er – å bli lenket fast på kjøkkenet.
Kanskje kunne et Bluetooth-lydadaptere være løsningen? I praksis sendes da lyden fra smarttelefonen trådløst til adapteret og derfra inn i radioen eller Hi-Fi-anlegget via kabel. Lyden blir grei nok selv om jeg har til gode å få hakeslepp av Bluetooth løsninger. Lenkefaktoren blir også ganske høy siden rekkevidden på Bluetooth er begrenset. Lyden dør så snart smarttelefonen er utenfor rekkevidde, når appen stenges eller når batteriet går ut. Løsningen introduserte altså en slags Hi-fiens svar på el-bileiernes rekkeviddeangst.

Smarttelefon og Chromecast
Hva med Chromecast. Langt inne i hodet surret det noe rundt om Chromecast Audio – noe Internett kunne bekrefte umiddelbart ved å opplyse at Chromecast is a line of digital media players developed by Google. Chromecast er små WiFi- baserte nettverksadaptere som styres via smarttelefoner og streamer video og/eller lyd til TV, surround- og musikkanlegg eller aktive høyttalere.
Når jeg skriver små så mener jeg små. En Chromecast er sirkelrund med en diameter omtrent som en fyrstikkeske og under 1 cm tykk. Chromecast Audio har en kombinert utgang for analog minijack og digital optisk miniTOSlink(!) mens videoutgavene har en fast HDMI kabel. Begge kobles til et lite strømadapter med USB ledning. Inni de små dingsene sitter det en liten datamaskin med minne, WiFi, USB, Ethernet og video og lydutganger. Egentlig ganske vilt og det er prisen også. De koster fra 350 for audio-utgaven opp til et HDMI-adapter med 4K støtte til knappe 800 kroner. Veien til Elkjøp var usedvanlig kort.

Chromecast for begynnere
Møtet med de nye dingsene var kort og godt overbevisende enkelt. Det kreves en smarttelefon, et trådløst nett og en egen GoogleHome app. Chromecast Audio koblet jeg til Tivoliradioen med den medfølgende knallgule minijack-kabelen. GoogleHome-appen opplyste så at den hadde funnet en ny Chromecast og ba meg velge nett, om å taste inn WiFi-passord og navn på enheten. Så var det tut og kjør. Jeg startet NRK-appen på smarttelefonen, valgte P1, trykket på Chromecast-ikonet (en firkant med tre buer nederste i venstre hjørne) og klikket på RadioKjøkken. Voila. Ren vellyd strømmet ut fra den gamle Tivolien – faktisk bedre enn fra den innebygde tuneren. Jeg skrudde av mobilen men ingenting skjedde. Det geniale med Chromecast er at smarttelefonen fungerer som fjernkontroll som brukes til å sette opp hva som skal spilles av. Når det er gjort streames innholdet direkte fra nettet til Chromecasten. Genialt og det funker.

Hekta på trådløs Chromecast-morro!
Jeg ble hekta på Chromecast. Husguden har fått en Chromecast koblet optisk via TOS-link inn i Parasound Halo P5 forforsterkeren og resultatet er forbløffende. Plutselig kan jeg streame NRK, Tidal osv. i HiFi-kvalitet fra smarttelefonen og utnytte d/a-konverteren i Parsounden. Faktisk spiller Chromecast oppsiktsvekkende bra også ved analog tilkobling. Den lille dingsen støtter faktisk 96Khz!
Et par tilårskomne TVer og et surroundanlegg har plutselig fått smart TV-funksjonalitet. Netflix, HBO, NRK, Youtube osv. har alle Chromecast-støtte og plutselig er smarttelefonen fjernkontrollen for TV-er i hele huset. Chromecast-video har godt bilde og støtte for surroundlyd! For første gang har jeg faktisk vurdert å kutte ut kabel-TV. Alt er jo tilgjengelig på nettet og Chromecast gjør det tilgjengelig overalt.
I praksis har jeg fått et trådløstfamilievennlig multimediaopplegg for en slikk og ingenting. Hele familien kan styre og spille av lyd og bilde der de vil! Chromecast Audioenhetene kan også legges inn i grupper, slik at musikkene kan streames til flere enheter samtidig. Det er utrolig fleksibelt.

Malurt i begeret
Ikke alle apper har ikke Chromecast-støtte. I praksis opplever jeg dette som et lite problem fordi appene jeg trenger har det og stadig flere får det. En kan heller ikke streame lyden alene til Chromecast Audio. I praksis betyr det at f.eks. YouTube ikke kan streames til Chromcast Audio. Enkelte ganger har jeg også opplevd at enhetene må restartes spesielt hvis nettet blir ustabilt eller tregt.

Liv i Radionett Solist II
Min gamle Radionett fra 1950 med rør som gløder og strømforbruk som en liten varmeovn har fått nytt liv. Den er på nett med en Chromcast rett inn i grammofoninngangene via en spesialkabel og bananplugger. Det er som å gi den dop. Få slike radioer har fått et nesten perfekt signal inn i gamle rør og ingeniørene på den salige radiofabrikken i Sandvika har all grunn til å være stolte! Lyden fra den gamle ærverdige radioen er forbløffende og nostalgien hundre prosent nærværende. Det er som å møte en venn med en særegen klang og sanselig lyd i perfekt nostalgisk utgave. Den gamle traveren har fått hedersplassen i stua og er i flittig bruk rett og slett fordi den er god å høre på. Radioen, snart sytti år gammel formidler musikk og følelser.

DAB kan du ha for meg. Men smarttelefon og Chromecast – go for it! Det er et billig, enkelt og fleksibelt trådløst system. Med optisk tilkobling til en bra DA-konverter snakker vi lyd av svært høy klasse! Med Chromecast har Google laget et utrolig bra produkt!

Ps: For å koble Chromecast til riktig gamle radioer kan det være behov for overganger, loddebolt og sære plugger som DIN, bananplugger etc. Det meste kan du få tak i hos Kjell & Company

Arikkelen er publisert i Fidelity nr. 66 som kan kjøpes og bestilles her!

Nytt album: «Og så snakket vi ikke mer» av Simon Moholt

Av Stein Arne Nistad

Da jeg anmeldte Simon Moholts forrige album «Jeg snakker til oss selv» konkluderte jeg med at han var et forvirrende kapittel. På sitt dårligste mente jeg han var en ganske banal sint rapper mens han på sitt beste var nesten genial. Derfor er det gledelig at han på sitt nyeste album oftere beveger seg mot det geniale enn mot det banale.

I møtet med det nye albumet fikk jeg nesten hakeslepp av de fem, seks første låtene. De fremsto alle som en nyskapende sammenheng hvor «Sjel» ga assosiasjoner til Beyonces fantastiske album Lemonade og flere av de andre låtene like godt kunne vært signert Karpe Diem. De siste låtene på albumet gjorde ikke like sterkt inntrykk, men de vokser frem over tid og forsvarer alle sin plass. Som for eksempel «Stjerner» som ved første gjennomlytting fremsto som ensformig og kjedelig men som faktisk nå er et av albumets beste og mystiske spor.

I det hele tatt er det oppsiktsvekkende hvordan Moholt har utviklet sitt musikalske uttrykk fra forrige album. Om dette er pop, rap, soul er ikke lett å si for her finner vi alle sjangere vevd sammen til en besnærende helhet. Beatene er engasjerende, melodilinjene fester seg lett samtidig som lydbildet er velprodusert med en mengde lekre musikalske detaljer. Lyden er oppsiktsvekkende bra og på et godt anlegg låter dette skikkelig bra. Nevnes må også den kvinnelige medspilleren Zoe Ofillie som med sin klokkeklare uttrykksfulle røst tilfører det hele en ekstra dimensjon. Rapperen Moholt har også utviklet seg voldsomt. Han fremstår med autoritet og tyngde. Skjønt rapp. Moholt sprenger sjangeren og jeg oppfatter slett ikke dette som et typisk rap-album.  Vi snakker mer om et konseptalbum med avanserte, musikalske og poetiske uttrykk som krever at lytteren går inn i-  og blir med på reisen.

Nå er det ikke slik at dette er et perfekt album. Moholt sliter fortsatt av og til med det jeg oppfatter som litt klisjepregde uttrykk, som av og til bryter fremdriften i teksten. Noen ganger blir ordene litt for store og jeg mener Moholt hadde tjent på å bevege seg helt bort fra F-ord-universet. Tekstene hans står stort sett så godt at de ikke trenger å vulgariseres.

Tematisk hadde albumet kanskje også tjent på å spenne ut et større univers. De fleste låtene tenderer rundt smertefull kjærlighet formidlet av en ungdom og ung mann på vei inn i voksenlivet. Det er mye smerte og svik her – og i lengden blir det kanskje litt overdose. Best synes jeg tekstene fungerer når det er historiefortelleren Moholt som får utfolde seg. Som på den beksvarte historien om Hans og på fest-odysseen Lilla. På noen av de andre låtene føler jeg av og til at formen overgår budskapet hvor i og for seg fiffige språkkonstruksjoner ikke nødvendigvis gir denne anmelderen bakoversveis. Men når sant skal sies er heller ikke denne anmelderen i den primære målgruppen.

Oppsummert snakker vi om et solid album som virkelig demonstrerer hvilken eminent poet og tekstforfatter Moholt er. I tillegg byr albumet på en sjelden variert samling av låter og musikalske stiler, som både er nyskapende, spennende og engasjerende. «Og så snakket vi ikke mer» er derfor et stort skritt fremover i en spennende artistkarriere.

Anmeldelsen publiseres i Fidelity nr 66.

Ps: Anmelder skylder å gjøre oppmerksom på at han har en privat relasjon til Simon Moholt – som i praksis innebærer et mer kritisk blikk enn ellers …

”Behind every beautiful thing there´s been some kind of pain”

Bob Dylan som inspirasjonskilde i Stein Arne Nistads romaner.
Johnny Borgans innlegg ved lansering av «Den tapte våren»
Nobels Fredssenter 28.9.2016.

”Darkness at the break of noon
Shadows even the silver spoon
The handmade blade,
the child’s balloon
Eclipses both the sun and moon
To understand you know too soon
There is no sense in trying”

Det store og mektige overskygger det nære. Det nære og lille kan overskygge selv det største. Håp og håpløshet. ”Den tapte våren”.

var-og-dager

Når jeg leser ”Seks dager i april” og ”Den tapte våren” hører jeg en ny stemme. Den nye stemmen er Stein Arnes, men det veikrysset vi møttes i for snart tredve år siden heter Bob Dylan, og våre treffpunkter gjennom årene har nesten uten unntak vært i dette veikrysset. Vår felles forankring i norsk og nordnorsk kystkultur, i småkårsfolkets kultur, i inntrykksømheten for nordnorsk natur, nybakt brød, svartbakskrik og motordunk, har aldri vært et tema i våre samtaler, og har i liten grad vært kjent for meg. Desto mer rørende er det å oppdage dette gjennom disse to bøkene, og at jeg ble invitert hit i dag.

På en eller annen måte er Bob Dylan med i alt jeg gjør, sier Stein Arne. Og jeg forstår godt hva han mener. Det finnes for noen av oss et rikt univers der Dylans ånd hele tiden svever over vannene og til stadighet og ustanselig inspirerer oss til å se på en ny måte, til å lytte en gang til, til å male selv, med ord eller med pensel.

Bob Dylan sier selv et sted, i et sjeldent åpenhjertig øyeblikk, at ”Kunstens høyeste mening er å inspirere. Hva mer kan du gjøre for noen enn å inspirere dem?”  Dette er en historie inspirert av Bob Dylan, sier Stein Arne. Og han gjør det tydelig for oss alle ved at hver del av bøkene åpnes med en blafrende varde i form av et Dylan-sitat. Det første av disse er hentet fra John Brown:

”But the thing that scared me most
was when my enemy came close
And I saw that his face looked just like mine”

Gjenkjennelsen. Brødre som møtes på slagmarken. Det er slekten som slåss. Menneskeslekten. Dette blikket blir liggende som en stille programerklæring over begge bøkene, en dyp filantropisk grunnholdning til sterk inspirasjon i en verden der fiendebildene males med stadig sterkere farger, der nyansene forsvinner og der polariseringen vinner stadig nytt terreng.

På den andre siden. Hvordan vet vi med sikkerhet hva vi er inspirert av? Egentlig? Inspirare – blåse, puste, ånde inn i, innånde, åndedrag, åndedrett. ”Den fyrste song eg høyra fekk, var mor sin song ved vogga.” Mor ga oss vårt første åndedrag. Hun pustet på oss. Var mor vår første og største inspirasjon? Hvem vet? Er vi i det hele tatt i stand til fullt ut å være bevisst våre inspirasjonskilder?

Men altså – Stein Arne har bedt meg å snakke om Bob Dylan som inspirasjonskilde. Vi vet at han inspirerte Leonard Cohen til å ta fram gitaren, og vi vet at han inspirerte Beatles til å kvesse pennen, og at alle låtskrivere som har kommet etter ham, i følge Bruce Springsteen, befinner seg i skyggen av Dylans inspirasjon, enten de vet det eller ikke. Et uendelig antall kunstnere i alle sjangre oppgir han som en viktig inspirasjonskilde. Er det så mulig å se inspirasjonen i ”Den tapte våren”? Eventuelt også der Stein Arne verken tenkte på den eller så den?

Da jeg begynte å lese tenkte jeg med én gang på sangen ”Black Diamond Bay”. Fortellingen. Dramaet. Skifte av perspektiver. Å se fra utsiden. Å føle fra innsiden. Avstand. Nærhet. Overblikk. Utsikt. Innsikt. Journalisten. Mosaikken. Collagen. Blikket. Alt i én sang. Som i ”Den tapte våren”.

Blåse, puste, ånde inn i. Jeg tenkte på ”Blowing in the wind”. ”Hvor var rettferdigheten? Hvor var barmhjertigheten?”

Spørsmål uten svar. Svar som tas av vinden.

Som i ”Den tapte våren”.

”De sorte skinnhanskene satt som støpt, og den høyreiste skikkelsen med det blonde håret nedkjempet vinden, som rusket og rev i henne uten å skape annen uro enn at kåpekanten slo og flagret rundt skjørtet og bena hennes.”

Elise! Jeg tenkte på ”Girl from the north country.

”Please see for me if she´s wearing a coat so warm,
to keep her from the howling winds.”

Jeg registrerte Stein Arnes rørende besjeling av nordlandsnaturen.

”Bølgene bukter seg innover i den gråblå fjorden, som strekker seg mot øst og deler landet. De smyger seg langs svaberg og skjær helt til de bryter mot en halvøy langt der inne, et platå, en fot som et fjell reiser seg fra.”

Jeg tenkte på ”Lay Down Your Weary Tune:”

”The ocean wild like an organ played
The seaweed’s wove its strands
The crashin’ waves like cymbals clashed
Against the rocks and sands.”

”Den tapte våren.”

Jeg tenkte på krigens gru.

I cross the Green Mountain

«I sit by the stream
Heaven blazing in my head
I dreamed a monstrous dream
Something came up
Out of the sea
Swept through the land of
The rich and the free.”

”Flyene var borte, men brannen brølte mot henne.
Røyken steg opp, tett som en vegg.
Flammen freste mot himmelen, og hele byen brant.”

”Den tapte våren.”

”En skikkelse lot vårstrålene varme det bleke ansiktet idet solen steg opp over den taggete fjellkjeden.”

”I see my light come shining.”
”Any day now, I shall be released.”

Stein Arne siterer også Nordahl Grieg i Den tapte våren, og det vi er helt sikre på er at Nordahl Grieg overhodet ikke var inspirert av Bob Dylan. Likevel skriver han:

”Verre enn brennende byer er den krig som ingen kan se
som legger et giftig slimslør på bjørker og jord og sne.”

Slektskapet med tematikken i Bob Dylans svar på Picassos ”Guernica”, ”A Hard Rain´s A-Gonna Fall” er, for meg, både sterk og påfallende, der han synger om ”Where the pellets of poison are flooding their waters”. Vi snakker altså ikke bare om inspirasjon, men kanskje like mye om slektskap. Vel er Stein Arne inspirert av Dylan, men det er også et slektskap i jakten på å løfte det personlige, i å løfte jegets, familiens, slektens og menneskeslektens historie, opp til det allmenne på en måte som vekker gjenklang og gjenkjennelse, opplysning og erkjennelse i leseren og i lytteren, koste hva det koste vil. Inspirasjon & slektskap, kjærlighet & tyveri. Love And Theft.

Dylan har ytret bekymring for de av hans fans som stopper ved ham, og ikke går videre til Dylans egne inspirasjonskilder, det være seg Hank Williams eller Woody Guthrie, Jimmie Rodgers eller Muddy Waters, Charlie Patton eller Frank Sinatra, Rimbaud eller Whitman. Det er et uendelig villniss av sideelver av inspirasjon som strømmer inn i Dylans kunst, og som strømmer videre i ham. Sånn er livet. Stein Arne er opptatt av å peke på Dylan, men Dylan peker videre, Jeg vil peke på dem begge. Stein Arne er i slekt med Dylan.

”Den tapte våren”.

”Var de fortsatt ikke fornøyd?
Var dette Guds løfte; ødeleggelse og død?
Fantes i det hele tatt Gud?”

”She just sit there as the night grows still
She say who gonna take away his license to kill?”

Håpet. ”Sollyset flakket over fjorden, og havet bølget seg innover mot fjellet langt der inne som det alltid hadde gjort”.

”Let me drink from the waters
where the mountain streams flood
Let the smell of wildflowers
flow free through my blood
Let me sleep in your meadows
with the green grassy leaves
Let me walk down the highway
with my brother in peace
Let me die in my footsteps
Before I go down under the ground.”

Takk.

Fallen Angels – nok en bit i mesterens puslespill!

DylanAngelsDe som har fulgt meg en stund vet at jeg er lidenskapelig Dylan-fan, kanskje på grensen til å være ukritisk. Men i min verden finnes det få, hvis noen som kan nå opp til hans standard når det gjelder poetisk og musikalsk uttrykk. Dylans katalog er et overflødighetshorn, og en inspirasjonskilde også til min egen roman «Seks dager i april» som kom for et drøyt år siden. Den er bl.a. inspirert av en av Dylans aller første sanger; «John Brown».

Nå er Dylan aktuell igjen med andre volum av sitt «Sinatra» og «American song book»-prosjekt.  «Shadows in the night» kom i 2015 og det nye albumet «Fallen angels» er en direkte fortsettelse. Begge platene ble spilt inn samtidig og er basert på det samme nesten perfekte konseptet.

Men hva er perfekt? Det perfekte ligger sjelden i det perfeksjonerte utrykket, hvor hver en tone og pitch er nøyaktig avstemt rent objektivt sett. Nei, snarere handler det perfekte om en bærende ide, og utnytte ufullkommenhet og begrensinger til det ytterste. Less is more. Derfor er Dylans «Shadows in the Night» og «Fallen Angels» nærmest perfekte utgivelser. Det er mange grunner til det.

Den viktigste er kanskje Dylans egen innfallsvinkel til prosjektet. Det handler om respekt og kjærlighet til sanger, som stammer langt tilbake fra og som er en del av den amerikanske sangboka. Det handler også om Dylans modenhet og evne til å se igjennom begrensingene og vante forutsetninger. Sangene på utgivelsen har vært fremført av Sinatra og massevis av andre artister. Det gjør dem nesten uangripelige, i den forstand at det neppe kan være noe nytt å tilføre. Men det er det Dylan gjør. Med et lite band med en opptaksteknikk hvor alt spilles in live i studio, uten hodetelefoner og annet fiksfakseri. Rett og slett et band som gjør det de kan, nemlig å spille musikk. Og det er ikke hvilket som helst band, for Dylans musikere er kanskje et av verdens mest samspilte band etter årevis på veien. Og utgivelsen er en nesten sanselig affære. Det er som å være på en klubb med et band som spiller engasjert. Nærværet på begge platene er påtagelig; et pust, eller en bevegelse, et knirk, en hånd på en streng eller en bue som slår an en tone på kontrabassen.

Lavmælt er et nøkkelord, tid er et annet. Dylan skaper nedstrippede versjoner av velkjente klassikere, hvor bass, steel-gitar og en enkel fiolin erstatter strykere og blåsere. Både Dylan og musikerne har all verdens av tid, tid til å la hver tone klinge ut, og bli gjenkjennbar og hørbar. Tid til å la hver enkelt av sangene fremstå i kondensert form, hvor grunnidéen og musikken får stå i sentrum. Og midt i dette vidunderlige musikalske landskapet står Dylan, som en bauta av autoritet med genuin omsorg for teksten og med en genial formidlingsevne. Han bruker det han har, en stemme som er sliten og levd, men som fungerer som hans instrument og som er hans gave til oss. Han er så neddempet og avslappet at det er en fryd. Han lar hvert ord formidles og fraseres, og han lar det skje stille, nakent og troverdig. Han trenger ikke bevise noe og er trygg nok til å ta i disse sangene og reformulerer dem og omskaper dem i sitt eget bilde, og gjør dem til sine egne sanger.

Et eksempel er «Melancholy Mood», som starter med en lang gitarintro, som glir over i en langsom ball room-versjon med gitar og trommer. Dylan synger flott og i den grad det er snakk om heshet er det mer som en underliggende rustikk varm følelse enn manglende evne til å synge. «All or Nothing at all» fortsetter i samme gate, neddempet og enkelt med Dylans stemme i sentrum, mens musikerne byr på et vakkert og detaljert musikalsk bakteppe. «Come Rain or Come Shine» åpner med et slags «strykerarrangement» for bass og gitar.  «That Old Black Magic» skiller seg ut. Den starter med en sofistikert trommeintro med visper og symbaler. Den har et høyere tempo enn de øvrige, og den er rytmisk nesten perfekt. Dylans timing er også fantastisk og resultatet er en låt som swinger voldsomt. Og slik kunne jeg fortsette. Hver sang har sin egen karakter, patina og musikalske valør.

«Fallen angels» er en Dylan utgivelse som gjør et uutslettelig inntrykk. Selv om det handler om andres sanger og om andres tekster så fremstår Dylan som mesteren – han som en gang for alle demonstrerer at han er den største. Den største låtskriveren. Den største tekstforfatteren. Den største formidleren. Og den mest innovative av dem alle. Dylans «Shadows in the night» og «Fallen Angels» er mesterens mesterverk. Han gir oss tilbake musikken og tilbyr de av oss som er facebooked en liten musikalsk oase. Den kan vi være i og gjenvinne en liten bit av det som er vår største mangelvare; tid til å lytte, tid til å leve, tid til å tenke. Dylan har gitt oss musikken. Nå gir han oss også ettertanken og hans egen kjærlighet til den musikken, som er brikker i hans musikalske historie.

Melancholy Mood, Bob Dylan – fire sanger fra det nye albumet “Fallen Angels”

FallenEpDenne EPen blir utgitt i forbindelse med Bob Dylans Japan-turne våren 2016. Den inneholder fire sanger som alle er hentet fra det kommende albumet “Fallen Angels», som utgis i mai. De som venter en «ny» Bob Dylan-plate blir nok skuffet, for denne EPen fortsetter der «Shadows in the night» slapp. EPen inneholder ytterligere fire Frank Sinatra-coversanger og utrykket er lavmælte, nedstrippede versjoner av velkjente klassikere. Bob er vokalist i et tett og samspilt band, som byr på lekre arrangementer, hvor bass, steel-gitar og en enkel fiolin erstatter strykere og blåsere.

Selv om det meste av «Fallen Angels» mest sannsynlig er spilt inn samtidig med «Shadows in the night», fremstår sangene litt annerledes. De virker mer sofistikert og kanskje mer gjennomarbeidet enn arrangementene på «Shadows in the night». Bandet har kanskje utviklet materialet på veien, for de virker både mer samspilt og tryggere. Arrangementene er sobre, neddempede og vakre i all sin enkelhet.

Tittelsporet «Melancholy Mood» (YouTube) starter med en lang gitarintro, som glir over i en langsom «ball room»-versjon av sangen med gitar og trommer. Dylan synger minst like godt som på Shadows og i den grad det er snakk om heshet er det mer som en underliggende rustikk varm følelse enn manglende evne til å synge.

«All or Nothing at all» fortsetter i samme gate, neddempet og enkelt med Dylans stemme i sentrum, mens musikerne byr på et vakkert og detaljert musikalsk bakteppe.

«Come Rain or Come Shine» åpner med et slags «strykerarrangement» for bass og gitar. Sangen har et mer fullendt uttrykk enn det jeg opplevde da jeg hørte den live i Oslo i 2015. Igjen synger Dylan praktfullt og det er tydelig at han både liker og kler dette formatet.

Siste sang på EPen «That Old Black Magic» skiller seg mest ut. Den starter med en sofistikert trommeintro med visper og symbaler. Den har et høyere tempo enn de øvrige, og den er rytmisk nesten perfekt. Dylans timing er også fantastisk og resultatet er en låt som swinger voldsomt.

Skal en dømme ut fra denne EPen er «Fallen Angels» en ren fortsettelse av «Shadows in the night». Vi får en ny samling coverlåter, og de som likte Shadows vil trolig elske «Fallen Angels». Det er snakk om mer av det samme, dog kanskje i et mer utviklet og formfullendt uttrykk. Jeg liker det jeg hører og gleder meg til å høre resten av sangene på «Fallen Angels» når hele albumet kommer i mai.

Stein Arne Nistad, Fidelity

English version

Ps: Sjekk min Dylan og «John Brown» inspirerte roman «Seks dager i april» som har fått glimrende mottagelse av presse og publikum

Back Japan