Av forfatter Stein Arne Nistad

Noen ganger stopper tiden når kunst berører. Eller hårene reiser seg, og du får frysninger. Eller du blir målløs og undrende. Stikkordet er mental berøring. Simon Moholts nye video berører. Den berører dypt.

Pilgrim er avslutningssporet på Simon Moholts relativt ukjente Oslo-X-album som han utga i fjor. Albumet kretser rundt oppbrudd, mening og dypt eksistensielle spørsmål. Ganske mørk. Til tider helsvart. Til tider lysende og sterkt.  Til tider håpløst og undergangsfokusert. Men med Pilgrim ender albumet karakter. En slags overgang, en reise fra det mørke mot håp og lys.

Videoen «Pilgrim» favner hele denne reisen, i motsetning til mange musikkvideoer som ofte er preget av høyt tempo og raske klipp som ofte skjuler eller tydeliggjør den bærende ideen – hvis det da i det hele tatt har vært noen. Ofte visuelt og musikalsk kult uten å være akkurat mer enn det.

I Pilgrim er det ikke slik. Vi inviteres inn i et mystisk univers og til en sammenhengende fortelling fra kaos og mørke til fremtidshåp. Veiviseren er en pilgrim som beveger seg i futuristisk animert landskap. Hus og bygninger er skjeve og rare. De levende vesenene er ekstreme i all sin enkelhet.  Over oss henger en klode vi ikke kjenner igjen. Biler og prosjektiler. Engler og demoner. Og over alt visuelle referanser til Oslos-X og referanser fra vår tid.

Pilegrimsreisen fra kaos til lys og håp er den bærende ideen. Tekst, musikk og den visuelle fortellingen bygger til sammen en sjelden helhet. Det er bokstavelig talt som å dykke ned i håpets brønn med utganger til en magisk fremtid. Symbolbruken er både visuelt og i fortellingen enkel, men kraftfull.  Alt for å manifestere Pilgrimmen, et menneske som søker sannheten gjennom vandringen.

Musikalsk er Pilgrim en av de beste låtene på OSLO-X. Den er både lavmælt og storslått med et mangfold av musikalsk og tekstmessig krydder. Moholt er utvilsomt poet, men i denne låten beviser han hvilken låtskriver han er. For her får musikken bokstavelig talt vinger.

Animasjonene er på samme tid både enkle og kompliserte på en dataspill-aktig måte, men utformet stilistisk, slik at det likevel fremstår som unikt.  Ofte ligger nettopp genialiteten i begrensningens kunst. I denne fortellingen er det på ingen måte visuelt kaos eller ødeleggende høyt tempo. I stedet har animatør Ingar Krabbestig skapt et visuelt univers som i sin sobre enkle form nettopp skaper mystikk og undring gjennom å spille på ganske få, men enkle effektive virkemidler. Dette oppleves som kreativt og vakkert.  

Jeg kan faktisk ikke huske noen musikkvideo siden aha’s «Take on me», som jeg har opplevd som så nyskapende. Det er ikke ofte det dukker opp slike musikalske videoperler, hvor syntesen av tekst, musikk og bilde til sammen skaper magisk synergi og blir til kunst. Pilgrim er et lite mesterverk. Gratulerer til Simon Moholt og animatør Ingar Krabbestig.

Videoen kan du se her:

PS: Jeg har en personlig relasjon til Simon. Jeg har imidlertid anmeldt musikk og jobbet med visuelle uttrykk i over 30 år og mener selv jeg er i stand til å vurdere Pilgrim relativt nøytralt.