Tekstutdrag: Den tapte våren

Den tapte våren

Ja, selv om jeg må vandre gjennom dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for noe ondt, for du er med meg.

Mannen var skitten. Han sto ved utkanten av det nye såret i byen og stirret tomt fremfor seg. Øynene sto ut i det magre, ubarberte ansiktet, over de hullete klærne som hang i laser rundt kroppen som hadde fått for lite mat, og nå var blitt for liten. Det ulmet fortsatt, og et tynt slør av røyk steg opp. Himmelen hang som et blått teppe over det blikkstille havet, og solen gnistret i den hvite kalotten som dekket toppen av fjellet bak. Det nye lyset fløt utover og gjorde fargene i landskapet rene og klare. Det var som det ville bøte på skadene, men branntomta lå der like sort og åpen som sjelen til den plagede mannen. Der var lyset gått ut. Verken våren eller sommeren fantes lenger.

Den velkjente lyden startet som en summing. Mannen begynte å skjelve. Det rykket til i ansiktet før instinktene overtok, og han begynte å løpe. Lyden steg i styrke, og den hvinende lyden fra bombene nådde ham idet han kastet seg inn i Bolagstunnelen. Den hadde pleid å være overfylt, men nå var de fleste dratt. En eim av gammel avføring og urin hang fortsatt igjen etter dem. Jordgulvet var dekket av skitne tepper, madrasser og klær. Snart kom det flere som reddet seg inn til det trygge, skjelvende felleskapet.

Det var verre denne gangen. Lufta ble fylt av lukta fra brannen. Den smale stripen av blå himmel i tunnelåpningen forsvant idet dagen ble innhyllet i en ny mørketid. Det ble tyngre å puste.

Mannen gjorde som de andre. Rev strimler av klærne som lå der til et munnbind, som han med skjelvende hender og store anstrengelser knyttet bak i nakken.

En skikkelse ble til midt i røyken, først bare konturene, men så en kvinne som løp. Hun bar en bylt foran på brystet og en slags sekk på ryggen. Skrekken var som marmor i ansiktet hennes, men viljen lyste i de vaktsomme øynene, som tok inn alt de kunne se.

Den magre, skitne mannen fektet og ropte mot henne. Han ville advare henne, få henne til å bli. Han ville forklare at verden utenfor ville ta alt fra henne.

Men hun lot seg ikke stoppe, bare snublet seg videre innover i tunnelen mot utgangen på den andre siden. Hun nådde den idet ilden kastet et skarpt, flakkende lys gjennom den tapte vårens halvmørke, mens lyden av fly, hvinende bomber og brølet fra den voldsomme brannen tiltok i styrke.

…………………………………………….

Elise – tidlig morgen 9. april, Oscarsborg i Narvik

Når begynner egentlig en krig? Som slutten på en lang rekke valg, en opptrapping over dager og måneder? Eller som en plutselig hendelse som kommer ingensteds fra? Det var ikke det at det ikke hadde vært signaler. Hotellet i byen var fullt av folk med fremmede stemmer og språk. Folk som ikke hørte til her.

Men var de en del av en krig?

Kanskje en forberedelse eller et forsvar, de som skulle hindre den i å komme? En del av noe som skulle bringe verden en omdreining videre til en mer fredfull utgave av seg selv eller motsatt? En del av det som skulle forkulle fremtiden?

For Elise kom krigen som en ukjent lyd gjennom stormen. Lyder fra menn som marsjerte i gatene. Svake lyder som vinden skjulte blant sine egne lyder, men som likevel var der, og som forstyrret Elise der hun sov seg gjennom den urolige natta, slik at hun kastet seg rundt uten å forstå at det var lyden av krig hun hørte.

Søvnen bar henne på urolige hender ennå et par timer, før et par tunge drønn kom drivende med vinden og vekket henne. Hun ble liggende overrasket med oppsperrede øyne og lytte etter mer, men det var bare stormen hun hørte. Så, plutselig og uten forvarsel, flere drønn, tunge og skremmende, som måtte vekke opp hele byen.

Oppkavede stemmer i huset, folk som løp ut i gatene for å forstå hva som pågikk, tunge trinn i trappa, en dør som smalt i, og opphissede stemmer med spørsmål uten svar. Men fortsatt var krigen forkledd, den var en del av vinden og de tunge snøbygene som sveipet gjennom gatene og virvlet opp snøen som allerede hadde falt. Noen ganger som et kav av hvitt, vind og snø som skjulte det som sto på og det som skulle komme om bare litt. Om noen få øyeblikk skulle det komme, for det som drev gjennom natta, var lyden av krig.

Det var slik den begynte. Elises krig som fikk en sen begynnelse, men som kanskje aldri helt kom til å slutte. For Elise visste med ett at dette var en krig som bar asken med seg. En aske fra alt det som måtte oppløses for at krigen skulle få utfolde seg i alt sitt vesen. Med all sin ødeleggende kraft.

Da de siste tunge drønnene døde ut, reiste Elise seg sakte, ikke redd og desperat, men rolig og målrettet. Hun rettet seg opp, slo teppet om seg og fant frem klærne og kledde seg. Ikke for fort, men med veloverveide og planlagte bevegelser. Hun gredde håret og fant frem den staselige, grønne kåpen som hun var så glad i, den faren hadde kjøpt til henne på en av sine turer til Oslo, eller var det Hamburg?

Hun husket ikke helt, for faren reiste så mye, men så kom hun på det. Kåpen var kjøpt i Hamburg og pelslua i Oslo. Hun hadde fått dem samtidig i fjor høst.

– Du er ikke et barn lenger, og du må være både varm og velkledd i vinter! hadde faren sagt da han ga henne to pakker og smilte. Blikket avslørte at han var forventningsfull og stolt som en hane da hun pakket ut gavene. Og med god grunn, for hun hadde aldri før følt seg så fin som da hun tok på seg den nye, grønne kåpen, som passet henne perfekt.

Elise knyttet skjerfet rundt halsen og trakk pelslua fra Oslo godt nedover ørene før hun gikk ut. De sorte skinnhanskene satt som støpt, og den høyreiste skikkelsen med det blonde håret nedkjempet vinden, som rusket og rev i henne uten å skape annen uro enn at kåpekanten slo og flagret rundt skjørtet og bena hennes.

Elise gikk stødig fremover med kraftfulle skritt slik hun alltid gjorde, og de bar henne mot torget. Hun ville ta denne krigen nærmere i øyesyn. Klokken var litt over fem, og selv om været gjorde sitt for å holde folk inne, var det fullt av folk ute i halvmørket. Folk som henne, som måtte se.

På torget sto en stor, norsk tropp oppstilt. Soldatene så slitne ut og hadde nok marsjert hele natta. Blikkene flakket urolig rundt og nedover mot mørket som skjulte havet og havna, mens de holdt sin egen trygghet hardt med kalde fingre rundt skarpladde gevær, selve symbolet på ordenes undergang og maktesløshet. To offiserer sto foran dem.

Elise kjente igjen en av dem som oberst Sundlo. Mannen som skulle forsvare byen, men som alle visste var aktiv politiker i Nasjonal Samling med mer sympati for Nazi-Tyskland enn godt var, og som kanskje heller ville forsvare det han trodde på, og ofre byen hvis det røynet på.

Plutselig beveget mørket seg. Fremmede stemmer og kommandorop. En tropp soldater med stålhjelmer og skjeggstubber som var minst tre, fire dager gamle, ble til i snødrevet. Ingenting skjedde.

De nye fiendene tok hverandre i øyesyn. Sveipet over hverandre. Studerte hverandres trygghet og evnen til å ødelegge den.

Så en ny lyd.

Billykter skar mørket i stykker, danset opp og ned før konturene av en bil tegnet seg i halvmørket. En av Narviks drosjer kom i full fart opp fra havna og bråbremset på torget foran de to kampklare troppene som voktet på hverandre.

To offiserer i feltgrå uniformer steg ut og gikk mot mannen som sto fremst i troppen. Oberst Sundlo og to tyskere. De diskuterte kraftfullt, men rolig, med verdighet eller med svik. Den andre norske offiseren ble statist, en tilskuer uten stemme, som bare måtte føye seg.

Sundlo tok ordet, og et skarpt kommandorop røpet at alt var avgjort. De norske soldatene og den tause norske offiseren snudde brått om og marsjerte taktfast ut av byen. Minst to hundre mann forsvant oppover gatene, ut av Narvik og ble usynlige i stormen.

Oberst Sundlo sto igjen og samtalte blekt med de tyske offiserene. De pekte og gestikulerte.

Nye kommandorop.

Den tyske troppen ble til mindre grupper som spredte seg utover i alle retninger. De to tyske offiserene og oberst Sundlo gikk mot Hotell Royal mens de snakket vennlig sammen.

Kjente de hverandre?

Var det gamle venner som møttes?

Folk skulle vekk og hjem. Nye ord og kommanderende stemmer lød i byen.

– Gehen Sie nach Hause! Es ist verboten, auf der Straße zu bleiben!

Bort fra torget, bort fra gatene. For nå var det tyskerne som bestemte.

Elise kastet et stolt blikk mot soldatene og gjorde seg rak før hun uvillig fulgte ordren. Samme veien tilbake, men som likevel ikke var den samme.

Veien var endret.

Narvik var endret!

Hun åpnet døra, og i det samme tok vinden tak. Den ville rive døra åpen og herje fritt i gangen. Men Elise holdt den fast og dro den igjen, selv om vinden aldri så mye ville holde den åpen.

Så hektet hun av seg kåpen og hengte den på plass. Bak seg hørte hun fremmede stemmer fra dem som hadde overtatt og bestemte.

Hun hørte ingen skudd eller drønn, bare lyden av krigen som var kommet.

 

ISBN 978-82-998754-6-2 (Trykt)
ISBN 978-82-998754-7-9 (E-bok)

20(c)16 Forlaget SeñorC