Kategoriarkiv: Bob Dylan

A Multitude Masterpiece for Your Mind!

Publisert av

A review of Bob Dylan’s Rough and Rowdy Ways by Stein Arne Nistad (10/10)

The assassination of JFK is the first historical event I can remember. A memory characterized by fear. Life, death, and an uncertain future captured in a single event. I can still feel the childish powerlessness. For most people life is a Rough and Rowdy Way.

GB. ENGLAND. Underground nightclub principally for black people in Cable Street, East London. (Cable Street no longer exists). 1964.

Bob Dylan is a personal lifelong inspiration. Many of his songs and quotes are my compass. At work, private and artistic (a Dylan quote inspired my three 2WW novels).

After eight years of silence, Dylan finally releases an album with ten new original songs. My feelings are mixed. Is this album a Sarepta’s jar or a Pandora’s box? However, Dylan´s «Murderers Most Foul» released in March, was almost too good to be true. A song based on the murder of JFK. But Dylan did not only tell this story. During seventeen minutes he guides us on a journey to our entire culture. To our roots. I still remember the feeling the first time I heard the song. I experienced a kind of inexplicably soothingly perfected mood, without fully understanding the depth of the song. Just a feeling. Just a sense of perfect artistic communication. I also remember this feeling from the first time I heard «Sad-eyed lady of the lowlands» forty years ago. A perfect song and melody. I can`t explain why. It´s just the feeling of experiencing great art.

Rough and Rowdy Ways make mee feel. Make me feel perfection. The feeling of a new masterpiece. Stories about life and death, future and past, love and hate – all captured in an album. A manifestation of everything Dylan is. Take Dylan’s explosive creativity in the mid-sixties, add more than fifty years of experience. Then you probably understand what «Rough and Rowdy Ways» is all about. I was so much older then, I am younger than now! It is incomprehensible that an aging man still can reinvent himself. He is still able to create innovative brilliant music and poetry.

This album is a multitude of layers. So many that it is completely meaningless dive into songs and quotes it will take years to fully understand. What is Dylan talking about: Gods or men? Past or future? Hope or hopelessness? He spans a universe so vast and comprehensive that it contains almost everything human life is about. Including death and darkness. It is no coincidence that «The Black Rider» is all over the place.

Musically, it is easier to describe. Or maybe not. Except for three fairly standard blues tunes, Dylan treads new musical paths together with his regular tour band: Charlie Sexton (guitar), Bob Britt (guitar), Donnie Herron (steel guitar, violin, accordion), Tony Garnier (bass) and Matt Chamberlain (drums) ). In addition, a few other musicians are involved.

On the surface the songs and arrangements may seem quiet and simple. That is not at all true! The tunes are an incredibly sophisticated backdrop to Dylan’s recitation and singing. The production is brilliant. The soundscape is spiced with musical details. «Less in more». Diving into this fascinating musical micro-universe is a great experience. The band understands Dylan and transforms this knowledge to the low-key and expressive music this album requires. Dylan’s vocal is stunning, and he utilizes his foremost musical weapons. Timing and phrasing are perfect and beautiful.

Great artists dare to exceed and challenge personal and formal boundaries. On this album Dylan expand his poetic and musical language and delivers a perfect piece of art. Rough and Rowdy Ways is A Multitude Masterpiece for Your Mind!

Stein Arne Nistad

Journalist and Author

This is a brief translation from an Norwegian article by Google translate.

”Behind every beautiful thing there´s been some kind of pain”

Publisert av
Svar

Bob Dylan som inspirasjonskilde i Stein Arne Nistads romaner.
Johnny Borgans innlegg ved lansering av «Den tapte våren»
Nobels Fredssenter 28.9.2016.

”Darkness at the break of noon
Shadows even the silver spoon
The handmade blade,
the child’s balloon
Eclipses both the sun and moon
To understand you know too soon
There is no sense in trying”

Det store og mektige overskygger det nære. Det nære og lille kan overskygge selv det største. Håp og håpløshet. ”Den tapte våren”.

var-og-dager

Når jeg leser ”Seks dager i april” og ”Den tapte våren” hører jeg en ny stemme. Den nye stemmen er Stein Arnes, men det veikrysset vi møttes i for snart tredve år siden heter Bob Dylan, og våre treffpunkter gjennom årene har nesten uten unntak vært i dette veikrysset. Vår felles forankring i norsk og nordnorsk kystkultur, i småkårsfolkets kultur, i inntrykksømheten for nordnorsk natur, nybakt brød, svartbakskrik og motordunk, har aldri vært et tema i våre samtaler, og har i liten grad vært kjent for meg. Desto mer rørende er det å oppdage dette gjennom disse to bøkene, og at jeg ble invitert hit i dag.

På en eller annen måte er Bob Dylan med i alt jeg gjør, sier Stein Arne. Og jeg forstår godt hva han mener. Det finnes for noen av oss et rikt univers der Dylans ånd hele tiden svever over vannene og til stadighet og ustanselig inspirerer oss til å se på en ny måte, til å lytte en gang til, til å male selv, med ord eller med pensel.

Bob Dylan sier selv et sted, i et sjeldent åpenhjertig øyeblikk, at ”Kunstens høyeste mening er å inspirere. Hva mer kan du gjøre for noen enn å inspirere dem?”  Dette er en historie inspirert av Bob Dylan, sier Stein Arne. Og han gjør det tydelig for oss alle ved at hver del av bøkene åpnes med en blafrende varde i form av et Dylan-sitat. Det første av disse er hentet fra John Brown:

”But the thing that scared me most
was when my enemy came close
And I saw that his face looked just like mine”

Gjenkjennelsen. Brødre som møtes på slagmarken. Det er slekten som slåss. Menneskeslekten. Dette blikket blir liggende som en stille programerklæring over begge bøkene, en dyp filantropisk grunnholdning til sterk inspirasjon i en verden der fiendebildene males med stadig sterkere farger, der nyansene forsvinner og der polariseringen vinner stadig nytt terreng.

På den andre siden. Hvordan vet vi med sikkerhet hva vi er inspirert av? Egentlig? Inspirare – blåse, puste, ånde inn i, innånde, åndedrag, åndedrett. ”Den fyrste song eg høyra fekk, var mor sin song ved vogga.” Mor ga oss vårt første åndedrag. Hun pustet på oss. Var mor vår første og største inspirasjon? Hvem vet? Er vi i det hele tatt i stand til fullt ut å være bevisst våre inspirasjonskilder?

Men altså – Stein Arne har bedt meg å snakke om Bob Dylan som inspirasjonskilde. Vi vet at han inspirerte Leonard Cohen til å ta fram gitaren, og vi vet at han inspirerte Beatles til å kvesse pennen, og at alle låtskrivere som har kommet etter ham, i følge Bruce Springsteen, befinner seg i skyggen av Dylans inspirasjon, enten de vet det eller ikke. Et uendelig antall kunstnere i alle sjangre oppgir han som en viktig inspirasjonskilde. Er det så mulig å se inspirasjonen i ”Den tapte våren”? Eventuelt også der Stein Arne verken tenkte på den eller så den?

Da jeg begynte å lese tenkte jeg med én gang på sangen ”Black Diamond Bay”. Fortellingen. Dramaet. Skifte av perspektiver. Å se fra utsiden. Å føle fra innsiden. Avstand. Nærhet. Overblikk. Utsikt. Innsikt. Journalisten. Mosaikken. Collagen. Blikket. Alt i én sang. Som i ”Den tapte våren”.

Blåse, puste, ånde inn i. Jeg tenkte på ”Blowing in the wind”. ”Hvor var rettferdigheten? Hvor var barmhjertigheten?”

Spørsmål uten svar. Svar som tas av vinden.

Som i ”Den tapte våren”.

”De sorte skinnhanskene satt som støpt, og den høyreiste skikkelsen med det blonde håret nedkjempet vinden, som rusket og rev i henne uten å skape annen uro enn at kåpekanten slo og flagret rundt skjørtet og bena hennes.”

Elise! Jeg tenkte på ”Girl from the north country.

”Please see for me if she´s wearing a coat so warm,
to keep her from the howling winds.”

Jeg registrerte Stein Arnes rørende besjeling av nordlandsnaturen.

”Bølgene bukter seg innover i den gråblå fjorden, som strekker seg mot øst og deler landet. De smyger seg langs svaberg og skjær helt til de bryter mot en halvøy langt der inne, et platå, en fot som et fjell reiser seg fra.”

Jeg tenkte på ”Lay Down Your Weary Tune:”

”The ocean wild like an organ played
The seaweed’s wove its strands
The crashin’ waves like cymbals clashed
Against the rocks and sands.”

”Den tapte våren.”

Jeg tenkte på krigens gru.

I cross the Green Mountain

«I sit by the stream
Heaven blazing in my head
I dreamed a monstrous dream
Something came up
Out of the sea
Swept through the land of
The rich and the free.”

”Flyene var borte, men brannen brølte mot henne.
Røyken steg opp, tett som en vegg.
Flammen freste mot himmelen, og hele byen brant.”

”Den tapte våren.”

”En skikkelse lot vårstrålene varme det bleke ansiktet idet solen steg opp over den taggete fjellkjeden.”

”I see my light come shining.”
”Any day now, I shall be released.”

Stein Arne siterer også Nordahl Grieg i Den tapte våren, og det vi er helt sikre på er at Nordahl Grieg overhodet ikke var inspirert av Bob Dylan. Likevel skriver han:

”Verre enn brennende byer er den krig som ingen kan se
som legger et giftig slimslør på bjørker og jord og sne.”

Slektskapet med tematikken i Bob Dylans svar på Picassos ”Guernica”, ”A Hard Rain´s A-Gonna Fall” er, for meg, både sterk og påfallende, der han synger om ”Where the pellets of poison are flooding their waters”. Vi snakker altså ikke bare om inspirasjon, men kanskje like mye om slektskap. Vel er Stein Arne inspirert av Dylan, men det er også et slektskap i jakten på å løfte det personlige, i å løfte jegets, familiens, slektens og menneskeslektens historie, opp til det allmenne på en måte som vekker gjenklang og gjenkjennelse, opplysning og erkjennelse i leseren og i lytteren, koste hva det koste vil. Inspirasjon & slektskap, kjærlighet & tyveri. Love And Theft.

Dylan har ytret bekymring for de av hans fans som stopper ved ham, og ikke går videre til Dylans egne inspirasjonskilder, det være seg Hank Williams eller Woody Guthrie, Jimmie Rodgers eller Muddy Waters, Charlie Patton eller Frank Sinatra, Rimbaud eller Whitman. Det er et uendelig villniss av sideelver av inspirasjon som strømmer inn i Dylans kunst, og som strømmer videre i ham. Sånn er livet. Stein Arne er opptatt av å peke på Dylan, men Dylan peker videre, Jeg vil peke på dem begge. Stein Arne er i slekt med Dylan.

”Den tapte våren”.

”Var de fortsatt ikke fornøyd?
Var dette Guds løfte; ødeleggelse og død?
Fantes i det hele tatt Gud?”

”She just sit there as the night grows still
She say who gonna take away his license to kill?”

Håpet. ”Sollyset flakket over fjorden, og havet bølget seg innover mot fjellet langt der inne som det alltid hadde gjort”.

”Let me drink from the waters
where the mountain streams flood
Let the smell of wildflowers
flow free through my blood
Let me sleep in your meadows
with the green grassy leaves
Let me walk down the highway
with my brother in peace
Let me die in my footsteps
Before I go down under the ground.”

Takk.

Fallen Angels – nok en bit i mesterens puslespill!

Publisert av
Svar

DylanAngelsDe som har fulgt meg en stund vet at jeg er lidenskapelig Dylan-fan, kanskje på grensen til å være ukritisk. Men i min verden finnes det få, hvis noen som kan nå opp til hans standard når det gjelder poetisk og musikalsk uttrykk. Dylans katalog er et overflødighetshorn, og en inspirasjonskilde også til min egen roman «Seks dager i april» som kom for et drøyt år siden. Den er bl.a. inspirert av en av Dylans aller første sanger; «John Brown».

Nå er Dylan aktuell igjen med andre volum av sitt «Sinatra» og «American song book»-prosjekt.  «Shadows in the night» kom i 2015 og det nye albumet «Fallen angels» er en direkte fortsettelse. Begge platene ble spilt inn samtidig og er basert på det samme nesten perfekte konseptet.

Men hva er perfekt? Det perfekte ligger sjelden i det perfeksjonerte utrykket, hvor hver en tone og pitch er nøyaktig avstemt rent objektivt sett. Nei, snarere handler det perfekte om en bærende ide, og utnytte ufullkommenhet og begrensinger til det ytterste. Less is more. Derfor er Dylans «Shadows in the Night» og «Fallen Angels» nærmest perfekte utgivelser. Det er mange grunner til det.

Den viktigste er kanskje Dylans egen innfallsvinkel til prosjektet. Det handler om respekt og kjærlighet til sanger, som stammer langt tilbake fra og som er en del av den amerikanske sangboka. Det handler også om Dylans modenhet og evne til å se igjennom begrensingene og vante forutsetninger. Sangene på utgivelsen har vært fremført av Sinatra og massevis av andre artister. Det gjør dem nesten uangripelige, i den forstand at det neppe kan være noe nytt å tilføre. Men det er det Dylan gjør. Med et lite band med en opptaksteknikk hvor alt spilles in live i studio, uten hodetelefoner og annet fiksfakseri. Rett og slett et band som gjør det de kan, nemlig å spille musikk. Og det er ikke hvilket som helst band, for Dylans musikere er kanskje et av verdens mest samspilte band etter årevis på veien. Og utgivelsen er en nesten sanselig affære. Det er som å være på en klubb med et band som spiller engasjert. Nærværet på begge platene er påtagelig; et pust, eller en bevegelse, et knirk, en hånd på en streng eller en bue som slår an en tone på kontrabassen.

Lavmælt er et nøkkelord, tid er et annet. Dylan skaper nedstrippede versjoner av velkjente klassikere, hvor bass, steel-gitar og en enkel fiolin erstatter strykere og blåsere. Både Dylan og musikerne har all verdens av tid, tid til å la hver tone klinge ut, og bli gjenkjennbar og hørbar. Tid til å la hver enkelt av sangene fremstå i kondensert form, hvor grunnidéen og musikken får stå i sentrum. Og midt i dette vidunderlige musikalske landskapet står Dylan, som en bauta av autoritet med genuin omsorg for teksten og med en genial formidlingsevne. Han bruker det han har, en stemme som er sliten og levd, men som fungerer som hans instrument og som er hans gave til oss. Han er så neddempet og avslappet at det er en fryd. Han lar hvert ord formidles og fraseres, og han lar det skje stille, nakent og troverdig. Han trenger ikke bevise noe og er trygg nok til å ta i disse sangene og reformulerer dem og omskaper dem i sitt eget bilde, og gjør dem til sine egne sanger.

Et eksempel er «Melancholy Mood», som starter med en lang gitarintro, som glir over i en langsom ball room-versjon med gitar og trommer. Dylan synger flott og i den grad det er snakk om heshet er det mer som en underliggende rustikk varm følelse enn manglende evne til å synge. «All or Nothing at all» fortsetter i samme gate, neddempet og enkelt med Dylans stemme i sentrum, mens musikerne byr på et vakkert og detaljert musikalsk bakteppe. «Come Rain or Come Shine» åpner med et slags «strykerarrangement» for bass og gitar.  «That Old Black Magic» skiller seg ut. Den starter med en sofistikert trommeintro med visper og symbaler. Den har et høyere tempo enn de øvrige, og den er rytmisk nesten perfekt. Dylans timing er også fantastisk og resultatet er en låt som swinger voldsomt. Og slik kunne jeg fortsette. Hver sang har sin egen karakter, patina og musikalske valør.

«Fallen angels» er en Dylan utgivelse som gjør et uutslettelig inntrykk. Selv om det handler om andres sanger og om andres tekster så fremstår Dylan som mesteren – han som en gang for alle demonstrerer at han er den største. Den største låtskriveren. Den største tekstforfatteren. Den største formidleren. Og den mest innovative av dem alle. Dylans «Shadows in the night» og «Fallen Angels» er mesterens mesterverk. Han gir oss tilbake musikken og tilbyr de av oss som er facebooked en liten musikalsk oase. Den kan vi være i og gjenvinne en liten bit av det som er vår største mangelvare; tid til å lytte, tid til å leve, tid til å tenke. Dylan har gitt oss musikken. Nå gir han oss også ettertanken og hans egen kjærlighet til den musikken, som er brikker i hans musikalske historie.

Melancholy Mood, Bob Dylan – fire sanger fra det nye albumet “Fallen Angels”

Publisert av
Svar

FallenEpDenne EPen blir utgitt i forbindelse med Bob Dylans Japan-turne våren 2016. Den inneholder fire sanger som alle er hentet fra det kommende albumet “Fallen Angels», som utgis i mai. De som venter en «ny» Bob Dylan-plate blir nok skuffet, for denne EPen fortsetter der «Shadows in the night» slapp. EPen inneholder ytterligere fire Frank Sinatra-coversanger og utrykket er lavmælte, nedstrippede versjoner av velkjente klassikere. Bob er vokalist i et tett og samspilt band, som byr på lekre arrangementer, hvor bass, steel-gitar og en enkel fiolin erstatter strykere og blåsere.

Selv om det meste av «Fallen Angels» mest sannsynlig er spilt inn samtidig med «Shadows in the night», fremstår sangene litt annerledes. De virker mer sofistikert og kanskje mer gjennomarbeidet enn arrangementene på «Shadows in the night». Bandet har kanskje utviklet materialet på veien, for de virker både mer samspilt og tryggere. Arrangementene er sobre, neddempede og vakre i all sin enkelhet.

Tittelsporet «Melancholy Mood» (YouTube) starter med en lang gitarintro, som glir over i en langsom «ball room»-versjon av sangen med gitar og trommer. Dylan synger minst like godt som på Shadows og i den grad det er snakk om heshet er det mer som en underliggende rustikk varm følelse enn manglende evne til å synge.

«All or Nothing at all» fortsetter i samme gate, neddempet og enkelt med Dylans stemme i sentrum, mens musikerne byr på et vakkert og detaljert musikalsk bakteppe.

«Come Rain or Come Shine» åpner med et slags «strykerarrangement» for bass og gitar. Sangen har et mer fullendt uttrykk enn det jeg opplevde da jeg hørte den live i Oslo i 2015. Igjen synger Dylan praktfullt og det er tydelig at han både liker og kler dette formatet.

Siste sang på EPen «That Old Black Magic» skiller seg mest ut. Den starter med en sofistikert trommeintro med visper og symbaler. Den har et høyere tempo enn de øvrige, og den er rytmisk nesten perfekt. Dylans timing er også fantastisk og resultatet er en låt som swinger voldsomt.

Skal en dømme ut fra denne EPen er «Fallen Angels» en ren fortsettelse av «Shadows in the night». Vi får en ny samling coverlåter, og de som likte Shadows vil trolig elske «Fallen Angels». Det er snakk om mer av det samme, dog kanskje i et mer utviklet og formfullendt uttrykk. Jeg liker det jeg hører og gleder meg til å høre resten av sangene på «Fallen Angels» når hele albumet kommer i mai.

Stein Arne Nistad, Fidelity

English version

Ps: Sjekk min Dylan og «John Brown» inspirerte roman «Seks dager i april» som har fått glimrende mottagelse av presse og publikum

Back Japan

Review: Melancholy Mood, Bob Dylan (Japan Tour «Fallen Angels» promotion EP)

Publisert av
Svar

FallenEpThis EP promotes Bob Dylan’s Japan 2016 tour, and contains four new songs. They are all from Dylan’s new album «Fallen Angels» scheduled for release in May.  First of all I have to disappoint those who expect a real new «Bob Dylan» album. The songs on this EP continues Dylan’s «Shadows in the night» Sintara Project and contains four covers.  Dylan is the lead singer in a dense and coherent band.  The band offers sophisticated musical arrangements. A steel guitar, a base and a singel violin replaces the strings and horns sections.

Rumors tell that «Fallen Angels» is from the same recording session as «Shadows in the night». Nevertheless, I feel that Dylan moves in a slightly new direction, judged from the four songs on the EP. They all seems more sophisticated and refined compared to the songs on «Shadows in the night». The band seems to have developed the songs on the road and present themselves as more coherent and safer. The arrangements are subdued and beautiful in its simplicity.

The title track «Melancholy mood» (YouTube) starts with a long guitar intro, which merge into a slow «ball room» version of the song. Dylan’s vocal is at least as good as on “Shadows”. If there is a talk of hoarseness, it is manifested as an underlying rustic feeling not as his ability to sing.

«All or nothing at all» is subdued and simple with Dylan’s voice in the center. The musicians contributes with a beautiful and detailed musical landscape with many musical details.

«Come rain or come shine» opens  with a bass and guitar “string arrangement”. This version is far better than the live version I heard in Oslo in 2015. Dylan’s vocal is magnificent and it is obvious that he respects and is in love with this kind of music.

The last song «That old black magic” stands out on this EP and starts with soft brushes on drums and cymbals. The song has a higher pace and is rhythmic close to perfect. Dylan’s timing is spot on and the result is a song that swings and is hard to resist.

Based on the four songs on this EP «Fallen Angels» is a straight follow up to  «Shadows in the night». We are talking about a new collection of covers. Those of us who liked “Shadows” we will probably love «Fallen Angels». The album seems to be more of the same, albeit in a more developed and aesthetic version. I personally look forward to the «complete» Fallen Angels.

Stein Arne Nistad

This is an automated translation of a Norwegian “Fidelity Magazine” article

Back Japan

Don`t You Dare Miss «Christmas In the Heart!»

Publisert av
Svar

By Stein Arne Nistad

When I first heard about Dylan’s Christmas project, I must admit I thought it was a joke. When it was released, I was ecstatic. A few years later the album is regarded as the ultimate Christmas album. Not by myself, but by my wife and children. They simply love it! And after all, it is easy to understand:

First of all, Christmas In the Heart is not a Dylan original. The fifteen tracks are picked mostly from the American Christmas tradition and include songs like “Here Comes Santa Claus”, “Winter Wonderland”, “Have Yourself a Merry Little Christmas” among others. The album gives a kind of Dylan meets Disney, Sinatra and Andrew Sisters feeling. Dylan simply made a Christmas record true to a musical heritage from the forties and fifties – easy to like and easy to love. The choir arrangements remind me of Disney’s “zippi du dua”-song. In fact, I never expected to associate any of Dylan’s work with that kind of music.  It`s like going back, but not all the way …

Still it makes a kind of sense. American Christmas songs and records from that period sounded like that. Dylan sings and arranges them in a way that is true to the songs musical origin. Still the album has a modern touch. Dylan is singing nice and is really into it. His rusty voice filled with patina and age makes a very interesting contrast to the in many ways well known arrangements. Compare Dylan’s album to any other “old men’s Christmas effort” like this year’s Rod Stewart Christmas album. Compared to Rod, Dylan’s is simply more into it. Bobs voice adds a new and sometimes unexpected feeling to the songs. He makes the songs his own and brings them to a new level.  If Santa or Father Christmas has a voice, Dylan is probably the closest we ever get to hear it.

Obviously Dylan had a good time in the studio. It’s a lot of energy in the band and in Dylan’s performances. The record is packed with instruments spanning from accordion, steel guitars to strings, bells and drums. “Must be Santa” is probably the only polka and the most up-tempo song Dylan ever has recorded. The video is another story. It is hilarious and great fun. The band is backed by the four men and three women strong “Mixed Voice Singer”. They do a fantastic job bringing this record sounding like it was recorded back in the fifties. It is easy to recognize an underlying quality in almost every one of the songs. Dylan’s genius comes true and all of the songs on the record grow on everyone lending an ear.

Releasing a Christmas album was in my opinion the most unexpected, weird and surreal thing Dylan ever has done. Some of the songs are pure joy – based on good musical craftsmanship. Some of the songs express a kind of enjoyable madness. Some are wonderful emotional highlights. Some are statements about eternity – and beyond … As Christmas is a mystery – the record works and “Christmas In the Heart” is important in many families Christmas tradition!  “Christmas in the Heart” is an ultimate Dylan holyday masterpiece. It`s not good – it`s fantastic.  The best thing is that my joy is shared by my wife and children. My six year old daughter is just hitting the play again button – over, and over again!

Don`t You Dare to celebrate Christmas without «Christmas In the Heart!»

Bob Dylan’s Tempest: A storm in your mind.

Publisert av
Svar

Bob Dylan turns 72 next year. It is fifty years since he released his first album. He was a legend at the age of 25. If his career had ended by Blonde On Blonde (1966) – he would still have been one of rock history's greatest artists.

In 2012 Dylan is still going strong. He is painting, writing and touring. And he is still recording. The quality of his later albums has been remarkable. Time Out Of Mind (1997) was a masterpiece, like Love & Theft (2001) and Modern Times (2006). Together through Life (2009) did not quite meet the same sky-high standard.

Now it's about "Tempest". The album has such power and is so energetic that it's hard to belive that the album is released by an "older" gentleman. Tempest consist of ten tracks and lasts 68 minutes. No bad tracks. The question is rather how many of them will gain the true Dylan classics status. Tempest provides a complex and a almost complete concept. The impulses cover the musical landscape Dylan has been exploring over the last decades.

"Scarlet Town" and "Tin Angel" stands out as instant Bob Dylan Classics. The first one reminds me of “Man in the Long Black Coat” from Oh Mercy 1989. “Tin Angel” is a dark and gloomy story – a real “murder ballad”. Musically “Tin Angel” is a sister or brother of the Modern Times highlight “Ain't Talkin'” – but without a chorus. Dylan is also crossing his own paths in "Long and Wasted Years". In form and narrative it is a relative to "Brownsville Girl” from the otherwise quite bad album “Knocked Out Loaded” 1986.

Musically, Dylan gets new inspiration from everywhere, like Hawaii, Irish music, traditional songs, blues, rock and folk. However, this styles and inspirations are transformed through Dylan catalyst. He restores, renews and recreates. Some of the songs on the album have a basic structure reminding me of Ravels Bolero. A simple theme and melody is repeated to form a rhythmical and musical foundation that Dylan can play with and within

“Pay it in Blood” is fresh and unexpected. It is an amazing rocker – with breathtaking changes and breaks. Tough, rough and the essence of what Rock music is all about. The song might as well have been signed Stones (they should really adopt it and make a cover immediately).

The production is unmistakably "Jack Frost" (Bob Dylan). It is rather rough – but when you listen carefully it`s obvious that Dylan is in full control – down to every detail. The sound feels live. Dylan and the musicians' presence is coming through. Any over dubbings are hard to detect. Most of the tracks feel like live recordings with the band in the studio – even though this is hardly the truth. The production has an unusual presence that captures, captivates and engages – and drags us into this fascinating musical journey.

Tempest is a rather dark album about betrayal, death and destruction. Dylan is not primarily the philosopher – but rather a storyteller with finesse and power. Again, "Tin Angel" immediately makes the strongest impression. It is a story full of betrayal, pain and death. Dylan is telling the story so grim, dark and deadly accurate that we can literally see the both blood spatter and feel the dark.

The musician’s is Dylan's regular touring band. For the occasion Los Lobos David Hidalgo joins the band. Using the touring band is a wise choice. Tempest benefits from a group of musicians that has gained a form of musical safety and creative understanding. The band creates a unified musical foundation, including space for musical playfulness and some improvisation. Tempest stems from years of concerts and musical renewal. That is why "Tempest" seems to be designed for live performances.

Over the last years it has been debated whether Dylan's voice is worn out and that he should give in. Tempest should bring this discussion to an end. Dylan's voice is like a sand paper or an old table with tears, wounds and a wonderful patina. He is not spanning the same range as in his early years, but it doesn`t matter. No one sings like Dylan. On "Tempest" Dylan sings like you've never heard him before. He is using his aging voice too express himself with a presence, creativity and vitality that makes age and voice complete irrelevant. Dylan manages to challenge himself and create new musical universes and stories.

Dylan`s Tempest might be one of his best albums ever. Top ten, top five – who knows and cares,. It is a privilege to meet a storm like this. Dylan is still the most important and most powerful. Whatever scale – Tempest deserves the full score. It is probably one of the best albums released in this century's so far! Tempest is simply going to be a storm in your mind.

 

Track list:
"Duquesne Whistle"
"Soon After Midnight"
"Narrow Way"
"Pay in Blood"
"Scarlet Town"
"Early Roman Kings"
"Tin Angel"
"Tempest"
"Roll on John"

Stein Arne Nistad,
Norwegian Fidelity 58.

The text is automaticly translated from Norwegian to English by Google translate.

The Avett Brothers: I and Love and You

Publisert av
Svar

Under Grammy utdelingen i år spilte Avett Brothers, Mumford And Sons og Bob Dylan på samme scene (http://youtu.be/gPYvz9QEqUI ) Sant å si så hadde jeg egentlig ikke hørt om de to førstnevnte gruppene før. Nå er jeg blodfan av begge og skrev om Mumford And Sons i forrige utgave av Fidelity. Nå handler det om The Avett Brotheres. De er et folk rock band fra North Carolina som har holdt det gående fra 2002. De har utgitt sju plater men fikk egentlig sitt internasjonale gjennombrudd med "I and Love and You" som ble produsert av Rick Rubin og utgitt på Sony Music. De tidligere platene ble utgitt på mindre kjente selskap. Bandet har allerede gjestet Norge flere ganger, og leverte visstnok en av "Øyas" beste konserter i år. Avett Brothers handler om en slags americano og roots musikk "revisited". De tør å utfordre konvensjonene og enkelte av låtene beveger seg langt inn på området pop og rock, til tross for at dette er en helakustisk greie med bass, banjo, piano og gitarer. Bandet utstråler en ekstrem energi på scenen og denne energien er lett å føle også på studioproduksjonene. De trøkker til så det holder, og gir jernet til tross for at de rent visuelt sette fremstår som jesusinspirerte gutunger i konfirmasjonsdress … For meg er Avett Brotheres et band som gir håp for både denne sjangeren og "ekte" musikk. "I and Love and You" er i all sin enkelhet svært vellykket og variert – og det byr på gode melodier, fikse arrangementer og energiske musikere og vokalister. Jeg gleder meg allerede til bandets neste utgivelse, som kommer tidlig i 2012 og som igjen er produsert av Rick Rubin.