Nytt album: «Og så snakket vi ikke mer» av Simon Moholt

Av Stein Arne Nistad

Da jeg anmeldte Simon Moholts forrige album «Jeg snakker til oss selv» konkluderte jeg med at han var et forvirrende kapittel. På sitt dårligste mente jeg han var en ganske banal sint rapper mens han på sitt beste var nesten genial. Derfor er det gledelig at han på sitt nyeste album oftere beveger seg mot det geniale enn mot det banale.

I møtet med det nye albumet fikk jeg nesten hakeslepp av de fem, seks første låtene. De fremsto alle som en nyskapende sammenheng hvor «Sjel» ga assosiasjoner til Beyonces fantastiske album Lemonade og flere av de andre låtene like godt kunne vært signert Karpe Diem. De siste låtene på albumet gjorde ikke like sterkt inntrykk, men de vokser frem over tid og forsvarer alle sin plass. Som for eksempel «Stjerner» som ved første gjennomlytting fremsto som ensformig og kjedelig men som faktisk nå er et av albumets beste og mystiske spor.

I det hele tatt er det oppsiktsvekkende hvordan Moholt har utviklet sitt musikalske uttrykk fra forrige album. Om dette er pop, rap, soul er ikke lett å si for her finner vi alle sjangere vevd sammen til en besnærende helhet. Beatene er engasjerende, melodilinjene fester seg lett samtidig som lydbildet er velprodusert med en mengde lekre musikalske detaljer. Lyden er oppsiktsvekkende bra og på et godt anlegg låter dette skikkelig bra. Nevnes må også den kvinnelige medspilleren Zoe Ofillie som med sin klokkeklare uttrykksfulle røst tilfører det hele en ekstra dimensjon. Rapperen Moholt har også utviklet seg voldsomt. Han fremstår med autoritet og tyngde. Skjønt rapp. Moholt sprenger sjangeren og jeg oppfatter slett ikke dette som et typisk rap-album.  Vi snakker mer om et konseptalbum med avanserte, musikalske og poetiske uttrykk som krever at lytteren går inn i-  og blir med på reisen.

Nå er det ikke slik at dette er et perfekt album. Moholt sliter fortsatt av og til med det jeg oppfatter som litt klisjepregde uttrykk, som av og til bryter fremdriften i teksten. Noen ganger blir ordene litt for store og jeg mener Moholt hadde tjent på å bevege seg helt bort fra F-ord-universet. Tekstene hans står stort sett så godt at de ikke trenger å vulgariseres.

Tematisk hadde albumet kanskje også tjent på å spenne ut et større univers. De fleste låtene tenderer rundt smertefull kjærlighet formidlet av en ungdom og ung mann på vei inn i voksenlivet. Det er mye smerte og svik her – og i lengden blir det kanskje litt overdose. Best synes jeg tekstene fungerer når det er historiefortelleren Moholt som får utfolde seg. Som på den beksvarte historien om Hans og på fest-odysseen Lilla. På noen av de andre låtene føler jeg av og til at formen overgår budskapet hvor i og for seg fiffige språkkonstruksjoner ikke nødvendigvis gir denne anmelderen bakoversveis. Men når sant skal sies er heller ikke denne anmelderen i den primære målgruppen.

Oppsummert snakker vi om et solid album som virkelig demonstrerer hvilken eminent poet og tekstforfatter Moholt er. I tillegg byr albumet på en sjelden variert samling av låter og musikalske stiler, som både er nyskapende, spennende og engasjerende. «Og så snakket vi ikke mer» er derfor et stort skritt fremover i en spennende artistkarriere.

Anmeldelsen publiseres i Fidelity nr 66.

Ps: Anmelder skylder å gjøre oppmerksom på at han har en privat relasjon til Simon Moholt – som i praksis innebærer et mer kritisk blikk enn ellers …

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *