Kategoriarkiv: Kultur

Don`t You Dare Miss «Christmas In the Heart!»

Publisert av
Svar

By Stein Arne Nistad

When I first heard about Dylan’s Christmas project, I must admit I thought it was a joke. When it was released, I was ecstatic. A few years later the album is regarded as the ultimate Christmas album. Not by myself, but by my wife and children. They simply love it! And after all, it is easy to understand:

First of all, Christmas In the Heart is not a Dylan original. The fifteen tracks are picked mostly from the American Christmas tradition and include songs like “Here Comes Santa Claus”, “Winter Wonderland”, “Have Yourself a Merry Little Christmas” among others. The album gives a kind of Dylan meets Disney, Sinatra and Andrew Sisters feeling. Dylan simply made a Christmas record true to a musical heritage from the forties and fifties – easy to like and easy to love. The choir arrangements remind me of Disney’s “zippi du dua”-song. In fact, I never expected to associate any of Dylan’s work with that kind of music.  It`s like going back, but not all the way …

Still it makes a kind of sense. American Christmas songs and records from that period sounded like that. Dylan sings and arranges them in a way that is true to the songs musical origin. Still the album has a modern touch. Dylan is singing nice and is really into it. His rusty voice filled with patina and age makes a very interesting contrast to the in many ways well known arrangements. Compare Dylan’s album to any other “old men’s Christmas effort” like this year’s Rod Stewart Christmas album. Compared to Rod, Dylan’s is simply more into it. Bobs voice adds a new and sometimes unexpected feeling to the songs. He makes the songs his own and brings them to a new level.  If Santa or Father Christmas has a voice, Dylan is probably the closest we ever get to hear it.

Obviously Dylan had a good time in the studio. It’s a lot of energy in the band and in Dylan’s performances. The record is packed with instruments spanning from accordion, steel guitars to strings, bells and drums. “Must be Santa” is probably the only polka and the most up-tempo song Dylan ever has recorded. The video is another story. It is hilarious and great fun. The band is backed by the four men and three women strong “Mixed Voice Singer”. They do a fantastic job bringing this record sounding like it was recorded back in the fifties. It is easy to recognize an underlying quality in almost every one of the songs. Dylan’s genius comes true and all of the songs on the record grow on everyone lending an ear.

Releasing a Christmas album was in my opinion the most unexpected, weird and surreal thing Dylan ever has done. Some of the songs are pure joy – based on good musical craftsmanship. Some of the songs express a kind of enjoyable madness. Some are wonderful emotional highlights. Some are statements about eternity – and beyond … As Christmas is a mystery – the record works and “Christmas In the Heart” is important in many families Christmas tradition!  “Christmas in the Heart” is an ultimate Dylan holyday masterpiece. It`s not good – it`s fantastic.  The best thing is that my joy is shared by my wife and children. My six year old daughter is just hitting the play again button – over, and over again!

Don`t You Dare to celebrate Christmas without «Christmas In the Heart!»

Bob Dylan’s Tempest: A storm in your mind.

Publisert av
Svar

Bob Dylan turns 72 next year. It is fifty years since he released his first album. He was a legend at the age of 25. If his career had ended by Blonde On Blonde (1966) – he would still have been one of rock history's greatest artists.

In 2012 Dylan is still going strong. He is painting, writing and touring. And he is still recording. The quality of his later albums has been remarkable. Time Out Of Mind (1997) was a masterpiece, like Love & Theft (2001) and Modern Times (2006). Together through Life (2009) did not quite meet the same sky-high standard.

Now it's about "Tempest". The album has such power and is so energetic that it's hard to belive that the album is released by an "older" gentleman. Tempest consist of ten tracks and lasts 68 minutes. No bad tracks. The question is rather how many of them will gain the true Dylan classics status. Tempest provides a complex and a almost complete concept. The impulses cover the musical landscape Dylan has been exploring over the last decades.

"Scarlet Town" and "Tin Angel" stands out as instant Bob Dylan Classics. The first one reminds me of “Man in the Long Black Coat” from Oh Mercy 1989. “Tin Angel” is a dark and gloomy story – a real “murder ballad”. Musically “Tin Angel” is a sister or brother of the Modern Times highlight “Ain't Talkin'” – but without a chorus. Dylan is also crossing his own paths in "Long and Wasted Years". In form and narrative it is a relative to "Brownsville Girl” from the otherwise quite bad album “Knocked Out Loaded” 1986.

Musically, Dylan gets new inspiration from everywhere, like Hawaii, Irish music, traditional songs, blues, rock and folk. However, this styles and inspirations are transformed through Dylan catalyst. He restores, renews and recreates. Some of the songs on the album have a basic structure reminding me of Ravels Bolero. A simple theme and melody is repeated to form a rhythmical and musical foundation that Dylan can play with and within

“Pay it in Blood” is fresh and unexpected. It is an amazing rocker – with breathtaking changes and breaks. Tough, rough and the essence of what Rock music is all about. The song might as well have been signed Stones (they should really adopt it and make a cover immediately).

The production is unmistakably "Jack Frost" (Bob Dylan). It is rather rough – but when you listen carefully it`s obvious that Dylan is in full control – down to every detail. The sound feels live. Dylan and the musicians' presence is coming through. Any over dubbings are hard to detect. Most of the tracks feel like live recordings with the band in the studio – even though this is hardly the truth. The production has an unusual presence that captures, captivates and engages – and drags us into this fascinating musical journey.

Tempest is a rather dark album about betrayal, death and destruction. Dylan is not primarily the philosopher – but rather a storyteller with finesse and power. Again, "Tin Angel" immediately makes the strongest impression. It is a story full of betrayal, pain and death. Dylan is telling the story so grim, dark and deadly accurate that we can literally see the both blood spatter and feel the dark.

The musician’s is Dylan's regular touring band. For the occasion Los Lobos David Hidalgo joins the band. Using the touring band is a wise choice. Tempest benefits from a group of musicians that has gained a form of musical safety and creative understanding. The band creates a unified musical foundation, including space for musical playfulness and some improvisation. Tempest stems from years of concerts and musical renewal. That is why "Tempest" seems to be designed for live performances.

Over the last years it has been debated whether Dylan's voice is worn out and that he should give in. Tempest should bring this discussion to an end. Dylan's voice is like a sand paper or an old table with tears, wounds and a wonderful patina. He is not spanning the same range as in his early years, but it doesn`t matter. No one sings like Dylan. On "Tempest" Dylan sings like you've never heard him before. He is using his aging voice too express himself with a presence, creativity and vitality that makes age and voice complete irrelevant. Dylan manages to challenge himself and create new musical universes and stories.

Dylan`s Tempest might be one of his best albums ever. Top ten, top five – who knows and cares,. It is a privilege to meet a storm like this. Dylan is still the most important and most powerful. Whatever scale – Tempest deserves the full score. It is probably one of the best albums released in this century's so far! Tempest is simply going to be a storm in your mind.

 

Track list:
"Duquesne Whistle"
"Soon After Midnight"
"Narrow Way"
"Pay in Blood"
"Scarlet Town"
"Early Roman Kings"
"Tin Angel"
"Tempest"
"Roll on John"

Stein Arne Nistad,
Norwegian Fidelity 58.

The text is automaticly translated from Norwegian to English by Google translate.

I det siste har jeg blitt opptatt av frisøryrket …

Publisert av
Svar

I det siste er jeg blitt veldig opptatt av frisøryrket. Det handler ikke om at jeg begynner å miste håret eller at jeg har en lenge fortrengt drøm om å gi meg sakser, kammer og hårfarge i vold. Nei, det stikker langt dypere enn som så. Det handler om sannheter og hvilke sannheter som får lov til å forbli sannheter – fordi de alltid har vært sannheter – hvis du skjønner hva jeg mener. Sannheten om frisøryrket er åpenbart at det knappest er til å leve av. I motsetning til for eksempel advokatyrket hvor regelen er – desto flere advokater, desto flere advokater.

Så ikke med frisøryrket. En av mine aller første økonomiske læresetninger, for det må vel kunne kalles det – hvis den adopteres i tidlig barndom og etterleves resten av livet. Læresetningen ble formidlet i svarthvit av en mann med makt og med ansiktet lagt i alvorlige folder. Han uttalte: Vi kan jo ikke leve av å klippe håret på hverandre! I moden, mer gråsprengt alder har det slått meg:

Hvorfor kan vi ikke det?

Denne læresetningen som stiller store spørsmål ved verdens nest eldste yrke – har ført oss alle inn i en alvorlig krise. Naboen – for det er på en måte lettere å snakke om naboen,  er en type som virkelig bidrar til krisa i alt han foretar seg. Han tar for seg av alt livet har å gi. Han kjører en flott firehjulstrekker og har et usedvanlig møblert hjem. Ryktene i nabolaget sier at han bytter kjøkken hvert femte år for å holde seg ajour på kjøkkenmotefronten. Dette er egentlig det jeg vet om naboen – rent bortsett fra da, at han ikke er frisør. Likningen tyder på at han er børsmegler eller noe – men dette er opplysninger jeg normalt holder for meg selv.

Naboen lever ikke av å klippe håret på andre – men av å flytte pengene til andre. Sånn sett kunne det være greit om han flyttet noen penger til meg også – siden han er godt i gang og er skikkelig god til det – skal jeg tro ligningen som jeg da offisielt da aldri har kikket på.

Men det slår meg, at naboen gjør akkurat det han skal. Han forbruker og står på, for å holde liv i og leve opp til den viktigste økonomiske tesen. Den er lett å forstå og har vært prediket av Einar, Gro, Kåre, Kjell Magne og Jens – og ikke minst av grønne-Kristin:

Vi må skape økonomisk vekst! 

I det siste har det slått meg det paradoksale i denne tesen. For økonomisk vekst har jo ikke noen grense. Stor økonomisk vekst gir behov for mer økonomisk vekst og slik fortsetter det i en oppadgående spiral. Det er ingen i Norges Bank eller i regjeringen som sier. Hallo folkens, sett dere rolig ned med en saks og kam og klipp håret på hverandre. Vi har nådd målet! Det er nok økonomisk vekst nå og vi har mer enn nok av alt vi trenger!

Hårklipp er i miskreditt! Målet om økonomisk vekst råder grunnen alene. Derfor går naboen sikkert i tanker om å øke hyppigheten i kjøkkenskifter fra fem til tre år. Han drømmer sikkert om å anskaffe en enda råere firehjulstrekker kjenner jeg han rett. Fyren har ingen sperrer! Men han gjør det han skal.

Så får vi heller bære over med at kloden puster tungt og at både naboen og resten av folket her oppe i nord pøser ut CO2 i store mengder både her og der. I Kina for eksempel sørger naboen – og ved nærmere ettertanke også jeg selv – for skikkelig store CO2 utslipp. Faktisk produserer kineserne forbruksvarer til naboen – og meg – som gir et personlig CO2-utslipp som er større enn for hver av kineserne. Og ikke nok med det. Også Norge pøser hver og en av oss ut ti femten ganger mer CO2 enn det som godt er. Men vi gjør jo det med god samvittighet, for vi deltar i dugnaden og sørger for å leve opp til tesen og ideen om økonomisk vekst.

Jeg kjenner at jeg ikke helt greier å slippe dette med hår. Hvis vi drev dette med å klippe håret på hverandre langt, så ville vi nok bli rimelige kortklipte alle som en. Men det blir vi nok nesten uansett, hvis vi skal fortsette å slite ned kloden i det tempoet vi har lagt opp til. Så jeg slår et slag for å starte en hårklippbasert snuoperasjon. 

Jeg skal starte nå, med å ta en prat med naboen over hagegjerdet. Jeg skal se hyggelig, men tydelig på han og si: Du, skal vi slutte å flytte pengene til hverandre. Skal vi gi opp kjøkkenskifteparadigmet og heller gå for hår. Hva om vi rett og slett bestemmer oss for at nok er nok! Hva om vi slår oss ned i hagen og tar livet med ro. La oss sørge for velvære med pedikyr og manikyr og hårklipp i ny og ne. La oss bruke tiden til å filosoferer slik som Platon, Sokrates og sånn folk  gjorde i kulturens vugge – i antikkens Hellas?

Dette kunne jeg foreslått – men jeg tror nok naboen ville blitt skremt, sjokkert og ansett meg som sprøyte pine gal! Jeg er også sikker på hva han ville svart meg: Du, dette er jo barnelærdom. Du vet jo at vi ikke kan leve av å ta vare på- og klippe håret på hverandre! Jeg tror ikke jeg ville våget å svare ham:

Du, her tror jeg vi har tatt grundig feil!

Heldigvis finnes det ingen å straffe!

Publisert av
Svar
Jeg har en venn som er schizofren. Han er smart, sosial og hyggelig. Han kan forveksles med å være normal, ansvarlig og tilregnelig. Men det er et men. Vi deler ikke samme virkelighet. Jeg kan føre en normal samtale med han, som plutselig farer ut i en forvrengt verden jeg ikke er en del av og ikke forstår. Det handler om konspirasjonsteorier og religiøse forestillinger hinsides enhver logikk og fatteevne for normale mennesker. Hans religiøse fantasier er åpenbart inspirert av kristen tenkning – men er likevel hinsides det religiøse univers friske religiøse mennesker bekjenner seg til. Deler av hans univers er ikke en del av det universet jeg kjenner og forholder meg til. Han lever helt i sin egen boble når sykdommen herjer som verst.
 
Denne personen er normalt hyggelig og ikke aggressiv. Likevel har det forekommet episoder hvor han bokstavelig talt har forsøkt å drepe sin mor og søsken med kniv. Etter at han ble syk, har det aldri vært tema hvorvidt denne personen er tilregnelig og ansvarlig for sine handlinger. Det er åpenbart for alle som kjenner ham at det er han ikke. Til tross for all tilsynelatende normalitet og rasjonalitet ville en voldelig handling fra hans side tilskrives sykdommen og ikke et rasjonale eller en bevisst vilje. Å straffe han for en handling ville ikke bare være feil, men et direkte overgrep mot ham og de samfunnsnormene vi har i Norge.
 
I går fikk vi heldigvis en diagnose på gjerningsmannen fra Utøya. Det gjør det i alle fall mye lettere for meg å forholde meg til det som skjedde. Det gjør det lettere å forsone seg med realitetene og at disse grufulle handlingene ble utført av en psykisk syk person – som lever i et univers ingen av oss forstår – fordi det ikke er mulig å forstå. Dette handler om galskap og sykdom – og ikke om normal og rasjonell menneskelig adferd.
 
Reaksjonene på den psykiatriske vurderingen var som ventete følelsesladet. For pårørende og berørte er det klart at det finnens et stort behov for straff og hevn. Likevel er det med noe undring jeg registrerer at politikere med Krfs Hareide i spissen går såpass hardt og kritisk ut mot rapporten – fordi han dermed utfordrere et viktig rettsprinsipp: Det har aldri vært straffbart å være alvorlig syk. Vi ville for eksempel aldri finne på å straffe en person som var skyld i en bilulykke, hvis ulykken kunne tilskrives akutt sykdom med tap av bevissthet.
 
Straff og skyld bygger på et rasjonale – hvor det er mulig å forstå handlingene og ansvarliggjøring den som utførte dem. At gjerningsmannen fra Utøya, med alle sine forvirrede kongeambisjoner og riddertanker, er en alvorlig mentalt forstyrret og sinnslidende person burde ikke overraske noen. For meg som har vært i nærkontakt med en  med denne typen lidelser virker diagnosen både rasjonelle og riktig. Derfor finnes det ingen logikk – fordi logikken kun finnes i gjerningsmannens syke sinn. Derfor finnes det ingen å straffe – men en å behandle.
 
For meg er det betryggende å vite at rettssystemet virker. “Demonene” fra Utøya  er ikke et fungerende menneske – men en mann med en sannsynligvis uhelbredelig sykdom. Det bringer ingen af ofrene tilbake, men deres død skyldtes ikke en politisk aksjon utført av en rasjonell høyreekstremist – men en tragisk og fatal ulykke forårsaket av en meget syk person! Ulykker er det lettere å leve med! De miljøene som inspirerte gjerningsmannens syke sinn må vi ta et oppgjør med.
 
 

The Avett Brothers: I and Love and You

Publisert av
Svar

Under Grammy utdelingen i år spilte Avett Brothers, Mumford And Sons og Bob Dylan på samme scene (http://youtu.be/gPYvz9QEqUI ) Sant å si så hadde jeg egentlig ikke hørt om de to førstnevnte gruppene før. Nå er jeg blodfan av begge og skrev om Mumford And Sons i forrige utgave av Fidelity. Nå handler det om The Avett Brotheres. De er et folk rock band fra North Carolina som har holdt det gående fra 2002. De har utgitt sju plater men fikk egentlig sitt internasjonale gjennombrudd med "I and Love and You" som ble produsert av Rick Rubin og utgitt på Sony Music. De tidligere platene ble utgitt på mindre kjente selskap. Bandet har allerede gjestet Norge flere ganger, og leverte visstnok en av "Øyas" beste konserter i år. Avett Brothers handler om en slags americano og roots musikk "revisited". De tør å utfordre konvensjonene og enkelte av låtene beveger seg langt inn på området pop og rock, til tross for at dette er en helakustisk greie med bass, banjo, piano og gitarer. Bandet utstråler en ekstrem energi på scenen og denne energien er lett å føle også på studioproduksjonene. De trøkker til så det holder, og gir jernet til tross for at de rent visuelt sette fremstår som jesusinspirerte gutunger i konfirmasjonsdress … For meg er Avett Brotheres et band som gir håp for både denne sjangeren og "ekte" musikk. "I and Love and You" er i all sin enkelhet svært vellykket og variert – og det byr på gode melodier, fikse arrangementer og energiske musikere og vokalister. Jeg gleder meg allerede til bandets neste utgivelse, som kommer tidlig i 2012 og som igjen er produsert av Rick Rubin.

Hilde Louise Asbjørnsen: Divin’ at the Oceansound

Publisert av
Svar

Hilde Louise Asbjørnsen er en både travel og flink. Våren 2011hadde hun hovedrollen i musikalen "The Producers", hun vant NRKs dirigentkonkurranse "Maestro" og som ikke det var nok har hun rukket å utgi en ny CD. Vårprosjektene er imponerende i seg selv, men mest imponerende er den nye plata. Den er basert på hennes eget materiale fra tidligere utgivelser og grepet denne gangen er å spille disse live i studio. Det har hun gjort i platestudio med publikum til stede. Stedet var Oceansound på Giske og i Basses Bibliotek i Oslo. Resultatet er meget overbevisende og engasjerende. Når publikum er til stede skjer det noe med bandet og Asbjørnsen. Her spruter det av energi og spilleglede. Lydkvaliteten er av ypperste slag og hverken produsenten og mastering-folket har falt for å komprimere lydbildet. Derfor oppleves platen som en ekstremt levende og dynamisk innspilling som bokstaveligtalt swinger. Asbjørnsens kvaliteter som jazzsangerinne har hun dokumentert til gangs på sine tidligere utgivelser. På denne platen tar hun virkelig av i ordets mest positive betydning. Hun synger med autoritet, engasjement og uttrykk – alt på en svært overbevisende og nesten perfekt måte. Vokalarbeidet er det virkelig flukt over. Musikerne blomster også, og spilleglede og virtuositet smitter over på publikum. De gir spontane applaus under veis. Dette er slik jazz kan være på sitt aller beste; tilgjengelig, interessant og engasjerende! Siden Asbjørnsen har plukket det beste fra sine tidligere utgivelser står vi igjen med en utgivelse hvor det meste klaffer. "Divin' at the Oceansound" er en fantastisk musikalsk og audiofil reise med musikalske og dynamiske detaljer på gourmet nivå! Pure nytelse!

CC Cowboys: Innriss

Publisert av
Svar

Jeg har utrolig sans CC Cowboys og for Magnus Grønnebergs tekster. Etter min mening er CC Cowboys noe av det beste norsk rock kan by på for tiden. Og det var før Innriss. På den nye plata overgår de seg selv og leverer sitt beste album til nå. Det er sjelden jeg virkelig får ståpels, men den tunge "rockern" "Jern og metall" har alt, med en drivende god melodi, en god tekst og et band som spiller rett fra levra men med en autoritet, kontroll og et uttrykk som funker som et lite h …! En åpenbar klassiker. Sangene på Innris bæres frem av Grønnebergs tekster. Han har en poetisk nerve og en sjelden språkfølelse som gjør at tekstene berører på et engasjerende, intellektuelt, menneskelig og til tider mystisk og utfordrende plan. Her er angst, uro – lys og mørke. Grønnebergs tekster beveger seg på et ganske så eksistensielt plan, og lodder dypere enn de fleste tekstforfattere beskjeftiger seg med. Jeg er mektig imponert. Musikalsk er det også en gjennomgående kvalitet som manifesteres gjennom en veteranenes musikalske erfaring og håndverk – men revitalisert og med en slags nyoppdaget lekenhet. På den monumentale tittellåta "Innriss" aner jeg inspirasjon fra gamle storheter som King Crimson, Pink Floyd og Moody Blues. Det virker også som hver låt er filt og gjennomarbeidet til et virkelig sitter Det gjør at albumet fremstår som helhetlig, helstøpt og umiskjennelig CC Cowboys – men likevel som nytt friskt og variert. Jeg er overbevist, entusiastisk og har kjøpt billetter til konsertene på deres norgesturne. Innriss er definitivt et av de bedre norske rockealbumene som er utgitt. Toppkarakter!

Rita Engedalen: Chapels and Bars

Publisert av
Svar

Rita Engedalen er ute med sin fjerde plate, og følger opp Spellemannspris vinner "Heaven ain’t Ready for Me Yet" fra 2006 og "The Tree Still Standing" fra 2008. Rita Engedalen sammen med Backbone og gitaristen Morten Omlid byr på blues av edlere merke. Rita Engedalens stemme er så blå og har så mye uttrykk at den i seg selv gjør denne plata. Når hun i tillegg lener seg på en gjesteliste med bl.a. Bjørn Berge, Tuva L. Syvertsen og Sven Zetterberg er det bare å gi seg over. Rita Engedalen beveger seg langs flere stier i blusen fra ganske tungt arrangerte låter til nesten rene vokallåter som "Lord I feel better" hvor det sentrale elementet er en basstromme og en parti med hardingfele. Denne uttrykksfulle duetten med Tuva L. Syvertsen er alene verdt utgivelsen. Men det stopper ikke her, for Engedalen beveger seg gjennom bluesdeltaet som hun skulle vært flaska opp der. Engedalens overbevisende "Saras Kitchen" kunne liker godt vært signert Muddy Waters eller Dylan eller Robert Johnsen! Engedalen har en stemme som ER blues og når hun i tillegg har skjønt hva blues handler om på det aller innerste og dypeste plan, har hun samtidig definert sin egen suksess. "Chapels and Bars" er en maktdemonstrasjon av hvor flott blues kan gjøres og hvor "godt" det kan være å lytte til. Terningkast seks, eller fem stjerner eller toppkarakter på enhver skala du måtte velge. Rita Engedalen bare har det og på denne utgivelsen funker det. Jeg elsker det jeg hører og takker for en stor musikalsk opplevelse – i det gospelsangen «Holy land» i med Coahoma Community College Choir og «Epilogue, bless the hours» toner ut og har gjort mitt musikalske univers rikere.