I det siste har jeg blitt opptatt av frisøryrket …

I det siste er jeg blitt veldig opptatt av frisøryrket. Det handler ikke om at jeg begynner å miste håret eller at jeg har en lenge fortrengt drøm om å gi meg sakser, kammer og hårfarge i vold. Nei, det stikker langt dypere enn som så. Det handler om sannheter og hvilke sannheter som får lov til å forbli sannheter – fordi de alltid har vært sannheter – hvis du skjønner hva jeg mener. Sannheten om frisøryrket er åpenbart at det knappest er til å leve av. I motsetning til for eksempel advokatyrket hvor regelen er – desto flere advokater, desto flere advokater.

Så ikke med frisøryrket. En av mine aller første økonomiske læresetninger, for det må vel kunne kalles det – hvis den adopteres i tidlig barndom og etterleves resten av livet. Læresetningen ble formidlet i svarthvit av en mann med makt og med ansiktet lagt i alvorlige folder. Han uttalte: Vi kan jo ikke leve av å klippe håret på hverandre! I moden, mer gråsprengt alder har det slått meg:

Hvorfor kan vi ikke det?

Denne læresetningen som stiller store spørsmål ved verdens nest eldste yrke – har ført oss alle inn i en alvorlig krise. Naboen – for det er på en måte lettere å snakke om naboen,  er en type som virkelig bidrar til krisa i alt han foretar seg. Han tar for seg av alt livet har å gi. Han kjører en flott firehjulstrekker og har et usedvanlig møblert hjem. Ryktene i nabolaget sier at han bytter kjøkken hvert femte år for å holde seg ajour på kjøkkenmotefronten. Dette er egentlig det jeg vet om naboen – rent bortsett fra da, at han ikke er frisør. Likningen tyder på at han er børsmegler eller noe – men dette er opplysninger jeg normalt holder for meg selv.

Naboen lever ikke av å klippe håret på andre – men av å flytte pengene til andre. Sånn sett kunne det være greit om han flyttet noen penger til meg også – siden han er godt i gang og er skikkelig god til det – skal jeg tro ligningen som jeg da offisielt da aldri har kikket på.

Men det slår meg, at naboen gjør akkurat det han skal. Han forbruker og står på, for å holde liv i og leve opp til den viktigste økonomiske tesen. Den er lett å forstå og har vært prediket av Einar, Gro, Kåre, Kjell Magne og Jens – og ikke minst av grønne-Kristin:

Vi må skape økonomisk vekst! 

I det siste har det slått meg det paradoksale i denne tesen. For økonomisk vekst har jo ikke noen grense. Stor økonomisk vekst gir behov for mer økonomisk vekst og slik fortsetter det i en oppadgående spiral. Det er ingen i Norges Bank eller i regjeringen som sier. Hallo folkens, sett dere rolig ned med en saks og kam og klipp håret på hverandre. Vi har nådd målet! Det er nok økonomisk vekst nå og vi har mer enn nok av alt vi trenger!

Hårklipp er i miskreditt! Målet om økonomisk vekst råder grunnen alene. Derfor går naboen sikkert i tanker om å øke hyppigheten i kjøkkenskifter fra fem til tre år. Han drømmer sikkert om å anskaffe en enda råere firehjulstrekker kjenner jeg han rett. Fyren har ingen sperrer! Men han gjør det han skal.

Så får vi heller bære over med at kloden puster tungt og at både naboen og resten av folket her oppe i nord pøser ut CO2 i store mengder både her og der. I Kina for eksempel sørger naboen – og ved nærmere ettertanke også jeg selv – for skikkelig store CO2 utslipp. Faktisk produserer kineserne forbruksvarer til naboen – og meg – som gir et personlig CO2-utslipp som er større enn for hver av kineserne. Og ikke nok med det. Også Norge pøser hver og en av oss ut ti femten ganger mer CO2 enn det som godt er. Men vi gjør jo det med god samvittighet, for vi deltar i dugnaden og sørger for å leve opp til tesen og ideen om økonomisk vekst.

Jeg kjenner at jeg ikke helt greier å slippe dette med hår. Hvis vi drev dette med å klippe håret på hverandre langt, så ville vi nok bli rimelige kortklipte alle som en. Men det blir vi nok nesten uansett, hvis vi skal fortsette å slite ned kloden i det tempoet vi har lagt opp til. Så jeg slår et slag for å starte en hårklippbasert snuoperasjon. 

Jeg skal starte nå, med å ta en prat med naboen over hagegjerdet. Jeg skal se hyggelig, men tydelig på han og si: Du, skal vi slutte å flytte pengene til hverandre. Skal vi gi opp kjøkkenskifteparadigmet og heller gå for hår. Hva om vi rett og slett bestemmer oss for at nok er nok! Hva om vi slår oss ned i hagen og tar livet med ro. La oss sørge for velvære med pedikyr og manikyr og hårklipp i ny og ne. La oss bruke tiden til å filosoferer slik som Platon, Sokrates og sånn folk  gjorde i kulturens vugge – i antikkens Hellas?

Dette kunne jeg foreslått – men jeg tror nok naboen ville blitt skremt, sjokkert og ansett meg som sprøyte pine gal! Jeg er også sikker på hva han ville svart meg: Du, dette er jo barnelærdom. Du vet jo at vi ikke kan leve av å ta vare på- og klippe håret på hverandre! Jeg tror ikke jeg ville våget å svare ham:

Du, her tror jeg vi har tatt grundig feil!

Dette innlegget ble publisert i Kommunikasjon, Kultur, Samfunn, Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg inn en kommentar