Hilde Louise Asbjørnsen er en både travel og flink. Våren 2011hadde hun hovedrollen i musikalen "The Producers", hun vant NRKs dirigentkonkurranse "Maestro" og som ikke det var nok har hun rukket å utgi en ny CD. Vårprosjektene er imponerende i seg selv, men mest imponerende er den nye plata. Den er basert på hennes eget materiale fra tidligere utgivelser og grepet denne gangen er å spille disse live i studio. Det har hun gjort i platestudio med publikum til stede. Stedet var Oceansound på Giske og i Basses Bibliotek i Oslo. Resultatet er meget overbevisende og engasjerende. Når publikum er til stede skjer det noe med bandet og Asbjørnsen. Her spruter det av energi og spilleglede. Lydkvaliteten er av ypperste slag og hverken produsenten og mastering-folket har falt for å komprimere lydbildet. Derfor oppleves platen som en ekstremt levende og dynamisk innspilling som bokstaveligtalt swinger. Asbjørnsens kvaliteter som jazzsangerinne har hun dokumentert til gangs på sine tidligere utgivelser. På denne platen tar hun virkelig av i ordets mest positive betydning. Hun synger med autoritet, engasjement og uttrykk – alt på en svært overbevisende og nesten perfekt måte. Vokalarbeidet er det virkelig flukt over. Musikerne blomster også, og spilleglede og virtuositet smitter over på publikum. De gir spontane applaus under veis. Dette er slik jazz kan være på sitt aller beste; tilgjengelig, interessant og engasjerende! Siden Asbjørnsen har plukket det beste fra sine tidligere utgivelser står vi igjen med en utgivelse hvor det meste klaffer. "Divin' at the Oceansound" er en fantastisk musikalsk og audiofil reise med musikalske og dynamiske detaljer på gourmet nivå! Pure nytelse!

Jeg har utrolig sans CC Cowboys og for Magnus Grønnebergs tekster. Etter min mening er CC Cowboys noe av det beste norsk rock kan by på for tiden. Og det var før Innriss. På den nye plata overgår de seg selv og leverer sitt beste album til nå. Det er sjelden jeg virkelig får ståpels, men den tunge "rockern" "Jern og metall" har alt, med en drivende god melodi, en god tekst og et band som spiller rett fra levra men med en autoritet, kontroll og et uttrykk som funker som et lite h …! En åpenbar klassiker. Sangene på Innris bæres frem av Grønnebergs tekster. Han har en poetisk nerve og en sjelden språkfølelse som gjør at tekstene berører på et engasjerende, intellektuelt, menneskelig og til tider mystisk og utfordrende plan. Her er angst, uro – lys og mørke. Grønnebergs tekster beveger seg på et ganske så eksistensielt plan, og lodder dypere enn de fleste tekstforfattere beskjeftiger seg med. Jeg er mektig imponert. Musikalsk er det også en gjennomgående kvalitet som manifesteres gjennom en veteranenes musikalske erfaring og håndverk – men revitalisert og med en slags nyoppdaget lekenhet. På den monumentale tittellåta "Innriss" aner jeg inspirasjon fra gamle storheter som King Crimson, Pink Floyd og Moody Blues. Det virker også som hver låt er filt og gjennomarbeidet til et virkelig sitter Det gjør at albumet fremstår som helhetlig, helstøpt og umiskjennelig CC Cowboys – men likevel som nytt friskt og variert. Jeg er overbevist, entusiastisk og har kjøpt billetter til konsertene på deres norgesturne. Innriss er definitivt et av de bedre norske rockealbumene som er utgitt. Toppkarakter!

Rita Engedalen er ute med sin fjerde plate, og følger opp Spellemannspris vinner "Heaven ain’t Ready for Me Yet" fra 2006 og "The Tree Still Standing" fra 2008. Rita Engedalen sammen med Backbone og gitaristen Morten Omlid byr på blues av edlere merke. Rita Engedalens stemme er så blå og har så mye uttrykk at den i seg selv gjør denne plata. Når hun i tillegg lener seg på en gjesteliste med bl.a. Bjørn Berge, Tuva L. Syvertsen og Sven Zetterberg er det bare å gi seg over. Rita Engedalen beveger seg langs flere stier i blusen fra ganske tungt arrangerte låter til nesten rene vokallåter som "Lord I feel better" hvor det sentrale elementet er en basstromme og en parti med hardingfele. Denne uttrykksfulle duetten med Tuva L. Syvertsen er alene verdt utgivelsen. Men det stopper ikke her, for Engedalen beveger seg gjennom bluesdeltaet som hun skulle vært flaska opp der. Engedalens overbevisende "Saras Kitchen" kunne liker godt vært signert Muddy Waters eller Dylan eller Robert Johnsen! Engedalen har en stemme som ER blues og når hun i tillegg har skjønt hva blues handler om på det aller innerste og dypeste plan, har hun samtidig definert sin egen suksess. "Chapels and Bars" er en maktdemonstrasjon av hvor flott blues kan gjøres og hvor "godt" det kan være å lytte til. Terningkast seks, eller fem stjerner eller toppkarakter på enhver skala du måtte velge. Rita Engedalen bare har det og på denne utgivelsen funker det. Jeg elsker det jeg hører og takker for en stor musikalsk opplevelse – i det gospelsangen «Holy land» i med Coahoma Community College Choir og «Epilogue, bless the hours» toner ut og har gjort mitt musikalske univers rikere.

Monica Nordlis tredje album synges på Telemarks dialekt og beveger seg i visepopland med en og annen køntri-inspirasjon. Hun synger bra, arrangementene er tette og fine og det hele flyter av sted langs en elv i et vakker t og nokså ukomplisert landskap. Dyktig gjort og godt produsert. En riktig hyggelig utgivelse.

Debutplata til søskengruppa Narum, ”Samma hen du fær” ga meg bakoversveis. Det var et nesten perfekt album og det handlet om rootsmusikk, levert på lyrisk Toten-dialekt. Oppfølgeren ”Ælt som vart søkk borte” er klar et drøyt år etter debuten. Hvis det er noe som er borte, så er det verken melodier, lyrikk eller arrangementer. Narum fortsetter på mange måter der den forrige skiva slapp. Uttrykket er om mulig enda mer fullendt og voksent. Lydbildet preges fortsatt av gullstrupen Benedikte Narum Jenssens stemme. Hellbillies faste gjeste-tangenttrollmann Lars Christian Narum legger fortsatt et teppe av vakre, dynamiske og nyanserte harmonier som fundament i lydbildet. Samme Lars Christian byr fortsatt på lyriske tekster, noen av de ypperste som er laget i 2010. Det er bare er å gi seg over og erkjenne at dette rett og slett er en fryktelig bra CD. Selv om de fortsetter der de slapp, byr de også på noen sanger som konseptuelt sett skiller seg ut. Det gjelder spesielt platas to avslutningsspor. ”Nattas kurèr” er en up-tempo kriminalfortelling, mens ”Åssen væg alt tok”, er lett jazz- inspirert. Med en litt annen vokal, kunne den uten videre passet inn på Dylans ”Modern Times”. De øvrige åtte sporene på platen holder alle høy kvalitet, og det er egentlig ingenting å utsette – og desto mer å glede seg over. Radiohiten ”En million mil” har for eksempel tekstlinjer som ”Ser tur glaset syns no blinker i det fjerne, men det æ’itte ei ordnlig stjerne, bærre et neonlys på’n vegg”. Det er en hel liten fortelling i seg selv. Alle sangene har elegante tekster, som på befriende måte både revitaliserer dialekten og språket. Lyden og produksjonen er direkte og ærlig, uten fiksfakserier og fjas.”Ælt som vart søkk borte” er definitivt en av 2010 beste, fineste og mest helstøpte utgivelser. Flotte poetiske tekster, nydelige melodier og klokkeklar sang. Roots på norsk som funker! Intet mindre enn strålende! Løp og kjøp!

Publiseres i Fidelity nr 49