Monica Nordlis tredje album synges på Telemarks dialekt og beveger seg i visepopland med en og annen køntri-inspirasjon. Hun synger bra, arrangementene er tette og fine og det hele flyter av sted langs en elv i et vakker t og nokså ukomplisert landskap. Dyktig gjort og godt produsert. En riktig hyggelig utgivelse.
And don`t criticize what you can’t understand.
Jeg er opprørt og sint. Årsaken er VG i dag, hvor dødstidspunkt for et Utøya-offer vurderes ut fra når politiet pågrep gjerningsmannen. VG og bistandsadvokater går inn i den destruktive og meningsløse «hva-om»-spiralen. Det finnes ikke noen «hva-om»-mulighet. De brutale fakta er at de som er døde er døde, de som er skadet er skadet, de som prøvde å hjelpe prøvde å hjelpe!
I etterpåklokskapens lys er det lett å se hva som kunne og kanskje burde vært gjort annerledes. Men – da glemmer man det viktigste. Mye av denne kunnskapen var hverken kjent eller mulig å forholde seg til mens det hele pågikk.
Har VG glemt de faktiske forhold? Regjeringskvartalet var bombet tilbake til steinalderen. Det var en så utfordrende situasjon at det knappest er å forestille seg. Midt oppi dette kommer så Utøya – og gjør en kompleks og uoversiktlig situasjon fullstendig kaotisk og uforutsigbar! Politiets oppgave var å uskadeliggjøre en fiende de ikke ante hvem var, eller hva den hadde fore. Har vi glemt at da Utøya startet var det allerede en muslimsk terrorgruppe som hadde påtatt seg ansvaret for bomben i Oslo sentrum?
Så hva sto politiet overfor på Utøya? Var det en eller flere terrorister? Hvilke våpen og utstyr hadde de? Hvilke andre mål hadde de? Fantes det flere bomber eller mål i Oslo sentrum? Alt det vi nå vet var ukjent informasjon da Utøya startet. Historien ble gradvis avdekket gjennom ulike kanaler i løpet av de neste minuttene – og min hypotese er at folk som fulgte Twitter og sosiale medier tidvis var bedre orientert enn politiet, som var i aktiv operasjon i felten.
Gitt den ekstreme situasjonen, synes jeg det nesten er oppsiktsvekkende at Politiet greide å omdisponere og uskadeliggjøre terroristen i løpet av en time – ut fra den ressurssituasjonen de hadde.
Men nå er tiden for samhold tydeligvis over, i regi av VG og bistandsadvokater, som er i gang med en heksejakt, hvor de spekulerer over de vurderingene som ble gjort under aksjonen og konsekvensene av disse. Det gjelder for eksempel håndteringen av samtalene med en kommandør, som ringer midt i en massakre og sier han vil overgi seg. Ingen ante at det fantes en kommandør. Ingen visste hva vi sto ovenfor – eller hva motivet til kommandøren var. Var det et lokkemiddel, var det en avsporing, var det falsk oppringing? Alt dettet skjedde i et kaos av oppringninger hvor nødnummer og telefonnett brøt sammen både på grunn av Utøya og bombeeksplosjonen i Oslo.
Joda, det finnes helt klart klanderverdige forhold og prosedyrer, som burde vært håndtert annerledes – basert på det vi nå vet. Jeg er selvsagt for at hendelsesforløpet gjennomgås i detalj, i den hensikt å lære og å forbedre rutiner og prosedyrer. Men, alltid med det perspektivet at denne situasjonen i all sin gru og galskap, var umulig å forutsi og planlegge for. Derfor ville enhver prosedyre eller plan trolig feilet – fordi scenarioet nesten er umulig å tenke seg.
Det finnes ikke noe «hva-om»-scenario annet enn som fantasier og traumer. Det finnes ikke noe annet alternativ enn det som faktisk har skjedd. Derfor ber jeg VG og bistandsadvokater spare oss for oppslag og tilnærminger, som gjør ting verre og traumatiserer flere. Jeg er overbevist om at de politifolkene som deltok handlet ut fra det de mente var riktig gitt situasjonen. De har helt sikker nok med å bearbeide sine egne «hva-om»- scenarioer. De pårørende får det neppe lettere om teoretikere og journalister beregner «optimale» hendelsesforløp og beregner hvem som da ville overlevd. Det skaper bare flere traumer og flere ofre.
Spar oss!
Jeg har vært i begravelse. En helt meningsløs begravelse. En helt grufull begravelse. Hun ble 16 og var et offer – eller kanskje heller en martyr for det åpne og inkluderende samfunnet jeg og vi har vokst opp med – og som har manifestert seg siden den grufulle fredagen.
Paradoksalt nok har terroristen vist seg både å være den mest utspekulerte og vellykkede i historien – samtidig som hans fiasko så langt virker å være nesten total. Vi har alle blitt del i et nasjonalt prosjekt som er mye større enn oss selv. Nasjonene Norge har siden 2 verdenskrig neppe stått mer samlet, sterkere og tydeligere enn i dag med en ny visjon: Mer åpenhet. Mer demokrati. Aldri naivitet. Terroristens vanvittige handlinger har paradoksalt sette ført til mer integrering, respekt og toleranse enn noe politisk handlingsplan kunne bidratte med. Vi har gjennom denne katastrofen blitt et stolt og samlet flerkulturelt folk!
Foran det gruefulle, det samlende og det vakre ligger det en fremtid. I den fremtiden ligger det sorgarbeid og gjenoppbygning. Det ligger etterforskning og rettsaker. Det ligger hat og kjærlighet. Det hatet kan kanskje aldri utslettets men det kan dempes når jorden har snurret mange nok ganger til at det absurde erstattes av det normale og vi kan tillate oss å begynne å glemme.
Og hva skal bli det normale? Det er et tankekors at terroristen er i ferd med å nå sitt viktigste mål. Han har lagt en PR-plan, hvor nettopp det å overleve og havne i rettssystemet skulle gi han den oppmerksomheten han ønsker. Ikke i dag, ikke i morgen men i årevis fremover! Mange av oss husker Treholt saken. De fleste Orderudsaken. Disse sakene red media i årevis – og det føltes aldri som om det var over. Det var krusninger i forhold til det som kommer: En massemorder som skal tiltales for 77 drap. Skal disse rettsakene ri media i år etter år etter år? Skal vi aldri slippe ut av terroristens PR-grep?
Det er ikke lett å se en annen vei. På den ene side er rettferdig rettergang en del av vårt system. Det gjelder både for offeret og for gjerningsmannen. Rettsaken skal sette punktum både for pårørende og gjerningsmann. På den annen side er de handlingene terroristen utførte mye større og har my større samfunnsmessige konsekvenser enn det både rettssystem og lovverk er laget for. Det er et poeng i seg selv å få lagt dettet bak oss. Det var ikke tilfeldig at Vidkun Quisling ble henrettet allerede 24 oktober 1945. Det var en nødvendighet med en rask prosess for både å samle- og å gjennombygge landet.
Personlig tror jeg ikke på dødsstraff. Det er etter min mening å senke samfunnets standard til et ikke menneskelig nivå. Likevel mener jeg det er viktig at de neste årene ikke blir fylt opp av oppmerksomhet knyttet til et enkelt menneskes forrykte og absurde virkelighetsoppfatning og handlinger. Derfor er det et poeng i seg selv at terroristen og hans tanker så raskt som mulig få gli inn i glemselen og bort fra det oppmerksomhetens lys han ønsker seg. I dette tilfellet er det så mange som er berørt, sårene er så dype og vonde at det ikke bare er terroristens rettigheter som må beskyttes. Like viktig er det at samfunnets og de berørte blir beskyttet mot gjentagende og opprivende detaljer om hva som skjedde på Utøya og i Oslo sentrum. År med rettsaker, grums fra manifestet og detaljer fra Oslo og Utøya kan forsinke den helingsprosessen som er nødvendig og som bør startes så raskt som mulig for å komme videre.
Juridisk er denne saken unik på flere måter. Realiteten er at terroristen som erkjenner å ha gjennomført de faktiske handlingene, bevisbyrden er overveldende og problemet er ikke knyttet til skyld – men om hvordan strafferammen kan gjøres stor nok til å uskadeliggjøre terroristen til han dør. Ut fra bevisenes stilling virker en langvarig rettsak nesten poengløs. Ingen rett vil noen sinne kunne frikjenne eller påvise vesentlige formidlene omstendigheter som reduserer strafferammen. Det er ingen fare for justismord siden han har innrømmet de faktiske forholdene. Saken mot terroristen er minst like åpenbar som saken mot Quisling, som ble gjennomført i løpet av fem måneder. I dettet lyset mener jeg man burde se etter andre og raskere løsninger enn tradisjonelle rettsaker. Det beste ville kanskje være om terroristen defineres som psykisk utilregnelig og at hans handlinger betraktes som så umenneskelige at det i seg selv kvalifiserer til forvaring og psykiatrisk oppfølging? Kan det eventuelt vedtas en egen terrorlov eller rettspraksis som både forenkler gjennomføringen av rettsaken, ved f.eks. å anse disse handlingene som en felles handling, med livslang forvaring som øvre strafferamme?
Samtidig er det i slike saker mange pårørende har behov for fakta om hva som skjedde med deres kjære. Slike fakta vil i stor utstrekning avdekkes gjennom etterforskningen. Kanskje kan en form for debrifing av pårørende basert på resultatene fra etterforskningen være en bedre vei enn å eksponere disse faktaene i en offentlig rettsak? Saken i al sin gru er at terroristen har henrettet 69 personer på Utøya og drept 8 i regjeringskvartalet – noe som burde være enkelt å tiltale og dømme evt. forvare han for.
Jeg har vært i begravelse. Til en 16 årig martyr for et fritt, åpent, inkluderende og demokratisk Norge. For at vi skal kunne bygge det nye Norge – må det finnes en vei som gjør at vi slipper fri og ikke blir nyttige idioter i terroristens kyniske PR-plan. Jeg mener det må forhindres at terroristen får misbruke vårt rettssystem i årevis og at han desarmeres så raskt som mulig.
Jeg er teknologirealist, og jeg må si hypen rundt Apple generelt og iPad spesielt forvirrer meg. Joda, Apple pøser ut designprodukter som er ytterst lekre og historien gjentar seg gang på gang. Menigheten sikler og verden står stille når nye produktlanseringer er på trappene. Gårsdagens seanse var intet unntak – og jeg – som mange andre fulgte villig med. Og som lyn fra klar himmel stilte selveste Steve Jobs på scenene og gjorde aftenen perfekt – ikke minst for Wall Street.
Men – hva ble presentert. En ny dings – lettere bedre og kjappere med ny prosessor med to kjerner … Unnskyld meg … er det noe nytt? Det er vel snarere en historisk rammebetingelse. Nye produkter SKAL ha høyere ytelse enn sine forgjengere!
Og iPaden – fortsatt uten USB-port og – beklager fortsatt med en middelmådig og ganske sær nettleser. Alt lukket inne i Apples eget univers. Det er faktisk MYE enklere å integrere TVen min med et Nikon kamera enn å se mine egne bilder på iPad. Er det Apple byr på fremskritt eller markedsmakt i form av teknologis lock-in? Er det teknologisk utvikling eller design vi faller for – alle som en?
Og iPad skal vist bli – eller skulle bli media og avishusenes redning. Jeg ser ikke at noen eksisterende eller fremtidig teknologidings – som er inne i sitt eget univers kan redde noe som helst. Ideen om at folk flest er villig til å kjøpe en relativt dyr spesialdings – for så å kunne kjøpe innhold – som stort sett er tilgjengelig uansett virker merkelig på meg! Åpenhet har kommet for å bli – og vil til tross for en liten pause – komme tilbake for fullt. Så lenge Apple insisterer på å beholde sin egen særhet kan det lett bli selskapets bane. Derfor er det befriende å høre NRKs reklame for sin egen radio-app – som støtter de fleste nyere mobiltelefoner!
Hel ærlig – har Apple egentlig innovert noe siden iPhone? For iPhone var et gedigent fremskritt. iPhone var, til tross for sin dysfunksjonelle telefongrensesnitt, en fantastisk innovasjon. De bygde den første virkelig godt fungerende mobile terminalen mot Internett – og pakket den i tillegg inn i flott design. Ideen om lesebrett som iPad er gammel og bygger historisk på Apples Newton prosjekt fra 1987!
Etter iPhone har Apple bydd på variasjoner over samme tema – og innelukking. Typisk nok var det aller kuleste og mest innovative på gårsdagens presentasjon det nye skjermdekselet som var riktig så fiffig. Men det er altså god design – ikke teknologisk innovasjon!
Håndteringen av en dynamisk og ganske uforutsigbar kommunikasjonsvirkelighet krever en helt annen type tilnærming til ledelse og medarbeiderskolereing en før. Det handler om å gi medarbeiderne både et holdnings- og handlingsrom.
Et av de virkelig gode lederprinsippene for å lede relasjonsorganisasjoner og håndtere relasjonssamfunnet ble formulert lenge før sosiale medier ble oppfunnet. Atle Aas var direktør ved Nordland Psykiatriske Sykehus fra 1978. Sykehuset ble under hans ledelse utviklet til ett av landets mest veldrevne og han ble tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull, etter sin død i 2002. Hans lederfilosofi var basert på tydelighet, åpenhet og tilnærmet absolutt delegering av myndighet:
Atle Aas ledelsesfilosofi:
Jeg vil at ledere på alle nivå skal opptre så tydelig og transparent, at organisasjonen kun må rådføre seg med dem når ukjente problemstillinger oppstår!
Grunnen til at hans ledelsesfilosofi fungerte, var at hans lederskap åpnet nye holdnings- og handlingsrom i den hierarkiske organisasjonen han ledet. Han ikke bare forventet – men baserte sitt lederskap på at alle i organisasjonen skulle kunne handle fritt- og effektivt innenfor rammer som ikke var tuftet bare på regelverk – men like mye på tydelige og åpent kommuniserte holdninger, verdier og evnen til å ta egen beslutning innenfor disse rammene.
Med andre ord kunne organisasjonen fungere operativt nesten uten ledelse, fordi det først når ytterpunktet av holdningsrommet ble nådd, at handlingsrommet ble innskrenket og at lederen måtte konsulteres.
Nøkkelen til og forutsettingen for at et slikt lederprinsipp skal fungere ligger trolig i ordet “transparent”. Åpen- og gjennomsiktigheten er nødvendig for å skape trygghet for at myndigheten er reelt delegert og at holdnings- og handlingsrommene oppfattes som trygge og reelle.
Dersom det på ulike nivåer oppfattes at det finnes skjulte agendaer, hemmeligheter eller ris bak speilet vil det gi opphav til fantasier og utrygghet som gjør at organisasjonen vil miste sin handlekraft. Medarbeideren vil rett og slett bli utrygge og vegre seg for å ta egne beslutninger for å oppnå egen trygget og å holde ryggen fri.
Utdrag fra den kommende boken:
The relational society – how to understand and benefit from it.
20©11 Stein Arne Nistas/SenorC
Utdraget er fra kapittel 5:
No Time To Think – Om organisering og organisatoriske utfordringer
Jeg synes litt synd på varaordfører Rita Ormbostad om dagen.
Hun dreit seg ut, og jeg forsvarer på ingen måte hennes uttalelser. Isolert sett er det vanskelig å tolke dem til å være noe annet enn rasistiske. Personlig tror jeg hverken Ormbostad er rasist eller at uttalelsene var rasistisk ment. Imidlertid er det noen aspekter i denne saken, som bør diskuteres på et mer prinsipielt grunnlag.
Hovedproblemet er hvordan ytringer i sosiale medier skal forstås og fortolkes. Oppdateringer av Facebook-statuser er etter min oppfatning mye mer å betrakte som en samtale hvor premissen er at det både kan ligge ironi og humor under. Derfor er jeg personlig mye mer åpen, provoserende og ironisk på Facebook enn på Twitter og Linkedin.
La oss tenke oss at Rita Ormbostad hadde vært på en Grand Prix fest med venner. Hva ville skjedd hvis hun i en slik setting med glimt i øyet og en ironisk mine hadde fremsatt samme kommentarene. Både kroppsspråk og settingen vill ufarliggjort dem – samtidig som hun sannsynligvis ville blitt korrigert. Det hele ville i verste fall endt i en diskusjon som ble avsluttet der og da.
På Facebook fremstår samme uttalelse isolert sett som uakseptabel og rasistisk. Årsaken er både kroppsspråk og kontekst mangler. I stedet for å korrigere henne og starte en diskusjon – og eventuelt be henne om å slette postingen, valgte “vennene” hennes i stedet å problematisere saken og brukte den for det den er verdt.
Selvsagt må en være på vakt i forhold til hvordan en ordlegger seg og uttaler seg på åpne sosiale medier – spesielt personer som Ormbostad som har en offentlig rolle. Samtidig synes jeg det er betimelig å stille spørsmål ved om uttalelser i halvåpne fora som Facebook skal fortolkes og tillegges samme vekt som offentlige uttalelser. Jeg vil tro det vil bidra til å ødelegge de til tider underholdene, lekne og fargerike dialogene på Facebook – og som av og til også oppstår på Twitter.
Derfor må det etableres nye tolkingsrom og holdninger til uttalelser i sosiale medier. En “vær varsom plakat for sosiale medier” bør ansvarliggjøre både den som skriver, den som leser og journalister i særdeleshet. Etter min mening bør en være svært varsom med hvordan en fortolker en ytring på Facebook. Man bør alltid sørge for å verifisere at uttalelsen faktisk er alvorlig ment før den skaleres og brettes ut i media. Siden et vennskap på Facebook i utgangspunktet en gjensidig aksept av hverandres rett til å ytre seg i et lukket rom – som juridisk riktignok blir betraktet som offentlig – bør det være svært gode grunner for å bryte denne premissen og eksponere ytringer i offentlighet.
Når det er sagt. Jeg synes igjen at Ormbostads uttalelse både var klønete og lite gjennomtenkt, spesielt i lys av hennes stilling. Den ulykkelige varaordføreren i Aure opplever århundrets GrandPrix fest bakrus. Hun er dessverre en av mange som kommer til å lære mye om sosiale mediers kraft i tiden fremover!
“The Relational Society” eller Relasjonssamfunnet er tittelen på boka jeg holder på å skrive og fullføre. Den handler om de dypere endringene fremveksten av sosiale skaper, og gir forhåpentligvis kunnskap og verktøy til både å forstå og utnytte det som skjer. Boka er snart i boks – men noe gjenstår.
Under kan du lese innholdsfortegnelsen og innledningen. Jeg håper det smaker … og at du legger inn kommentarer. Og smaker det veldig godt, så trenger jeg noen å sparre med når manuset er ferdig. Hvis du har lyst til å bidra, så send meg gjerne en mail til stein.arne.nistad@gazette.no.
På denne bloggen, som er litt “språkforvirret” kommer jeg til å legge ut mer informasjon og kanskje et kapittel eller to. Planen er å få boka ut i mars/april …
1: I feel a change coming on
Noen endringer kommer plutselig. Dinosaurusen ante neppe hva som traff dem, før de var utslettet. En hendelse som på sin side var helt nødvendig for at vi – du og jeg – skulle se dagens lys omtrent 65. millioner senere. En rask endring inierte en usedvanlig langsom utvikling frem til mennesket som oppsto for noen hundre tusen år siden.
Menneskets teknologiske utvikling har i menneskelig perspektiv gått ganske langsomt. Egentlig hendte det lite frem til den industriellerevolusjon. Likevel har all utvikling vært nødvendige steg på veien for å bringe oss ditt vi er i dag med internett, globalisering og sosiale medier som en del av vår infrastruktur.
Når kom de store endringene? Det kan være lett å miste perspektivet. Er for eksempel sekstanten en større oppfinnelse enn kikkerten, eller telegrafen, eller telefonen, eller radio, eller Internett, eller sosiale medier. Det er lett å bli fartsblind – og den siste innovasjonen blir lett sett på som den viktigste. Den som sprenger alle tidligere rammer og definerer både nye verdensbilder og paradigmer.
Jeg er en av dem som mener at oppfinnelsen av Internett, i all sin enkelhet var en av de største teknologiske innovasjonene mennesket har skapt.Det er vanskelig å tenke seg hvordan vårt moderne samfunn kunne fungert uten denne globale infrastrukturen som binder alt og alle sammen.
Og nå skjer det igjen. Mange snakker om sosiale medier som en ny stor revolusjon som er viktigere enn det meste som har skjedd i historien tidligere. Heldigvis vil historien selv definere hva som var riktig, galt, viktig og uviktig. Faktum er like fullt at de nye sosiale mediene endrer radikalt og gjennomgripende på mange områder.
Internett guruen Clay Shirki sier det presist:
Når vi endrer måten vi kommuniserer på, så endres samfunnet.
Jeg for min del vil føye til.
Når samfunnet endrer seg – endrer alt seg.
Sosiale medier endrer måten vi kommuniserer på. Det endrer samfunnet og bryter opp etablerte sannheter om kommunikasjon, relasjoner og måten vi samhandler på. Disse mediene bidrar også til å flytte makt. Det er ikke lenger avsenderen som bestemmer, men i økende grad hver enkelt av oss. Vi kan bestemme hvilke nettverk vi vil være en del av, hvem vi vil forholde oss til og hva vi ønsker å motta og dele. Vi står på terskelen til et samfunn hvor hver enkelt selv kan definer sine relasjoner og sin egen rolle i et globalt relasjonsbasert samfunn. Og det åpner svimlende perspektiver i forhold til selvorganisering, et vidåpent samfunn og demokratisering.
Denne boken har som ambisjon på en enkel måte å forklare fremveksten av relasjonssamfunnet, hva det er, premissene det er tuftet på og hvordan vi ved hjelp av modeller og teorier bedre kan forstå sammenhenger og mekanismer og utnytte de nye mulighetene som oppstår. Det viktigste budskapet er at når samfunnet endrer seg endres også spillereglene:
Velkommen til relasjonssamfunnet!
Innholdsfortegnelse
1 I feel a change coming on.
2 Goanna change my way of thinking
2.1 Om hvorfor relasjonssamfunnet oppsto
2.2 Er vi maur.
2.3 Er det menneskeskapt?
2.4 Entropi
2.5 Historisk utvikling av global kommunikasjonsbasert entropi
2.6 Alle piler i samme retning!
2.7 Grunnlaget for fremveksten av relasjonssamfunnet
2.8 Sosiale medier.
2.9 Nettverksbygging.
2.10 De nye nettverkene.
2.11 Nye relasjonsformer.
2.12 Ny adferd.
2.13 De nye nettverkenes anatomi
2.14 Tidsbruk.
2.15 Fremveksten av et helt nytt samfunn
3 The House of the rising sun.
3.1 Om hvorfor og hvordan relasjonssamfunnet skiller seg fra andre samfunn?
3.2 Hvilket samfunn lever vi i?
3.3 Definisjon av relasjonssamfunnet.
3.4 Hva karakteriserer relasjonssamfunnet.
4 No time to think.
4.1 Hvordan kan vi forstå virtuelle populasjoner og hvordan de fungerer.
4.2 Universets grunnform.
4.3 Virtuelle- og fysiske populasjoner.
4.4 Arketyper i virtuelle populasjoner.
4.5 Hvilke arketyper finnens det i virtuelle populasjoner?
4.5.1 En grå masse er ikke grå.
4.5.2 Sammenhenger og roller.
4.5.3 Spiral dynamikk i virtuelle populasjoner.
5 New morning.
5.1 Om organisering og organisatoriske utfordringer.
6 Baby I`m in the mood for you.
6.1 Om hvordan relasjoner I den virkelige verden fungerer.
6.2 Sjekking og pardannelser.
6.3 Relasjoner.
6.4 Partene i en relasjon.
6.4.1 Du.
6.4.2 Partneren.
6.4.3 Relasjonen.
6.5 Hvordan initiere og opprettholde relasjoner.
7 Brand new leopard-skin pill-box hat.
7.0 Om hvordan relasjoner i sosiale medier fungerer.
7.1 Horisontale og vertikale relasjoner.
7.1.1 Kjernerelasjoner.
7.1.2 Vertsrelasjoner.
7.2 Mer om kjernerelasjonen.
7.2.1 Roller.
7.2.2 Intensjoner.
7.2.3 Krav til relasjonen.
7.3 Mer om vertsrelasjoner.
7.3.1 Roller.
7.3.2 Intensjoner.
7.3.3 Krav til relasjonen.
8 I Want You.
8.1 Om ulike nivåer og verdien av relasjoner.
8.2 Relasjonstrappa.
8.3 Hvordan tjene penger.
8.3.1 Kjernerelasjoner.
8.3.2 Vertsrelasjoner.
9 Del 2: Metoder og verktøy.
10 Overvåkning.
11 Strategi.
12 Relasjonsanalyse.
13 Intensjonsanalyse
14 Organisering.
Debutplata til søskengruppa Narum, ”Samma hen du fær” ga meg bakoversveis. Det var et nesten perfekt album og det handlet om rootsmusikk, levert på lyrisk Toten-dialekt. Oppfølgeren ”Ælt som vart søkk borte” er klar et drøyt år etter debuten. Hvis det er noe som er borte, så er det verken melodier, lyrikk eller arrangementer. Narum fortsetter på mange måter der den forrige skiva slapp. Uttrykket er om mulig enda mer fullendt og voksent. Lydbildet preges fortsatt av gullstrupen Benedikte Narum Jenssens stemme. Hellbillies faste gjeste-tangenttrollmann Lars Christian Narum legger fortsatt et teppe av vakre, dynamiske og nyanserte harmonier som fundament i lydbildet. Samme Lars Christian byr fortsatt på lyriske tekster, noen av de ypperste som er laget i 2010. Det er bare er å gi seg over og erkjenne at dette rett og slett er en fryktelig bra CD. Selv om de fortsetter der de slapp, byr de også på noen sanger som konseptuelt sett skiller seg ut. Det gjelder spesielt platas to avslutningsspor. ”Nattas kurèr” er en up-tempo kriminalfortelling, mens ”Åssen væg alt tok”, er lett jazz- inspirert. Med en litt annen vokal, kunne den uten videre passet inn på Dylans ”Modern Times”. De øvrige åtte sporene på platen holder alle høy kvalitet, og det er egentlig ingenting å utsette – og desto mer å glede seg over. Radiohiten ”En million mil” har for eksempel tekstlinjer som ”Ser tur glaset syns no blinker i det fjerne, men det æ’itte ei ordnlig stjerne, bærre et neonlys på’n vegg”. Det er en hel liten fortelling i seg selv. Alle sangene har elegante tekster, som på befriende måte både revitaliserer dialekten og språket. Lyden og produksjonen er direkte og ærlig, uten fiksfakserier og fjas.”Ælt som vart søkk borte” er definitivt en av 2010 beste, fineste og mest helstøpte utgivelser. Flotte poetiske tekster, nydelige melodier og klokkeklar sang. Roots på norsk som funker! Intet mindre enn strålende! Løp og kjøp!
Publiseres i Fidelity nr 49