Kategoriarkiv: Uncategorized

Eksperter som fordamper i sin egen inkompetanse?

Publisert av
Svar

Jeg blir stadig vekk fasinert, overrasket og oppgitt over det stadig økende antallet eksperter på sosiale medier som kommer rekende. De kommer fra alle steder med varierende kompetanse, erfaring, innsikt og selvinnsikt. De finnes i alle farger og nyanser – noen fra reklamebyråer, IT-selskaper, undervisning, forsking, kommunikasjons- og mediebyråer. Alle trekkes til dansen rundt gullkalven – med vekslende danseferdigheter. 

Noen lever for eksempel tilsynelatende av  å konstruere fiffige løsninger som f.eks. juletre som lyser opp når noen poster en twittermeldinger med deres navn i (kul gadget J og egentlig en forettingside) eller av å klø andre eksperter på ryggen på Twitter! Joda!

Men hva har de eller vi egentlig å fare med?

Noen forleder oss for eksempel til å tro at sosiale medier primært handler om folk under tretti, førti eller femti – avhengig av ekspertens alder.  At det ikke nødvendigvis er slik illustreres for av en flott dame jeg kjenner. Hun er 77 og  brukte hele desember til å gjete virtuelle Facebook Lufthansa reinsdyr i tett dialog med et femtitals dedikerte globale reinsdyrgjetervenner!

Noen av eksperter forleder oss til å tro at sosiale medier er noe grensesprengende nytt – hvor alle metoder og modeller må finnes opp på nytt fordi helt nye regler gjelder. Men er det egentlig slik?

Menneskets evne til å bygge relasjoner og å bedrive avansert kommunikasjon er vel i bunn og grunn det som skiller oss fra dyrene, så spesielt nytt er det ikke! Min erfaring er at veldig mye av den kunnskapen som allerede finnes innen disse områdene er høyst anvendbar også når det gjelder sosiale medier. Selvsagt er det mange nye utfordringer og nye elementer som må tas hensyn til, men det handler uansett om dialog, relasjon og kommunikasjon.

Derfor blir jeg ganske oppgitt over både historieløsheten og den manglende strategiske forståelsen som råder hos enkelte “eksperter”. Aktiviteter i sosiale medier må etter min mening sees i sammenheng med virksomhetens forretnings – og kommunikasjonsstrategi. De må baseres på virksomhetens identitet og verdier.  Og de må sees i sammenheng med og samordne med aktiviteter i eksisterende kommunikasjonskanaler.

Derfor blir jeg lett oppgitt over “eksperter” som anbefaler “prøve å feile strategier” eller som går inn og overtar hele forvaltingen av virksomheters aktiviteter i sosiale medier.  Det holder i min verden ikke.

Etter min mening må det minimum av strategiske avklaringer til før en virksomhet går tungt ut på sosiale medier. Det handler både om å definere retting, mål og ønsket effekt – men like mye om organisatorisk forankring gjennom prosess og kompetanseheving. Sosiale medier bør dessuten harmoneres og koordineres med aktiviteter i andre kanaler. Alt handler om det samme:

Virksomheten må eie sin egen kommunikasjon.

Men heldigvis har sosiale medier i økende grad begynt å finne sin plass og forvaltes der det hører hjemme:

  • Som en rammebetingelse når det gjelder utformingen av virksomhetsstrategier
  • Som en av mange kanaler i markeds- og kommunikasjonsstrategier og planer

Nå når dette er i ferd med å skje – er det da slik at enkelte eksperter sprekke og fordampe i sin egen inkompetanse?

Stein Arne Nistad (ekspert på sosiale medier)

 

I det siste har jeg blitt opptatt av frisøryrket …

Publisert av
Svar

I det siste er jeg blitt veldig opptatt av frisøryrket. Det handler ikke om at jeg begynner å miste håret eller at jeg har en lenge fortrengt drøm om å gi meg sakser, kammer og hårfarge i vold. Nei, det stikker langt dypere enn som så. Det handler om sannheter og hvilke sannheter som får lov til å forbli sannheter – fordi de alltid har vært sannheter – hvis du skjønner hva jeg mener. Sannheten om frisøryrket er åpenbart at det knappest er til å leve av. I motsetning til for eksempel advokatyrket hvor regelen er – desto flere advokater, desto flere advokater.

Så ikke med frisøryrket. En av mine aller første økonomiske læresetninger, for det må vel kunne kalles det – hvis den adopteres i tidlig barndom og etterleves resten av livet. Læresetningen ble formidlet i svarthvit av en mann med makt og med ansiktet lagt i alvorlige folder. Han uttalte: Vi kan jo ikke leve av å klippe håret på hverandre! I moden, mer gråsprengt alder har det slått meg:

Hvorfor kan vi ikke det?

Denne læresetningen som stiller store spørsmål ved verdens nest eldste yrke – har ført oss alle inn i en alvorlig krise. Naboen – for det er på en måte lettere å snakke om naboen,  er en type som virkelig bidrar til krisa i alt han foretar seg. Han tar for seg av alt livet har å gi. Han kjører en flott firehjulstrekker og har et usedvanlig møblert hjem. Ryktene i nabolaget sier at han bytter kjøkken hvert femte år for å holde seg ajour på kjøkkenmotefronten. Dette er egentlig det jeg vet om naboen – rent bortsett fra da, at han ikke er frisør. Likningen tyder på at han er børsmegler eller noe – men dette er opplysninger jeg normalt holder for meg selv.

Naboen lever ikke av å klippe håret på andre – men av å flytte pengene til andre. Sånn sett kunne det være greit om han flyttet noen penger til meg også – siden han er godt i gang og er skikkelig god til det – skal jeg tro ligningen som jeg da offisielt da aldri har kikket på.

Men det slår meg, at naboen gjør akkurat det han skal. Han forbruker og står på, for å holde liv i og leve opp til den viktigste økonomiske tesen. Den er lett å forstå og har vært prediket av Einar, Gro, Kåre, Kjell Magne og Jens – og ikke minst av grønne-Kristin:

Vi må skape økonomisk vekst! 

I det siste har det slått meg det paradoksale i denne tesen. For økonomisk vekst har jo ikke noen grense. Stor økonomisk vekst gir behov for mer økonomisk vekst og slik fortsetter det i en oppadgående spiral. Det er ingen i Norges Bank eller i regjeringen som sier. Hallo folkens, sett dere rolig ned med en saks og kam og klipp håret på hverandre. Vi har nådd målet! Det er nok økonomisk vekst nå og vi har mer enn nok av alt vi trenger!

Hårklipp er i miskreditt! Målet om økonomisk vekst råder grunnen alene. Derfor går naboen sikkert i tanker om å øke hyppigheten i kjøkkenskifter fra fem til tre år. Han drømmer sikkert om å anskaffe en enda råere firehjulstrekker kjenner jeg han rett. Fyren har ingen sperrer! Men han gjør det han skal.

Så får vi heller bære over med at kloden puster tungt og at både naboen og resten av folket her oppe i nord pøser ut CO2 i store mengder både her og der. I Kina for eksempel sørger naboen – og ved nærmere ettertanke også jeg selv – for skikkelig store CO2 utslipp. Faktisk produserer kineserne forbruksvarer til naboen – og meg – som gir et personlig CO2-utslipp som er større enn for hver av kineserne. Og ikke nok med det. Også Norge pøser hver og en av oss ut ti femten ganger mer CO2 enn det som godt er. Men vi gjør jo det med god samvittighet, for vi deltar i dugnaden og sørger for å leve opp til tesen og ideen om økonomisk vekst.

Jeg kjenner at jeg ikke helt greier å slippe dette med hår. Hvis vi drev dette med å klippe håret på hverandre langt, så ville vi nok bli rimelige kortklipte alle som en. Men det blir vi nok nesten uansett, hvis vi skal fortsette å slite ned kloden i det tempoet vi har lagt opp til. Så jeg slår et slag for å starte en hårklippbasert snuoperasjon. 

Jeg skal starte nå, med å ta en prat med naboen over hagegjerdet. Jeg skal se hyggelig, men tydelig på han og si: Du, skal vi slutte å flytte pengene til hverandre. Skal vi gi opp kjøkkenskifteparadigmet og heller gå for hår. Hva om vi rett og slett bestemmer oss for at nok er nok! Hva om vi slår oss ned i hagen og tar livet med ro. La oss sørge for velvære med pedikyr og manikyr og hårklipp i ny og ne. La oss bruke tiden til å filosoferer slik som Platon, Sokrates og sånn folk  gjorde i kulturens vugge – i antikkens Hellas?

Dette kunne jeg foreslått – men jeg tror nok naboen ville blitt skremt, sjokkert og ansett meg som sprøyte pine gal! Jeg er også sikker på hva han ville svart meg: Du, dette er jo barnelærdom. Du vet jo at vi ikke kan leve av å ta vare på- og klippe håret på hverandre! Jeg tror ikke jeg ville våget å svare ham:

Du, her tror jeg vi har tatt grundig feil!

Christmas In The Heart – the last piece in Dylan’s puzzle!

Publisert av
Svar

By Stein Arne Nistad

You either hate or love it. Dylans 2009 effort  "Christmas in the Heart" is about far more than emotions. The pieces fit perfectly in the puzzle. Dylan is completing his musical testament.

Ever since the release of "Christmas in the Heart" the album has received much attention. In the beginning hardcore Dylan fans carpet bombed discussion threads with their negative opinions about the project, and Dylan's artistically mistake. The general public around the world have either loved or hated the album. It seems that they either understand and love the concept or simply don`t get it. I was however convinced from the first moment, that the album was another masterpiece (Read my Fidelity review here: http://bit.ly/uC0Bwt)

After a few years, the album still album classifies as one of Dylan's more obscure releases. Dylan has always preferred to do the unexpected. "John Wesley Harding" from 1967 did not represent a natural continuation from "Blonde on Blonde". It was a complete change in musical direction. The next albums from that period "The Basement Tapes" the country crooner album "Nashville Skyline" and "New Morning" are a mix of different musical styles. "New Moring" includes songs like "If Dogs Run Free" and "Three Angels" introducing a more jazz inspired side of Bob Dylan.

Then came "Self Portrait" in 1970. The album was received by the Dylan fans much in the same way as this year's Christmas effort. As time goes by "Self Portrait" manifests itself as a good but not great album. It also makes a kind of sense in the Dylan catalogue. It is Dylan's "White Album". It includes a variety of genres, expressions and musical styles, covers and originals. Greil Marcus wrote in his Rolling Stone review: "What is this shit". He did not get it at that point in time. The statement feels today as an absurdity. "Self Portrait" is simply far better than its reputation.

Dylan's religious period is also an important and neglected chapter. Again, the members of the Dylan church went black. My first concert ever with Dylan, was in Drammen, Norway in 1981. The audience did throw stink bombs in the middle of the concert. Many of them had written Dylan off completely after he released and performed his new religious songs. The concerts got poor reviews in the papers. In retrospect, the concert was amazing. The bootleg documents an intense and well performing artist.

"Slow Train Coming" and the fundamentalist gospel album "Saved" were, and still are ground-breaking releases in its genre. "Saved" is perhaps the strongest gospel record ever made. The lyrics are certainly not easy to accept though. But it is still well written songs, given a "Born Again Christian" approach. It therefore makes perfectly sense that some of the world's finest gospel artists joined forces to make the celebration album, "Gotta Serve Somebody, the gospel songs of Bob Dylan". Bob Dylan's own versions of the songs, are in my opinion however far better than the cover versions.
 
In the late eighties and early nineties he released the beautiful album "Oh Mercy" and then the following low point "Under The Red Sky". His next step represented a complete change in direction. "Good As I Been To You" and "World Gone Wrong" are two brilliant releases. They are documentations of Bob Dylan's historical songbook, and in many ways the inspiration to the wonderful Johnny Cash project "American Recordings". This was, except his first album Bob Dylan, Dylan's first serious attempt to document his musical Heritance (I do not count Self Portrait and Dylan).
 
I see a direct line from these two albums to Dylan's documentation project in the 21st century. "Love and Theft", "Modern Times" and to a degree "Together Through Life" are from my point of view mostly about re-creating musical inspiration from his youth and childhood. Dylan has repeatedly expressed the love and respect for this musical tradition.
In this perspective, it is appropriate and important that Dylan releases a Christmas album. The album is true to the songs origin. Dylan performs them with love, respect and he is in my opinion true to the songs values and intentions, just as he was on "Good As I Been To You" and "World Gone Wrong". Dylan obviously loves this Christmas project. It is expressed in the hilarious video – but most of all in the way he performs the songs.
 
A lot of people simply love this album. When you first has broken the code, and learned to love it, it`s no way back. From that moment, "Christmas in the heart" it is the ultimate Christmas album. It can be played two again and again and again.
and is Dylan`s ultimate Christmas present. He has already released the best rock, folk, protest, blues, love song, country, roots, traditional and gospel album ever. Can it be any better than that?
 
Dylan is a genius. "Christmas In The Heart" is a masterpiece and one of the best Christmas albums ever. It documents another part of Dylan's musical inspiration and tradition. The pieces fit perfectly in the puzzle.

 

Heldigvis finnes det ingen å straffe!

Publisert av
Svar
Jeg har en venn som er schizofren. Han er smart, sosial og hyggelig. Han kan forveksles med å være normal, ansvarlig og tilregnelig. Men det er et men. Vi deler ikke samme virkelighet. Jeg kan føre en normal samtale med han, som plutselig farer ut i en forvrengt verden jeg ikke er en del av og ikke forstår. Det handler om konspirasjonsteorier og religiøse forestillinger hinsides enhver logikk og fatteevne for normale mennesker. Hans religiøse fantasier er åpenbart inspirert av kristen tenkning – men er likevel hinsides det religiøse univers friske religiøse mennesker bekjenner seg til. Deler av hans univers er ikke en del av det universet jeg kjenner og forholder meg til. Han lever helt i sin egen boble når sykdommen herjer som verst.
 
Denne personen er normalt hyggelig og ikke aggressiv. Likevel har det forekommet episoder hvor han bokstavelig talt har forsøkt å drepe sin mor og søsken med kniv. Etter at han ble syk, har det aldri vært tema hvorvidt denne personen er tilregnelig og ansvarlig for sine handlinger. Det er åpenbart for alle som kjenner ham at det er han ikke. Til tross for all tilsynelatende normalitet og rasjonalitet ville en voldelig handling fra hans side tilskrives sykdommen og ikke et rasjonale eller en bevisst vilje. Å straffe han for en handling ville ikke bare være feil, men et direkte overgrep mot ham og de samfunnsnormene vi har i Norge.
 
I går fikk vi heldigvis en diagnose på gjerningsmannen fra Utøya. Det gjør det i alle fall mye lettere for meg å forholde meg til det som skjedde. Det gjør det lettere å forsone seg med realitetene og at disse grufulle handlingene ble utført av en psykisk syk person – som lever i et univers ingen av oss forstår – fordi det ikke er mulig å forstå. Dette handler om galskap og sykdom – og ikke om normal og rasjonell menneskelig adferd.
 
Reaksjonene på den psykiatriske vurderingen var som ventete følelsesladet. For pårørende og berørte er det klart at det finnens et stort behov for straff og hevn. Likevel er det med noe undring jeg registrerer at politikere med Krfs Hareide i spissen går såpass hardt og kritisk ut mot rapporten – fordi han dermed utfordrere et viktig rettsprinsipp: Det har aldri vært straffbart å være alvorlig syk. Vi ville for eksempel aldri finne på å straffe en person som var skyld i en bilulykke, hvis ulykken kunne tilskrives akutt sykdom med tap av bevissthet.
 
Straff og skyld bygger på et rasjonale – hvor det er mulig å forstå handlingene og ansvarliggjøring den som utførte dem. At gjerningsmannen fra Utøya, med alle sine forvirrede kongeambisjoner og riddertanker, er en alvorlig mentalt forstyrret og sinnslidende person burde ikke overraske noen. For meg som har vært i nærkontakt med en  med denne typen lidelser virker diagnosen både rasjonelle og riktig. Derfor finnes det ingen logikk – fordi logikken kun finnes i gjerningsmannens syke sinn. Derfor finnes det ingen å straffe – men en å behandle.
 
For meg er det betryggende å vite at rettssystemet virker. “Demonene” fra Utøya  er ikke et fungerende menneske – men en mann med en sannsynligvis uhelbredelig sykdom. Det bringer ingen af ofrene tilbake, men deres død skyldtes ikke en politisk aksjon utført av en rasjonell høyreekstremist – men en tragisk og fatal ulykke forårsaket av en meget syk person! Ulykker er det lettere å leve med! De miljøene som inspirerte gjerningsmannens syke sinn må vi ta et oppgjør med.
 
 

Hilde Louise Asbjørnsen: Divin’ at the Oceansound

Publisert av
Svar

Hilde Louise Asbjørnsen er en både travel og flink. Våren 2011hadde hun hovedrollen i musikalen "The Producers", hun vant NRKs dirigentkonkurranse "Maestro" og som ikke det var nok har hun rukket å utgi en ny CD. Vårprosjektene er imponerende i seg selv, men mest imponerende er den nye plata. Den er basert på hennes eget materiale fra tidligere utgivelser og grepet denne gangen er å spille disse live i studio. Det har hun gjort i platestudio med publikum til stede. Stedet var Oceansound på Giske og i Basses Bibliotek i Oslo. Resultatet er meget overbevisende og engasjerende. Når publikum er til stede skjer det noe med bandet og Asbjørnsen. Her spruter det av energi og spilleglede. Lydkvaliteten er av ypperste slag og hverken produsenten og mastering-folket har falt for å komprimere lydbildet. Derfor oppleves platen som en ekstremt levende og dynamisk innspilling som bokstaveligtalt swinger. Asbjørnsens kvaliteter som jazzsangerinne har hun dokumentert til gangs på sine tidligere utgivelser. På denne platen tar hun virkelig av i ordets mest positive betydning. Hun synger med autoritet, engasjement og uttrykk – alt på en svært overbevisende og nesten perfekt måte. Vokalarbeidet er det virkelig flukt over. Musikerne blomster også, og spilleglede og virtuositet smitter over på publikum. De gir spontane applaus under veis. Dette er slik jazz kan være på sitt aller beste; tilgjengelig, interessant og engasjerende! Siden Asbjørnsen har plukket det beste fra sine tidligere utgivelser står vi igjen med en utgivelse hvor det meste klaffer. "Divin' at the Oceansound" er en fantastisk musikalsk og audiofil reise med musikalske og dynamiske detaljer på gourmet nivå! Pure nytelse!

CC Cowboys: Innriss

Publisert av
Svar

Jeg har utrolig sans CC Cowboys og for Magnus Grønnebergs tekster. Etter min mening er CC Cowboys noe av det beste norsk rock kan by på for tiden. Og det var før Innriss. På den nye plata overgår de seg selv og leverer sitt beste album til nå. Det er sjelden jeg virkelig får ståpels, men den tunge "rockern" "Jern og metall" har alt, med en drivende god melodi, en god tekst og et band som spiller rett fra levra men med en autoritet, kontroll og et uttrykk som funker som et lite h …! En åpenbar klassiker. Sangene på Innris bæres frem av Grønnebergs tekster. Han har en poetisk nerve og en sjelden språkfølelse som gjør at tekstene berører på et engasjerende, intellektuelt, menneskelig og til tider mystisk og utfordrende plan. Her er angst, uro – lys og mørke. Grønnebergs tekster beveger seg på et ganske så eksistensielt plan, og lodder dypere enn de fleste tekstforfattere beskjeftiger seg med. Jeg er mektig imponert. Musikalsk er det også en gjennomgående kvalitet som manifesteres gjennom en veteranenes musikalske erfaring og håndverk – men revitalisert og med en slags nyoppdaget lekenhet. På den monumentale tittellåta "Innriss" aner jeg inspirasjon fra gamle storheter som King Crimson, Pink Floyd og Moody Blues. Det virker også som hver låt er filt og gjennomarbeidet til et virkelig sitter Det gjør at albumet fremstår som helhetlig, helstøpt og umiskjennelig CC Cowboys – men likevel som nytt friskt og variert. Jeg er overbevist, entusiastisk og har kjøpt billetter til konsertene på deres norgesturne. Innriss er definitivt et av de bedre norske rockealbumene som er utgitt. Toppkarakter!

Rita Engedalen: Chapels and Bars

Publisert av
Svar

Rita Engedalen er ute med sin fjerde plate, og følger opp Spellemannspris vinner "Heaven ain’t Ready for Me Yet" fra 2006 og "The Tree Still Standing" fra 2008. Rita Engedalen sammen med Backbone og gitaristen Morten Omlid byr på blues av edlere merke. Rita Engedalens stemme er så blå og har så mye uttrykk at den i seg selv gjør denne plata. Når hun i tillegg lener seg på en gjesteliste med bl.a. Bjørn Berge, Tuva L. Syvertsen og Sven Zetterberg er det bare å gi seg over. Rita Engedalen beveger seg langs flere stier i blusen fra ganske tungt arrangerte låter til nesten rene vokallåter som "Lord I feel better" hvor det sentrale elementet er en basstromme og en parti med hardingfele. Denne uttrykksfulle duetten med Tuva L. Syvertsen er alene verdt utgivelsen. Men det stopper ikke her, for Engedalen beveger seg gjennom bluesdeltaet som hun skulle vært flaska opp der. Engedalens overbevisende "Saras Kitchen" kunne liker godt vært signert Muddy Waters eller Dylan eller Robert Johnsen! Engedalen har en stemme som ER blues og når hun i tillegg har skjønt hva blues handler om på det aller innerste og dypeste plan, har hun samtidig definert sin egen suksess. "Chapels and Bars" er en maktdemonstrasjon av hvor flott blues kan gjøres og hvor "godt" det kan være å lytte til. Terningkast seks, eller fem stjerner eller toppkarakter på enhver skala du måtte velge. Rita Engedalen bare har det og på denne utgivelsen funker det. Jeg elsker det jeg hører og takker for en stor musikalsk opplevelse – i det gospelsangen «Holy land» i med Coahoma Community College Choir og «Epilogue, bless the hours» toner ut og har gjort mitt musikalske univers rikere.