Bob Dylan er 71 og det er i år femti år siden han utga sin første plate. Dylan var en legende allerede som ung – og hadde karrieren blitt avsluttet etter “Blonde on Blonde” som kom i 1966 ville han likevel vært en av rockehistoriens største artister. Men Dylan er fortsatt på høyden. Han maler, skriver og turnerer. Og han spiller fortsatt inn plater. Siden 1997 “Time out of mind” har kvaliteten på utgivelsen vært bemerkelsesverdig. “Time Out Of Mind” var et mesterverk, som “Love & Theft” (2001), “Modern Times” (2006) var det – mens “Together Through Life” (2009) ikke helt holdt den samme skyhøye standarden. I 2012 handler det om en ny utgivelse “Tempest”. Den er en maktdemonstrasjon – så vilter og kraftfull at det er vanskelig å tenke seg at det strengt tatt er en pensjonist som har utgitt den.
“Tempest” åpner overraskende lekent og lettbent – med en slags musikalsk imitert togfløyte. Låten er “Duquesne Whistle” som er den første singelen og videoen fra platen . Albumet består av ti spor og varer 68 minutter. Likevel finnes det ikke et eneste dårlig spor. Spørsmålet er heller hvor mange av disse låtene som vil etablere seg som Dylan klassikere. Allerede ved første gjennomspilling fremstår “Scarlet Town” og “Tin Angel” som “Instant Bob Dylan Classics”. Førstnevnte gir assosiasjoner til “Man in the Long black coat” fra “Oh Mercy” (1989)9. “Tin Angel” er en dyster og mørk historie som virkelig er en ekte “Murder Ballad” Nick Cave umiddelbart kunne adoptert. Musikalsk er den en slags variasjon over “Ain`t Talking” uten refreng. Ain`t Talking er en av de virkelig store Dylan låtene fra å “Modern Times”. Dylan krysserer også sine egne spor i "Long and Wasted Years". Den minner form- og fortellermessig litt om “Brownsville Girl” fra det ellers ganske slette og mislykkede albumet “Knocked Out Loaded” fra 1986.
Dylan tråkker også opp noen nye spor. “Pay it in Blood” er kul og energisk rockelåt – med skifter og “breaks” som er noe av det tøffeste han har levert musikalsk på lang tid. Låten kunne like godt vært signert Stones – som umiddelbart burde adoptere og gjøre en cover av den. Tittelsporet “Tempest” er en 14 minutter lang affære med 45 vers uten refreng. Temaet handler om “Titanics” forlis. Det har Dylan vært innom tidligere i “Desolation Row” fra 1965 som ineholder den smått legendariske strofen “The Titanic sails at dawn“. Tekstlinjen er nesten er en bok i all sin geniale enkelthet. På “Tempest” bruker Dylan fortellinger fra hele skipet, og som til sammen avdekker dramaet som utspant seg for hundre år siden. Melodien er ved første gjennomhøring en tilsynelatende ganske kjedelig affære. Nærmest en irsk sjømanns-skillingsvise i valsetakt. Den likevel setter seg fast og blir interesant og engasjernde. Mystisk nok føles sangen nesten kortere og kortere for hver gang en hører den – samtidig som både teksten og melodien i all sin enkelhet vokser seg større og større.
“Roll on John” er platens siste spor og er en slags hyldes til “John Lennon”. På mange måter var Dylan og Lennon sjelefrender. Dylan tok det svært tungt da Lennon ble myrdet – ikke minst fordi drapet ble begått av en såkalt “fan”. På “Roll on John” er Dylan sjeldent emosjonell og utlevende av egne følelser. Faktisk balanserer han hårfint – og unngår med nød og neppe å bli for sentimental. Teksten er delevis Dylans og delvis basert på sitater fra Lennons egne tekster. Somfor eksemple “I heard the news today oh boy” ("A Day in the Life"). The Guardians kritiker gikk virkelig fem på da han skrev: … “you might hope he'd come up with something a little more incisive than "come together right now over me … Lord, you know how hard it can be", which, frankly, is like something Noel Gallagher would write”. Problemet er at teksten, med unntak av “Lord” er direkte sitater fra “Come Together” og “The Ballad Of John & Yoko”
“Tempest” danner både en sammensatt men likevel nærmest fullkommen helhet Den henter impulser fra det musikalske landskapet Dylan har penslet ut med alle sine utgivelser etter 2002. Produksjonen er umiskjennelig en “Jack Frost” (Bob Dylan) produksjon. Den kan virke nesten lurvete – men er åpenbart gjennomtenkt ned til hver minste detalj. Lyden er nesten live preget, og musikernes tilstedeværelse kommer rett igjennom produksjonen. Om det finnes overdubbinger så er de vanskelig å avsløre – og de fleste sporene virker som om de er spilt rett inn med hele bandet i studio – selv om det neppe var slik. Produksjonen har et usedvanlig nærvær som fanger, fenger og engasjerer – som gjør at en blir med på denne fascinerende musikalske reisen enten en vill eller ei.
Musikalsk henter Dylan inspirasjon alle steds fra. Her finnens Hawaii inspirerte partier, Irske folkemusikk, blues, rock og skillingsviser. Det hele blir formidlet gjennom Dylans katalysator som gjenskaper og fornyer og tilhørere nye elementer som går opp i og skaper helt ny substans og helhet. Felere av låtene på albumet har også en oppbygning som ligner på “Ravells” Bolereo. Et tilsynelatende enkelt tema og melodilinje repeterer og danner et rytmisk og musikalsk fundament som Dylan boltrer seg i. “Tempest” er ingen lystelig affære. Den er full av svik, død og fordervelse. Og på platene er det ikke filosofen – men forteller Dylan som boltrer seg. Og han gjør det med finesse og kraft. Igjen er det “Tin Angel” som kanskje gjør det umiddelbart sterkeste inntrykket – hvor bokstavelig talt svik og død males ut i et dødelig trekantdrama. Dylan formidler det så dystert, mørkt og dødelig presist at en formelig kan ense både blodsprut og død.
Platen er spilt inne med Dylans faste turneband, Charlie Sexton and Stu Kimball på gitar, bassist Tony Garnier på bass, George G. Receli på trommer og Donnie Herron på diverse strengeinstrumenter. Bandet er for anledningen er styrket med Los Lobos` David Hidalgo. Dette er et klokt valg. “Tempest” oser av en form for samspilte, kreativt felleskap og trygghet. Bandet skaper en helstøpt musikalsk fundament som også gir rom for musikalsk krydder og improvisasjon. Det er ikke vanskelig å høre at arrangementene på “Tempest” springer ut fra år med konserter og musikalsk fornying. På platen tas disse erfaringene ut i full blomst. Derfor er også “Tempest” skapt for å fremføres live.
Det har vært diskutert hvorvidt Dylans stemme er utslitt og at han burde legge inn årene. Her motbeviser han dette til fulle. Dylans stemme er som et sandpapir eller et gammelt bord med rifter, sår og patina. Dylan har slett ikke samme spekter som før – men du verden for et uttrykk mannen kan skape. Ingen synger som Dylan. På “Tempest” synger Dylan slik du aldri har hørt han før. En aldrende mann – med en stemme som bærer all den uttrykksevne og erfaring som aldere skulle tilsi – men samtidig en kreativ livskraft som gjør det vanskelig å ta alderen inn. Dylan makter å utfordre seg og skape helt nye arrangementer og stemninger. Det er Dylan – men en Dylan som kanskje leverer et av sine beste album noen sinne. Topp ti, topp fem – hvem vet. Uansett er det et privilegie å møte en storm som “Tempest”. Dylan er fortsatt den største og mest kraftfulle. Uansett skala er dette full pott. “Tempest” er an av dette århundrets beste plater – så langt!
.jpg)
.jpg)
