Forfatterarkiv: Stein Arne Nistad

Mitt lille land – hvor skal dette ende!

Publisert av
Svar

And don`t criticize what you can’t understand.

Jeg er opprørt og sint. Årsaken er VG i dag, hvor dødstidspunkt for et Utøya-offer vurderes ut fra når politiet pågrep gjerningsmannen. VG og bistandsadvokater går inn i den destruktive og meningsløse «hva-om»-spiralen. Det finnes ikke noen «hva-om»-mulighet. De brutale fakta er at de som er døde er døde, de som er skadet er skadet, de som prøvde å hjelpe prøvde å hjelpe!

I etterpåklokskapens lys er det lett å se hva som kunne og kanskje burde vært gjort annerledes. Men – da glemmer man det viktigste. Mye av denne kunnskapen var hverken kjent eller mulig å forholde seg til mens det hele pågikk.

Har VG glemt de faktiske forhold? Regjeringskvartalet var bombet tilbake til steinalderen. Det var en så utfordrende situasjon at det knappest er å forestille seg. Midt oppi dette kommer så Utøya – og gjør en kompleks og uoversiktlig situasjon fullstendig kaotisk og uforutsigbar! Politiets oppgave var å uskadeliggjøre en fiende de ikke ante hvem var, eller hva den hadde fore. Har vi glemt at da Utøya startet var det allerede en muslimsk terrorgruppe som hadde påtatt seg ansvaret for bomben i Oslo sentrum?

Så hva sto politiet overfor på Utøya? Var det en eller flere terrorister? Hvilke våpen og utstyr hadde de? Hvilke andre mål hadde de? Fantes det flere bomber eller mål i Oslo sentrum?  Alt det vi nå vet var ukjent informasjon da Utøya startet. Historien ble gradvis avdekket gjennom ulike kanaler i løpet av de neste minuttene – og min hypotese er at folk som fulgte Twitter og sosiale medier tidvis var bedre orientert enn politiet, som var i aktiv operasjon i felten.

Gitt den ekstreme situasjonen, synes jeg det nesten er oppsiktsvekkende at Politiet greide å omdisponere og uskadeliggjøre terroristen i løpet av en time – ut fra den ressurssituasjonen de hadde.

Men nå er tiden for samhold tydeligvis over, i regi av VG og bistandsadvokater, som er i gang med en heksejakt, hvor de spekulerer over de vurderingene som ble gjort under aksjonen og konsekvensene av disse. Det gjelder for eksempel håndteringen av samtalene med en kommandør, som ringer midt i en massakre og sier han vil overgi seg.  Ingen ante at det fantes en kommandør. Ingen visste hva vi sto ovenfor – eller hva motivet til kommandøren var. Var det et lokkemiddel, var det en avsporing, var det falsk oppringing? Alt dettet skjedde i et kaos av oppringninger hvor nødnummer og telefonnett brøt sammen både på grunn av Utøya og bombeeksplosjonen i Oslo.

Joda, det finnes helt klart klanderverdige forhold og prosedyrer, som burde vært håndtert annerledes – basert på det vi nå vet. Jeg er selvsagt for at hendelsesforløpet gjennomgås i detalj, i den hensikt å lære og å forbedre rutiner og prosedyrer. Men, alltid med det perspektivet at denne situasjonen i all sin gru og galskap, var umulig å forutsi og planlegge for.  Derfor ville enhver prosedyre eller plan trolig feilet – fordi scenarioet nesten er umulig å tenke seg.

Det finnes ikke noe «hva-om»-scenario annet enn som fantasier og traumer. Det finnes ikke noe annet alternativ enn det som faktisk har skjedd. Derfor ber jeg VG og bistandsadvokater spare oss for oppslag og tilnærminger, som gjør ting verre og traumatiserer flere. Jeg er overbevist om at de politifolkene som deltok handlet ut fra det de mente var riktig gitt situasjonen. De har helt sikker nok med å bearbeide sine egne «hva-om»- scenarioer. De pårørende får det neppe lettere om teoretikere og journalister beregner «optimale» hendelsesforløp og beregner hvem som da ville overlevd. Det skaper bare flere traumer og flere ofre.

Spar oss!

Finnes det en vei ut av terroristens grep?

Publisert av
Svar

Jeg har vært i begravelse. En helt meningsløs begravelse. En helt grufull begravelse. Hun ble 16 og var et offer – eller kanskje heller en martyr for det åpne og inkluderende samfunnet jeg og vi har vokst opp med – og som har manifestert seg siden den grufulle fredagen.

Paradoksalt nok har terroristen vist seg både å være den mest utspekulerte og vellykkede i historien – samtidig som hans fiasko så langt virker å være nesten total. Vi har alle blitt del i et nasjonalt prosjekt som er mye større enn oss selv. Nasjonene Norge har siden 2 verdenskrig neppe stått mer samlet, sterkere og tydeligere enn i dag med en ny visjon: Mer åpenhet. Mer demokrati. Aldri naivitet. Terroristens vanvittige handlinger har paradoksalt sette ført til mer integrering, respekt og toleranse enn noe politisk handlingsplan kunne bidratte med. Vi har gjennom denne katastrofen blitt et stolt og samlet flerkulturelt folk!

Foran det gruefulle, det samlende og det vakre ligger det en fremtid. I den fremtiden ligger det sorgarbeid og gjenoppbygning. Det ligger etterforskning og rettsaker. Det ligger hat og kjærlighet. Det hatet kan kanskje aldri utslettets men det kan dempes når jorden har snurret mange nok ganger til at det absurde erstattes av det normale og vi kan tillate oss å begynne å glemme.

Og hva skal bli det normale? Det er et tankekors at terroristen er i ferd med å nå sitt viktigste mål. Han har lagt en PR-plan, hvor nettopp det å overleve og havne i rettssystemet skulle gi han den oppmerksomheten han ønsker. Ikke i dag, ikke i morgen men i årevis fremover! Mange av oss husker Treholt saken. De fleste Orderudsaken. Disse sakene red media i årevis – og det føltes aldri som om det var over. Det var krusninger i forhold til det som kommer: En massemorder som skal tiltales for 77 drap. Skal disse rettsakene ri media i år etter år etter år? Skal vi aldri slippe ut av terroristens PR-grep?

Det er ikke lett å se en annen vei. På den ene side er rettferdig rettergang en del av vårt system. Det gjelder både for offeret og for gjerningsmannen. Rettsaken skal sette punktum både for pårørende og gjerningsmann. På den annen side er de handlingene terroristen utførte mye større og har my større samfunnsmessige konsekvenser enn det både rettssystem og lovverk er laget for. Det er et poeng i seg selv å få lagt dettet bak oss. Det var ikke tilfeldig at Vidkun Quisling ble henrettet allerede 24 oktober 1945. Det var en nødvendighet med en rask prosess for både å samle- og å gjennombygge landet.

Personlig tror jeg ikke på dødsstraff. Det er etter min mening å senke samfunnets standard til et ikke menneskelig nivå. Likevel mener jeg det er viktig at de neste årene ikke blir fylt opp av oppmerksomhet knyttet til et enkelt menneskes forrykte og absurde virkelighetsoppfatning og handlinger. Derfor er det et poeng i seg selv at terroristen og hans tanker så raskt som mulig få gli inn i glemselen og bort fra det oppmerksomhetens lys han ønsker seg. I dette tilfellet er det så mange som er berørt, sårene er så dype og vonde at det ikke bare er terroristens rettigheter som må beskyttes. Like viktig er det at samfunnets og de berørte blir beskyttet mot gjentagende og opprivende detaljer om hva som skjedde på Utøya og i Oslo sentrum. År med rettsaker, grums fra manifestet og detaljer fra Oslo og Utøya kan forsinke den helingsprosessen som er nødvendig og som bør startes så raskt som mulig for å komme videre.

Juridisk er denne saken unik på flere måter. Realiteten er at terroristen som erkjenner å ha gjennomført de faktiske handlingene, bevisbyrden er overveldende og problemet er ikke knyttet til skyld – men om hvordan strafferammen kan gjøres stor nok til å uskadeliggjøre terroristen til han dør. Ut fra bevisenes stilling virker en langvarig rettsak nesten poengløs. Ingen rett vil noen sinne kunne frikjenne eller påvise vesentlige formidlene omstendigheter som reduserer strafferammen. Det er ingen fare for justismord siden han har innrømmet de faktiske forholdene. Saken mot terroristen er minst like åpenbar som saken mot Quisling, som ble gjennomført i løpet av fem måneder. I dettet lyset mener jeg man burde se etter andre og raskere løsninger enn tradisjonelle rettsaker. Det beste ville kanskje være om terroristen defineres som psykisk utilregnelig og at hans handlinger betraktes som så umenneskelige at det i seg selv kvalifiserer til forvaring og psykiatrisk oppfølging? Kan det eventuelt vedtas en egen terrorlov eller rettspraksis som både forenkler gjennomføringen av rettsaken, ved f.eks. å anse disse handlingene som en felles handling, med livslang forvaring som øvre strafferamme?

Samtidig er det i slike saker mange pårørende har behov for fakta om hva som skjedde med deres kjære. Slike fakta vil i stor utstrekning avdekkes gjennom etterforskningen. Kanskje kan en form for debrifing av pårørende basert på resultatene fra etterforskningen være en bedre vei enn å eksponere disse faktaene i en offentlig rettsak? Saken i al sin gru er at terroristen har henrettet 69 personer på Utøya og drept 8 i regjeringskvartalet – noe som burde være enkelt å tiltale og dømme evt. forvare han for.

Jeg har vært i begravelse. Til en 16 årig martyr for et fritt, åpent, inkluderende og demokratisk Norge. For at vi skal kunne bygge det nye Norge – må det finnes en vei som gjør at vi slipper fri og ikke blir nyttige idioter i terroristens kyniske PR-plan. Jeg mener det må forhindres at terroristen får misbruke vårt rettssystem i årevis og at han desarmeres så raskt som mulig.

Når langsom TV og lynrask kommunikasjon smelter sammen!

Publisert av
Svar

I natt var 592 000 opp og så Hurtigruta seile inn i Trollfjorden midt på natta. Over 2,6 millioner nordmenn var innom NRK2s Hurtigruten-sending i løpet av helgen. Det ga en markedsandel på 35 prosent, og gjorde NRK2 til Norges største kanal i tidsperioden. Det er oppsiktsvekkende tall, og allerede første dagen var over 1.2 millioner innom definisjonen av hva langsom TV kan være.

Prosjektet er nesten absurd i sin natur. Likevel ligger det an til å bli en av Norges største mediebegivenheter siden OL på Lillehammer. Resepten langsom tid og vakker natur er åpenbart en vinner. Det sier noe om våre behov for ro, Norge som nasjon, nasjonalfølelse og stolthet. Fenomenet Hurtigruten vil helt sikkert holde sosiologer samfunns- og medieforskere beskjeftiget med forskningsprosjekter i årevis fremover.

Hurtigruten manifesterer også styrken ved å kombinere flere medier og kanaler. Hurtigruten er en studie i hvordan TV og sosiale medier skaper en ny form for selvforsterkende delingsbasert totalopplevelse. Den langsomme TV sendingen brytes mot lynrask, impulsiv og intuitiv kommunikasjon både på Twitter og på Facebook. Dermed kobles langsomheten og hurtigheten sammen til en ganske banebrytende totalopplevelse.

Engasjementet er overveldende og perspektivene mange. Humor, ironi, personlige emosjonelle følelser og profesjonelle ytringer samles i en fascinerende og mangfoldig informasjonsstrøm. Informasjonsstrømmen skaper en form for interaktivitet både med produsenten og mellom publikum. Ytringer som “for mye publikum, “for lite natur”, “mer baugkamera” osv. tas åpenbart til følge.

Det samme skjer tilsynelatende med publikum som møter opp – og som blir korrigert og får impulser fra hva som skjedde ved tidligere anløp på turen. “Hurtigruten” ender opp som en slags nasjonal, og etter hvert internasjonal virtuell og fysisk happening, hvor alle kanaler samvirker med hverandre. I sum skaper en type opplevelse som neppe har sin parallell eller som er gjennomført noe sted i verden tidligere.

“Bergensbanen minutt for minutt” hadde samme potensialet men var rett og slett altfor kort. Med nesten sju dagers 24/7 sendetid sammen med en Twitter og Facebook oppdateringssekvens med ytringer med sekunders mellomrom er Hurtigruten en gigantisk manifestasjon av hvordan ulike kanaler sammen bygger en totalopplevelse.

Hurtigruten er et modig, nyskapende, samlende eksperiment både i TV og i sosiale medier. Det blir interessant å følge med på hvor dette interaktive medieeksperimentet ender. Kommer lufta til å gå ut av ballongen eller kommer spiralen til å dras til nye høyder?

Hvilket samfunn lever vi i?

Publisert av
Svar

I forbindelse med bokprosjektet om relasjoner og sosiale medier som jeg holder på med, slår det meg at det er gjort mange forsøk på å definere og gi navn til det samfunnet vi lever i. Begrepene er mange, overlappende og beskriver litt forskjellig egenskaper og tilnærminger. Felles for dem alle er at begrepene og definisjonene ofte fokuserer på den økonomiske effekten av informasjon, kunnskap, kommunikasjon og teknologi – eller den samlede effekten av disse begrepene. Noen eksempler på definisjonen av ulike samfunn er:

Teknologisamfunnet: Et teknologisamfunn er når anvendelse av teknologi og kunnskap øker verdiskapingen i samfunnet.

Kommunikasjonssamfunnet: Et kommunikasjonssamfunn er når informasjons- og kommunikasjonsteknologi som Internett og teknologier som mobiltelefonen øker verdiskapningen i samfunnet

Kunnskapssamfunnet: Et kunnskapssamfunn er når kunnskap og kreativitet står frem som de viktigste drivkreftene for verdiskaping i samfunnet.

Informasjonssamfunnet: Et informasjonssamfunn er når skaping, distribuering og behandling av informasjon er en viktig økonomisk og kulturell aktivitet i samfunnet.

Det finnes et utall definisjoner og fortolkninger av disse begrepene. De fleste definisjonene har imidlertid ofte et økonomisk fokus, hvor teknologi, kunnskap, kommunikasjon og informasjon betraktes om virkemidler for å oppnå verdiskapning og vekst.

Med fremveksten av sosiale medier og globale personsentriske nettverk, mener jeg vi er på vei inn i et nytt samfunn – relasjonssamfunnet. En god definisjon av relasjonssamfunnet mener jeg må ha et mer helhetlig perspektiv. Jeg prøver meg med følgende definisjon:

Et relasjonssamfunn er når effekten av et globalt, relasjonsbasert og personsentrisk virtuelt nettverk er en økonomisk, kulturell og politisk premiss for samfunnsutviklingen.

Denne definisjonen utfordrer den dominerende forståelsen av samfunnsutvikling knyttet til bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Ofte fokuseres det på teknologien som drivkraften og ikke på de samfunnsmessige konsekvensene av som oppstår som konsekvens av anvendelsen. I denne relasjonssamfunnet er kjernen “globalt, relasjonsbasert og personsentrisk virtuelt nettverk”. Det betyr at nettverkene etableres ved bruk av kommunikasjonsteknologi og at de eies utvikles av personene i nettverket. “globalt, relasjonsbasert og personsentrisk” innebærer at hver enkelt “eier” og definerer sitt eget nettverk og sine relasjoner, som personlige nettverk som igjen er en del av et globalt nettverk.

I definisjonen sidestilles økonomisk, kulturell og politisk effekt. At de nye nettverkene er en premiss for samfunnsutviklingen innebærer at det er en faktor som vil påvirke uavhengig av om det er ønsket eller om effekten er positiv eller negativ.

Jeg mener denne definisjonen av relasjonssamfunnet er dekkende, men ser frem til innspill og kommentarer. Er jeg på rett spor?

Sosiale medier er jo bare en ny kanal … hmmm… rammebetingelse!

Publisert av
Svar

Jeg er som rådgiver i Itera Gazette engasjert i et oppdrag for en stor norsk virksomhet. Oppgaven er å utvikle en relasjonsstrategi. Hele toppledelsen er involvert og prosjektet er godt forankret. Metodisk gjennomfører vi en relasjonsanalyse – og som en del av strategien ser vi også på hvordan sosiale medier skal posisjoneres i forhold til- og samvirke med andre kanaler. I et av arbeidsmøtene sa en av lederne i virksomheten:

“Dette er jo egentlig veldig enkelt. Sosiale medier er jo bare en ny kanal!”

Det interessante med uttalelsen er at den kanskje er helt riktig og fullstendig feil samtidig! Relasjonsbaserte nettverk skapt gjennom sosiale medier er kanskje først og fremst en ny rammebetingelse, og dernest en ny kanal:

Hvis vi tenker etter, så omfatter våre “private” virtuelle nettverk i økende grad ikke bare private kontakter. Vi velger å inkludere forretningsforbindelser, virksomheter, organisasjoner, politiske organisasjoner, artister, leverandører, butikker, netthandlere osv. Nettverkene representerer derfor hele interessesfæren til den personen som definerer det.

De nye relasjonsbaserte nettverkene kan vi betrakte som en virtuell avbildning av en personens liv, fordi de definerer både sosiale-, politiske-, kulturelle-, samfunnsmessige- og kommersielle relasjoner og interesser.

Dersom en ikke er en del av en persons virtuelle relasjonsbaserte nettverk – er det sannsynlig at en heller ikke en del av personens liv.

Tidligere har aktøren i et marked i stor grad kunne kjøpe seg oppmerksomhet. Så lenge aviser, radio, tv, E-post etc. hadde høy gjennomslagskraft var det størrelsen på markedsbudsjettet som i noen grad avgjorde suksessen for produkter i konsummarkedet. Slik er det til en hvis grad fortsatt. Imidlertid er det flere faktorer som endrer dette bildet.

For det første viser undersøkelser at aktiviteten i sosiale medier, hvor relasjonsbaserte nettverk defineres, er økende. Dette innebærer en forskyvning av tidsbruk fra åpne kanaler inn i mer halvåpne og lukkede kanaler.

I tillegg viser det seg at en disse nettverkene trolig også endrer hvordan vi forholder oss til markedsaktører og hvem vi stoler på. Det betyr at troverdige avsendere i vårt eget eller åpne nettverk tillegges større vekt enn tradisjonell informasjon og markedskommunikasjon.

Den tredje – og kanskje aller viktigste faktoren er at vi selv i økende grad definerer vår egne relasjoner også overfor kommersielle og kulturelle- og samfunnsmessige aktører. Konsekvensen for slike aktører er at dersom en relasjon i utgangspunktet ikke eksisterer kan den være vanskelig å etablere, fordi det forutsetter at den andre parten i relasjonen også ønsker det.

I prinsippet snakker vi om en overgang fra din til “min” kanal, hvor mottakeren selv definerer hvem han vil lytte- og forholde seg til.

Det vil derfor trolig være viktig for de fleste aktører å forsøke å få innpass og etablere seg i “min kanal” gjennom å etablere og vedlikeholde relasjoner og å skape dialog og interaksjon med de som ønsker det.

Og det aller viktigste. Denne virkeligheten synes det som det ikke mulig å velge vekk. Relasjonsbaserte nettverk representerer både en ny rammebetingelse OG en ny kanal som kontrolleres av den som eier nettverket! Etter min mening handler om overgangen fra din til min kanal.

Noe av teksten er hentet fra den kommende boken:

The relational society – how to understand and benefit from it.

20©11 Stein Arne Nistad/SenorC

Utdraget er fra kapittel 6:

Baby I`m in the mood for you – Om profesjonelle relasjoner og kanaler

Har Apple egentlig innovert noe siden iPhone?

Publisert av
Svar

Jeg er teknologirealist, og jeg må si hypen rundt Apple generelt og iPad spesielt forvirrer meg. Joda, Apple pøser ut designprodukter som er ytterst lekre og historien gjentar seg gang på gang. Menigheten sikler og verden står stille når nye produktlanseringer er på trappene. Gårsdagens seanse var intet unntak – og jeg – som mange andre fulgte villig med. Og som lyn fra klar himmel stilte selveste Steve Jobs på scenene og gjorde aftenen perfekt – ikke minst for Wall Street.

Men – hva ble presentert. En ny dings – lettere bedre og kjappere med ny prosessor med to kjerner … Unnskyld meg … er det noe nytt? Det er vel snarere en historisk rammebetingelse. Nye produkter SKAL ha høyere ytelse enn sine forgjengere!

Og iPaden – fortsatt uten USB-port og – beklager fortsatt med en middelmådig og ganske sær nettleser. Alt lukket inne i Apples eget univers. Det er faktisk MYE enklere å integrere TVen min med et Nikon kamera enn å se mine egne bilder på iPad. Er det Apple byr på fremskritt eller markedsmakt i form av teknologis lock-in? Er det teknologisk utvikling eller design vi faller for – alle som en?

Og iPad skal vist bli – eller skulle bli media og avishusenes redning. Jeg ser ikke at noen eksisterende eller fremtidig teknologidings – som er inne i sitt eget univers kan redde noe som helst. Ideen om at folk flest er villig til å kjøpe en relativt dyr spesialdings – for så å kunne kjøpe innhold – som stort sett er tilgjengelig uansett virker merkelig på meg! Åpenhet har kommet for å bli – og vil til tross for en liten pause – komme tilbake for fullt. Så lenge Apple insisterer på å beholde sin egen særhet kan det lett bli selskapets bane. Derfor er det befriende å høre NRKs reklame for sin egen radio-app – som støtter de fleste nyere mobiltelefoner!

Hel ærlig – har Apple egentlig innovert noe siden iPhone? For iPhone var et gedigent fremskritt. iPhone var, til tross for sin dysfunksjonelle telefongrensesnitt, en fantastisk innovasjon. De bygde den første virkelig godt fungerende mobile terminalen mot Internett – og pakket den i tillegg inn i flott design. Ideen om lesebrett som iPad er gammel og bygger historisk på Apples Newton prosjekt fra 1987!

Etter iPhone har Apple bydd på variasjoner over samme tema – og innelukking. Typisk nok var det aller kuleste og mest innovative på gårsdagens presentasjon det nye skjermdekselet som var riktig så fiffig. Men det er altså god design – ikke teknologisk innovasjon!

Transparent handlings- og holdningsledelse

Publisert av
Svar

Håndteringen av en dynamisk og ganske uforutsigbar kommunikasjonsvirkelighet krever en helt annen type tilnærming til ledelse og medarbeiderskolereing en før. Det handler om å gi medarbeiderne både et holdnings- og handlingsrom.

Et av de virkelig gode lederprinsippene for å lede relasjonsorganisasjoner og håndtere relasjonssamfunnet ble formulert lenge før sosiale medier ble oppfunnet. Atle Aas var direktør ved Nordland Psykiatriske Sykehus fra 1978. Sykehuset ble under hans ledelse utviklet til ett av landets mest veldrevne og han ble tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull, etter sin død i 2002. Hans lederfilosofi var basert på tydelighet, åpenhet og tilnærmet absolutt delegering av myndighet:

Atle Aas ledelsesfilosofi:

Jeg vil at ledere på alle nivå skal opptre så tydelig og transparent, at organisasjonen kun må rådføre seg med dem når ukjente problemstillinger oppstår!

Grunnen til at hans ledelsesfilosofi fungerte, var at hans lederskap åpnet nye holdnings- og handlingsrom i den hierarkiske organisasjonen han ledet. Han ikke bare forventet – men baserte sitt lederskap på at alle i organisasjonen skulle kunne handle fritt- og effektivt innenfor rammer som ikke var tuftet bare på regelverk – men like mye på tydelige og åpent kommuniserte holdninger, verdier og evnen til å ta egen beslutning innenfor disse rammene.

Med andre ord kunne organisasjonen fungere operativt nesten uten ledelse, fordi det først når ytterpunktet av holdningsrommet ble nådd, at handlingsrommet ble innskrenket og at lederen måtte konsulteres.

Nøkkelen til og forutsettingen for at et slikt lederprinsipp skal fungere ligger trolig i ordet “transparent”. Åpen- og gjennomsiktigheten er nødvendig for å skape trygghet for at myndigheten er reelt delegert og at holdnings- og handlingsrommene oppfattes som trygge og reelle.

Dersom det på ulike nivåer oppfattes at det finnes skjulte agendaer, hemmeligheter eller ris bak speilet vil det gi opphav til fantasier og utrygghet som gjør at organisasjonen vil miste sin handlekraft. Medarbeideren vil rett og slett bli utrygge og vegre seg for å ta egne beslutninger for å oppnå egen trygget og å holde ryggen fri.

Utdrag fra den kommende boken:

The relational society – how to understand and benefit from it.

20©11 Stein Arne Nistas/SenorC

Utdraget er fra kapittel 5:

No Time To Think – Om organisering og organisatoriske utfordringer

Om å drite seg ut- og om å fortolke ting!

Publisert av
Svar

Jeg synes litt synd på varaordfører Rita Ormbostad om dagen. Hun dreit seg ut, og jeg forsvarer på ingen måte hennes uttalelser. Isolert sett er det vanskelig å tolke dem til å være noe annet enn rasistiske. Personlig tror jeg hverken Ormbostad er rasist eller at uttalelsene var rasistisk ment. Imidlertid er det noen aspekter i denne saken, som bør diskuteres på et mer prinsipielt grunnlag.

Hovedproblemet er hvordan ytringer i sosiale medier skal forstås og fortolkes. Oppdateringer av Facebook-statuser er etter min oppfatning mye mer å betrakte som en samtale hvor premissen er at det både kan ligge ironi og humor under. Derfor er jeg personlig mye mer åpen, provoserende og ironisk på Facebook enn på Twitter og Linkedin.

La oss tenke oss at Rita Ormbostad hadde vært på en Grand Prix fest med venner. Hva ville skjedd hvis hun i en slik setting med glimt i øyet og en ironisk mine hadde fremsatt samme kommentarene. Både kroppsspråk og settingen vill ufarliggjort dem – samtidig som hun sannsynligvis ville blitt korrigert. Det hele ville i verste fall endt i en diskusjon som ble avsluttet der og da.

På Facebook fremstår samme uttalelse isolert sett som uakseptabel og rasistisk. Årsaken er både kroppsspråk og kontekst mangler. I stedet for å korrigere henne og starte en diskusjon – og eventuelt be henne om å slette postingen, valgte “vennene” hennes i stedet å problematisere saken og brukte den for det den er verdt.

Selvsagt må en være på vakt i forhold til hvordan en ordlegger seg og uttaler seg på åpne sosiale medier – spesielt personer som Ormbostad som har en offentlig rolle. Samtidig synes jeg det er betimelig å stille spørsmål ved om uttalelser i halvåpne fora som Facebook skal fortolkes og tillegges samme vekt som offentlige uttalelser. Jeg vil tro det vil bidra til å ødelegge de til tider underholdene, lekne og fargerike dialogene på Facebook – og som av og til også oppstår på Twitter.

Derfor må det etableres nye tolkingsrom og holdninger til uttalelser i sosiale medier. En “vær varsom plakat for sosiale medier” bør ansvarliggjøre både den som skriver, den som leser og journalister i særdeleshet. Etter min mening bør en være svært varsom med hvordan en fortolker en ytring på Facebook. Man bør alltid sørge for å verifisere at uttalelsen faktisk er alvorlig ment før den skaleres og brettes ut i media. Siden et vennskap på Facebook i utgangspunktet en gjensidig aksept av hverandres rett til å ytre seg i et lukket rom – som juridisk riktignok blir betraktet som offentlig – bør det være svært gode grunner for å bryte denne premissen og eksponere ytringer i offentlighet.

Når det er sagt. Jeg synes igjen at Ormbostads uttalelse både var klønete og lite gjennomtenkt, spesielt i lys av hennes stilling. Den ulykkelige varaordføreren i Aure opplever århundrets GrandPrix fest bakrus. Hun er dessverre en av mange som kommer til å lære mye om sosiale mediers kraft i tiden fremover!