De som har fulgt meg en stund vet at jeg er lidenskapelig Dylan-fan, kanskje på grensen til å være ukritisk. Men i min verden finnes det få, hvis noen som kan nå opp til hans standard når det gjelder poetisk og musikalsk uttrykk. Dylans katalog er et overflødighetshorn, og en inspirasjonskilde også til min egen roman «Seks dager i april» som kom for et drøyt år siden. Den er bl.a. inspirert av en av Dylans aller første sanger; «John Brown».
Nå er Dylan aktuell igjen med andre volum av sitt «Sinatra» og «American song book»-prosjekt. «Shadows in the night» kom i 2015 og det nye albumet «Fallen angels» er en direkte fortsettelse. Begge platene ble spilt inn samtidig og er basert på det samme nesten perfekte konseptet.
Men hva er perfekt? Det perfekte ligger sjelden i det perfeksjonerte utrykket, hvor hver en tone og pitch er nøyaktig avstemt rent objektivt sett. Nei, snarere handler det perfekte om en bærende ide, og utnytte ufullkommenhet og begrensinger til det ytterste. Less is more. Derfor er Dylans «Shadows in the Night» og «Fallen Angels» nærmest perfekte utgivelser. Det er mange grunner til det.
Den viktigste er kanskje Dylans egen innfallsvinkel til prosjektet. Det handler om respekt og kjærlighet til sanger, som stammer langt tilbake fra og som er en del av den amerikanske sangboka. Det handler også om Dylans modenhet og evne til å se igjennom begrensingene og vante forutsetninger. Sangene på utgivelsen har vært fremført av Sinatra og massevis av andre artister. Det gjør dem nesten uangripelige, i den forstand at det neppe kan være noe nytt å tilføre. Men det er det Dylan gjør. Med et lite band med en opptaksteknikk hvor alt spilles in live i studio, uten hodetelefoner og annet fiksfakseri. Rett og slett et band som gjør det de kan, nemlig å spille musikk. Og det er ikke hvilket som helst band, for Dylans musikere er kanskje et av verdens mest samspilte band etter årevis på veien. Og utgivelsen er en nesten sanselig affære. Det er som å være på en klubb med et band som spiller engasjert. Nærværet på begge platene er påtagelig; et pust, eller en bevegelse, et knirk, en hånd på en streng eller en bue som slår an en tone på kontrabassen.
Lavmælt er et nøkkelord, tid er et annet. Dylan skaper nedstrippede versjoner av velkjente klassikere, hvor bass, steel-gitar og en enkel fiolin erstatter strykere og blåsere. Både Dylan og musikerne har all verdens av tid, tid til å la hver tone klinge ut, og bli gjenkjennbar og hørbar. Tid til å la hver enkelt av sangene fremstå i kondensert form, hvor grunnidéen og musikken får stå i sentrum. Og midt i dette vidunderlige musikalske landskapet står Dylan, som en bauta av autoritet med genuin omsorg for teksten og med en genial formidlingsevne. Han bruker det han har, en stemme som er sliten og levd, men som fungerer som hans instrument og som er hans gave til oss. Han er så neddempet og avslappet at det er en fryd. Han lar hvert ord formidles og fraseres, og han lar det skje stille, nakent og troverdig. Han trenger ikke bevise noe og er trygg nok til å ta i disse sangene og reformulerer dem og omskaper dem i sitt eget bilde, og gjør dem til sine egne sanger.
Et eksempel er «Melancholy Mood», som starter med en lang gitarintro, som glir over i en langsom ball room-versjon med gitar og trommer. Dylan synger flott og i den grad det er snakk om heshet er det mer som en underliggende rustikk varm følelse enn manglende evne til å synge. «All or Nothing at all» fortsetter i samme gate, neddempet og enkelt med Dylans stemme i sentrum, mens musikerne byr på et vakkert og detaljert musikalsk bakteppe. «Come Rain or Come Shine» åpner med et slags «strykerarrangement» for bass og gitar. «That Old Black Magic» skiller seg ut. Den starter med en sofistikert trommeintro med visper og symbaler. Den har et høyere tempo enn de øvrige, og den er rytmisk nesten perfekt. Dylans timing er også fantastisk og resultatet er en låt som swinger voldsomt. Og slik kunne jeg fortsette. Hver sang har sin egen karakter, patina og musikalske valør.
«Fallen angels» er en Dylan utgivelse som gjør et uutslettelig inntrykk. Selv om det handler om andres sanger og om andres tekster så fremstår Dylan som mesteren – han som en gang for alle demonstrerer at han er den største. Den største låtskriveren. Den største tekstforfatteren. Den største formidleren. Og den mest innovative av dem alle. Dylans «Shadows in the night» og «Fallen Angels» er mesterens mesterverk. Han gir oss tilbake musikken og tilbyr de av oss som er facebooked en liten musikalsk oase. Den kan vi være i og gjenvinne en liten bit av det som er vår største mangelvare; tid til å lytte, tid til å leve, tid til å tenke. Dylan har gitt oss musikken. Nå gir han oss også ettertanken og hans egen kjærlighet til den musikken, som er brikker i hans musikalske historie.
