Jeg har vært i begravelse. En helt meningsløs begravelse. En helt grufull begravelse. Hun ble 16 og var et offer – eller kanskje heller en martyr for det åpne og inkluderende samfunnet jeg og vi har vokst opp med – og som har manifestert seg siden den grufulle fredagen.
Paradoksalt nok har terroristen vist seg både å være den mest utspekulerte og vellykkede i historien – samtidig som hans fiasko så langt virker å være nesten total. Vi har alle blitt del i et nasjonalt prosjekt som er mye større enn oss selv. Nasjonene Norge har siden 2 verdenskrig neppe stått mer samlet, sterkere og tydeligere enn i dag med en ny visjon: Mer åpenhet. Mer demokrati. Aldri naivitet. Terroristens vanvittige handlinger har paradoksalt sette ført til mer integrering, respekt og toleranse enn noe politisk handlingsplan kunne bidratte med. Vi har gjennom denne katastrofen blitt et stolt og samlet flerkulturelt folk!
Foran det gruefulle, det samlende og det vakre ligger det en fremtid. I den fremtiden ligger det sorgarbeid og gjenoppbygning. Det ligger etterforskning og rettsaker. Det ligger hat og kjærlighet. Det hatet kan kanskje aldri utslettets men det kan dempes når jorden har snurret mange nok ganger til at det absurde erstattes av det normale og vi kan tillate oss å begynne å glemme.
Og hva skal bli det normale? Det er et tankekors at terroristen er i ferd med å nå sitt viktigste mål. Han har lagt en PR-plan, hvor nettopp det å overleve og havne i rettssystemet skulle gi han den oppmerksomheten han ønsker. Ikke i dag, ikke i morgen men i årevis fremover! Mange av oss husker Treholt saken. De fleste Orderudsaken. Disse sakene red media i årevis – og det føltes aldri som om det var over. Det var krusninger i forhold til det som kommer: En massemorder som skal tiltales for 77 drap. Skal disse rettsakene ri media i år etter år etter år? Skal vi aldri slippe ut av terroristens PR-grep?
Det er ikke lett å se en annen vei. På den ene side er rettferdig rettergang en del av vårt system. Det gjelder både for offeret og for gjerningsmannen. Rettsaken skal sette punktum både for pårørende og gjerningsmann. På den annen side er de handlingene terroristen utførte mye større og har my større samfunnsmessige konsekvenser enn det både rettssystem og lovverk er laget for. Det er et poeng i seg selv å få lagt dettet bak oss. Det var ikke tilfeldig at Vidkun Quisling ble henrettet allerede 24 oktober 1945. Det var en nødvendighet med en rask prosess for både å samle- og å gjennombygge landet.
Personlig tror jeg ikke på dødsstraff. Det er etter min mening å senke samfunnets standard til et ikke menneskelig nivå. Likevel mener jeg det er viktig at de neste årene ikke blir fylt opp av oppmerksomhet knyttet til et enkelt menneskes forrykte og absurde virkelighetsoppfatning og handlinger. Derfor er det et poeng i seg selv at terroristen og hans tanker så raskt som mulig få gli inn i glemselen og bort fra det oppmerksomhetens lys han ønsker seg. I dette tilfellet er det så mange som er berørt, sårene er så dype og vonde at det ikke bare er terroristens rettigheter som må beskyttes. Like viktig er det at samfunnets og de berørte blir beskyttet mot gjentagende og opprivende detaljer om hva som skjedde på Utøya og i Oslo sentrum. År med rettsaker, grums fra manifestet og detaljer fra Oslo og Utøya kan forsinke den helingsprosessen som er nødvendig og som bør startes så raskt som mulig for å komme videre.
Juridisk er denne saken unik på flere måter. Realiteten er at terroristen som erkjenner å ha gjennomført de faktiske handlingene, bevisbyrden er overveldende og problemet er ikke knyttet til skyld – men om hvordan strafferammen kan gjøres stor nok til å uskadeliggjøre terroristen til han dør. Ut fra bevisenes stilling virker en langvarig rettsak nesten poengløs. Ingen rett vil noen sinne kunne frikjenne eller påvise vesentlige formidlene omstendigheter som reduserer strafferammen. Det er ingen fare for justismord siden han har innrømmet de faktiske forholdene. Saken mot terroristen er minst like åpenbar som saken mot Quisling, som ble gjennomført i løpet av fem måneder. I dettet lyset mener jeg man burde se etter andre og raskere løsninger enn tradisjonelle rettsaker. Det beste ville kanskje være om terroristen defineres som psykisk utilregnelig og at hans handlinger betraktes som så umenneskelige at det i seg selv kvalifiserer til forvaring og psykiatrisk oppfølging? Kan det eventuelt vedtas en egen terrorlov eller rettspraksis som både forenkler gjennomføringen av rettsaken, ved f.eks. å anse disse handlingene som en felles handling, med livslang forvaring som øvre strafferamme?
Samtidig er det i slike saker mange pårørende har behov for fakta om hva som skjedde med deres kjære. Slike fakta vil i stor utstrekning avdekkes gjennom etterforskningen. Kanskje kan en form for debrifing av pårørende basert på resultatene fra etterforskningen være en bedre vei enn å eksponere disse faktaene i en offentlig rettsak? Saken i al sin gru er at terroristen har henrettet 69 personer på Utøya og drept 8 i regjeringskvartalet – noe som burde være enkelt å tiltale og dømme evt. forvare han for.
Jeg har vært i begravelse. Til en 16 årig martyr for et fritt, åpent, inkluderende og demokratisk Norge. For at vi skal kunne bygge det nye Norge – må det finnes en vei som gjør at vi slipper fri og ikke blir nyttige idioter i terroristens kyniske PR-plan. Jeg mener det må forhindres at terroristen får misbruke vårt rettssystem i årevis og at han desarmeres så raskt som mulig.
