Kategoriarkiv: Uncategorized

Narum: ”Samma hen du fær”

Publisert av
Svar

Det er sjelden jeg virkelig gleder meg til en utgivelse, men debutalbumet til søskengruppa Narum hadde jeg utrolig store forventninger til. Årsaken var forsmaken, ”Je veit et stelle”, som kom i vinter. Det er en utrolig vakker sang, hvor den sjeldent poetiske teksten synges på kav totning og med et smektende orgel og pianoarrangement som bakteppe. Hele sangen bar preg av et ekstremt godt musikalsk og poetisk håndverk. Jeg var rett og slett solgt!

Narum er et familieprosjekt, dog med en viktig krumtapp, Lars Christian Narum, som flyttet til Eina og fikk tak i et gammelt ærverdig piano. Pianostemmeren omtalte det som et håpløst tilfelle. Lars Christian er musiker på heltid. Han trakterer tangentinstrumenter i Hellbillies. Derfor måtte han uansett øve … og ut av det hanglete pianoet kom det låter. Han tok et nytt skritt og begynte å skrive tekster til. Han fikk søstera Benedikte til å gjøre en demo. Men det låt ikke riktig før Benedikte foreslo at det skulle synges på totning. Da funka det, og da bror og studioeier Jon Anders ble med, var trioen komplett – og Narum en realitet.

Debutalbumet til Narum er faktisk noe av det fineste jeg har hørt. Det er mange grunner til det. Musikalsk står albumet fjellstøtt og piano- og orgelarrangementene, som er det bærende musikalske virkemiddelet, er ren nytelse. Uttrykket ligger i roots- , vise- og countryland – og da i den beste betydningen av disse ordene.

Narums tekster er det verdt å trekke frem. De er poetiske, vakre og full av sjel og innhold. At de synges på totning tilfører en dimensjon som hever dem og underbygger det poetiske. Det er lett å forstå at bokmålsversjonene nok fremsto mye flatere.

Benedikte Narum Johansen har en uttrykksfull, var og vakker stemme som kler både låtene og tekstene. Lyden og produksjonen er flott. Det er lenge mellom hver gang klangen og sanseligheten i enkle pianoarrangementer formidles som her. ”Kolbu” er en nydelig låt. Den er et godt eksempel på hvor enkelt og flott det kan gjøres. Det samme gjelder ”Jeg veit et stelle” og radiohiten ”Samma hen du fer”. Norums debut er intet mindre enn en fantastisk utgivelse som jeg egentlig ikke kan få anbefalt sterkt nok! Får du anledning bør du få med deg gruppa live på høstens turne. Narum er definitivt et band som vil sette spor. En formidabel debut!

Se video: http://vimeo.com/5373971

Kommer i Fidelity 40

“The Definitive Leadbelly”

Publisert av
Svar

I musikkhistorien finnes det noen som har satt viktige spor og blitt legender. Leadbelly er en av dem. En legende verdig er det selvsagt uklart når han ble født. Og historien er ispedd både kjærlighet, rus og død. Leadbellys repertoar og formidling av både tradisjons- og eget stoff gjør han til en viktig musikalsk hjørnestein. Hans musikk påvirket mange artister og derigjennom hvordan moderne roots-, folk- og bluesmusikk har utviklet seg.

Huddie William Ledbetter som han het ble trolig født i Mooringsport, Louisiana, 23. januar 1888 og døde i New York, 6. desember 1949. Leadbelly skrev egne sanger. Det aller viktigste var likevel at han sugde til seg og kunne spille massevis av tradisjonelt stoff. Som musiker startet karrieren hans da han fulgte den blinde folkesangeren Blind Lemon Jefferson på turneer i Sørstatene. Begge forvaltet den samme musikalske arven i form av folkeviser, blues og negro spirituals. Leadbelly spilte enn haug instrumenter som piano, mandolin, munnspill, fele og trekkspill. Hovedinstrumentet hans var likevel akustisk 12-strengs gitar som han trakterte etter alle kunstens regler og han omtale seg selv som ” King among the world’s 12 string guitarists”.

Artistnavnet er på gravstøtten hans skrevet som Lead belly, og betyr egentlig blymage. Han levde i og for seg opp til navnet sitt. Leadbelly hadde en lang og litt mystisk historie med politiet. I 1918 fikk han en dom på 30 år for mord, men ble sluppet fri allerede i 1925. I 1930 fikk han en ny dom på ti år for mordforsøk.

I den Amerikanske musikkhistorien er det noen nøkkelpersoner som virkelig har bidratt til å dokumentere tradisjonsstoff. En av dem er Harry Smith, som samlet ”Anthology of American Folk Music” med 84 folk- og countryinnspillinger fra USA hentet fra 1920- og 1930-tallet. Denne Antologien spilte en viktig rolle for oppblomstringen av folkemusikk i USA på 1950-tallet og 1960-tallet. Like viktig som Smith er kanskje den amerikanske folkemusikksamleren John Lomax og sønnen Alan Lomax som kom i kontakt med Leadbelly.

Lomax gjorde de første opptakene med Leadbelly i fengslet mens han satt inne for mord. Han fikk benådet Leadbelly i 1934. Leadbelly tryglet Lomax om å bli hans sjåfør på hans reiser rundt i USA. Laedbelly fikk ja og sammen dro de på kryss og tvers gjennom Sørstatene, hvor de gjorde lydbåndopptak og møte folke- og bluessangere, mens Leadbelly spilte der det falt seg. John og Alan Lomax skrev en bok om Leadbelly og bidro til at han fikk spille inn plate. I de følgende årene opptrådte han både på nattklubber, universiteter og skoler. Leadbelly fikk etterhvert store alkoholproblemer. Det gjorde at Lomax fant det nødvendig å avslutte samarbeidet midt i en turne. Han sendte Leadbelley hjem, men ga det utestående honoraret til Ledabellys kone, slik at pengene bokstavelig talt ikke skulle drikkes opp. Dette gjorde at vennskapet med John Lomax tok en brå slutt. Det endte i stedet opp som en bitter strid om penger. Alan Lomax tok imidlertid opp tråden – og bidro til at Leadbelly kom seg på fote og opptrådte regelmessig på radio frem til sin død.

Noen av de mest kjente låtene etter Leadbelly er ”Good Night Irene” som ble en stor hit etter Leadbellys død. Andre av hans kjente sanger er ” Midnight special” og ”Cottonfields” som ble spilt inn av The Beach Boys. Nirvana spilte inn ”Where Did You Sleep Last Night” på sitt MTV Unplugged album og det ble en kjempehit. Også Abba og Stones har gjort suksess med Leadbellys sanger.

Etter hans død er Leadbellys sanger blitt standardlåter på visesangeres og bluesartisters repertoar. Derfor er Leadbelly å regne som en av gudfedrene til moderne blues, rock og folk.

Den helt nye samlingen ”The definitive Leadbelly” er en flott dokumentasjon av hans musikk. Innspillingene fra 1920 til 1949 har naturlig nok vekslende kvalitet selv om lyden er praktfullt digitalt restaurert. Likevel formidler både stemningen og sounden amerikanske folkemusikks opphav. Her fornemmes både tidsånden, naturen og til og med lukta fra den amerikanske landsbygda – omtrent slik Cohen-brødrene skildrer det i den fantastiske filmen ”O Brother, Where Art Thou?”. En del av Leadbellys låter danner faktisk bakteppet til denne filmen.

Leadbelly-samlingene omfatter over åtti låter samt en DVD med intervjuer og sjeldne fotografier. I tillegg er den utstyrt med et lite hefte. Samlingen er et historisk dokument, som gir musikalsk og biografisk innsikt i røttene til Dylans, Stones og en drøss av andre artisters musikk. ”The Definitive Leadbelly” er amerikansk blues og folk i sin mest originale tapning.

Kommer i Fidelity 40

Anmeldelse: Bob Dylan Remasters:

Publisert av
Svar

New Morning
The Basement Tapes
Before the Flood

Jeg har tidligere i denne spalten vært kritisk til hvor langt Sony skal presse Dylan-sitronen. Rett før Dylan kommer med sin 33 studioplate ”Together through life” (som kommer i tre-fire utgaver og som jeg kommer tilbake til i neste utgave av Fidelity), gir Sony ut remastrede utgaver av tre av Dylans tidligere plater.

Å oppgradere lyden på Dylans utgivelser er et prosjekt Sony har hatt gående snart i ti år. Mange husker sikkert det store løftet hvor femten av Dylans utgivelser kom i remastret hybrid CD/SACD (endog noen i 5.1 miks) samtidig. Med disse tre siste utgivelsene er faktisk Sonys oppgraderingsprosjekt i ferd med og fullføres.

Spørsmålet er selvsagt om det er verdt å investere i disse nye utgivelsene? For meg er svaret veldig enkelt. For det første ble de originale CD utgivelsene gitt ut på et tidspunkt hvor CD teknologien ikke var kommet veldig langt. I tillegg var mange av utgivelsene basert på ganske slurvete opptak eller mikser. Det verste eksemplet var ”Street Legal” som både på CD og LP var en nokså blodfattig affære, preget av et flatt lydbilde med svært begrenset dynamikk. Først i 1999 kom platen i remikset og remastret utgave som ytet mesterverket full rettferdighet.

Også på disse tre siste utgivelsene som nå foreligger gjør den lydmessige oppgraderingen at platene fremstår ganske annerledes enn de gamle CD- og faktisk også LP-utgavene. Aller tydeligst er dette på ”New morning” som av mange er regnet som en av Dylans mer middelmådige utgivelser. I den nye utgaven fremstår utgivelsen langt mer homogen, og ikke minst musikalsk. Detaljer i lydbildet, økt dynamikk og ikke minst det faktum at både stemmer og instrumenter fremstår langt klarere og mer profilert, gjør at utgivelsen blir ”ny” og spennende å lytte til.

Klassikeren ”The Basement tapes” som Dylan og the Band spilte inn i en kjeller i Woodstock har også fått et betydelig løft. Den sirkulerte som bootleg frem til midten av syttitallet før CBS fant tiden inne til å gi den ut. Platen har alltid vært preget av at dette i utgangspunktet var demotaper som det aldri var planlagt at skulle utgis. Likevel har en på denne utgivelsen på mystisk vis greid å skape akseptabel lyd hvor økt dynamikk og klarhet er stikkord. Dessuten er The Basement tapes” i utgangspunktet en ufattelig bra plate som til fulle dokumenterer magien mellom Dylan og The Band.

Denne magien preger også konsertalbumet ”Before the flood” som kom i 1974. ”På sitt beste er dette det sprøeste og sterkeste rock and roll som noensinne er innspilt. Alle lignende konsertalbum faller pladask. The Rolling Stones er mekaniske dukker i sammenligning, The Faces bare slurvete, The Grateful Dead positivt stille.” skrev den sagnomsuste kritikeren Robert Christgau da platen kom. På denne nye utgivelsen er klarheten, detaljene, magien og energien enda tydeligere. Dylans og The Bands nærvær, musikalitet og kreative kraft på ”Befoor the Flood” krysser både tid og rom.

Fidelity 38, Stein Arne Nistad

Anmeldelse: Day after tomorrow, Joan Baez

Publisert av
Svar

Joan Baez er var en viktig kvinne i Dylans liv. Hun slo igjennom før Dylan og Baez var folk-bevegelsens vakre engel med en klokkeklar stemme. Baez introduserte Dylan for sitt publikum og tok han med på sin turne. Etter at Dylan slo igjennom, dro han henne med på turne som sin kjæreste – uten at hun fikk opptre eller synge en tone. Forholdet mellom dem tok slutt i 1965 da Dylan dumpet henne etter alle kunstens regler og giftet seg med Sara Lownds. Dylan satte imidlertid dype spor i Baez og frarøvet henne massevis av selvtillit. I sangen “Diamonds And Rust”, som kanskje er den beste hun har laget, skriver hun: ” Well, I’ll be damned , Here comes your ghost again” og fortsetter “ As I remember your eyes , Were bluer than robin’s eggs, My poetry was lousy you (Dylan) said”. Han bidro i alle fall til at hun skrev en perle av en sang …

Baez har utgitt massevis av plater, mye basert på andres materiale. Hun er ironisk nok kanskje den som har utgitt flest Dylan-covere. Hennes siste plate kom i 2008. Hun er en aldrende kvinne på godt over seksti. Stemmen er ikke det den engang var og hun kunne lett havnet i ”dame i kirkekor med sprukken stemme og permanenthår”-kategorien. Det gjør hun ikke. Både produsenten Steve Earle og Baez selv forstår at den rustikke og lett hese stemmen, har så mye patina og karakter at det er nok i seg selv. Hun prøver ikke på å nå fordums høyder. Hun prøver ikke å late som hun er ung og fager. I stedet utnytter hun sitt nye utgangspunkt og har laget en flott utgivelse trygt forankret i viseland. Baez har også vært klok nok til å basere utgivelsen på andres arbeider. Vi finner sanger av blant andre Elvis Costello, Steve Earl og Tom Waits. Albumet er lekkert produsert og fungerer i mine ørere utmerket. Gjennomgående synger hun flott og avbalansert, bortsette fra på ”Jerico Road” som er en forbausende blodfattig gospelvariant. Men det er unntaket.

Joan Baez spiller på Sentrum scene i Oslo 1. Desember. Dersom hun holder samme nivå som på hennes siste livealbum ”Ring them bells” kan det bli en flott konsert med en av sekstitallets aller største stjerner.

Fidelity 39, Stein Arne Nistad

Elefanter er ålreite dyr

Publisert av
Svar

En uhøytidlig og litt skeiv festspillrefleksjon av mailto:stein.arne.nistad@gazette.noe.no

Jeg sitter altså på toget. På vei hjem, etter en slags høykulturell 24, serie 1, i beste Jack Bauer-stil. Jeg har vært på festspillene i Bergen. Det er ikke min skyld. Festspillene i Bergen har for meg vært det nærmeste jeg kan huske å komme terror.

Utallige konsertopptak av mer eller mindre ukjente klassiske verker på radio i barndommen tok nesten all sendetid på NRK. Jeg er og har alltid vært mer for festivaler med mer eller mindre utagerende eller fallerte rockestjerner. Men nå, festspillene på speed. Seks kulturopplevelser på et drøyt døgn. Og vi snakker kulturelle opplevelser i hardcoreutgaven av ordet. Egentlig var det samboer Mariannes ide. Hun mener hun definitivt er på et litt høyere kulturelt nivå enn meg, selv om hun etter hvert også har begynt å få et forhold til Dylan og ekte musikk. Men – hun ville altså forsøke å oppdra meg litt og la meg oppleve Festspillene – slik Festpillene virkelig kan oppleves, da fortsatt basert på hennes subjektive oppfatning.

Applaus folkens
Tog fra Oslo til Bergen er en fin opplevelse. Det gir tid til ettertanke og refleksjon. En slags langsom tid – en type tid det er for lite av. Så Bergen. Flott vær, sol varme og behagelig fravær av regn. En vakker by, en langsom by. Festspillene setter ærlig talt ikke så veldig preg på byen. Da bortsett fra noen bannere, litt oppstyr på Torgallmenningen og OiOi-festivalens applausmaskin. En skikkelig egotripp hvor du går inn i maskinen og får stående applaus fra et overentusiastisk publikum på video. Selvsagt helt fortjent.

Et puslespill
Vi har innkvarter oss hos gode venner, rusler rundt i byen, kjøper litt mat og lader opp. Jon Fosses første teaterstykke ”Og aldri skal vi skiljast”. Egentlig liker jeg Fosse. Hans repeterende stil, hvor samme tema bearbeides og nyanseres gjennom uttallige gjentagelser er fascinerende og har gitt ham internasjonal ry. Dette stykket er bygd opp på samme måten men det er tydelig at det er et ”ungdomsverk”. På et eller annet vis glipper det. Hva er egentlig handlingen. Hvem lever, hvem er døde. Hvem er til stede og hva er fantasi og hva er virkelighet? Det er som om noen tømmer tusen nesten identiske puslespillbiter på gulvet og ber deg lage ditt eget bilde – som verken er riktig eller galt. Det er din fortolkning som gjelder. Det hele blir ganske løst for meg. Men Fosse engasjerer. Vi og vertskapet blir sittende og diskutere stykket under middagen. Et fantastisk åtteretters måltid på Colonialen, en av Bergens aller beste restauranter. En nytelse fra a til å. Et måltid finkulturen verdig.
Det verste er at diskusjonen rundt Fosses stykke fortsetter ved frokosten dagen etter. Vi har sovet en lang velværenatt – og Fosse surrer fortsatt rundt. Marianne har oppdaget at tittelen på stykket aldri blir uttalt i teksten. Hva kan vel det bety. Ikke aner jeg, men det handler åpenbart om samliv og smerte og hjerte og den slags – såpass registrerte jeg da.

Turisten
Så er det Brahms. Gratiskonsert i Grieghallen. En flott dag, i flott sal. En trio, med benevnelsen: Trio i H op. 8, for piano, cello og fiolin. Mange gråsprengte i salen. Jeg erkjenner at jeg faktisk er en av dem. Men jeg har i alle fall shorts og sandaler. Du ser ut som en turist sier Marianne. Jeg skjønner at jeg burde kostet på meg en Dylan t-skjorte, sorte jeans og sko. Kanskje mørke solbriller. Turist liksom. Men Brahms fungerer bra. Cellisten er fantastisk, pianisten ok men fiolinisten sliter. Jeg er ingen ekspert på klassisk musikk, men hun bomma til tider både på toner og timing. En litt dårlig dag på jobben. Var det ikke litt atonalt spør Marianne. Jeg nikker før vi stopper ved en relativt mystisk person. Han luker av alkohol, står med bar overkropp og en meget tykk kjetting surret rundt halsen. Vi spør om hvorfor. Han snakker om matematikk og fysikk og balanse. Han må ha kjettingen for å være i balanse om sommeren. Han må kompensere for de mange og tunge vinterklærne. Jaha sier jeg og tenker at mannen definitivt er sprøyte gal. Eller var vi utsatt for en oppsøkende kunstinstallasjon?

Et slags nederlag
Gal eller ikke. Vi spiser litt og skal på Carte Blanche danseforestilling ”Klunen”. Salen er stor og fylt med plastpaller. Samtidsmusikk selvfølgelig. Det betyr lyder i ymse former uten noen spesiell sammenheng eller struktur spør du meg. Danserne er skjult blant publikum og dukker liksom bare opp. Først i form av en danser som sleper rundt på plaststoler, en med kunstløpskøyter rundt halsen. Det er par-konstellasjoner av ymse slag, fremstilt i dans over og under bord, opp mot vegg. Finalen er en danser som liggende på gulvet byggende last på et lite, dvs 10 cm høyt pinneesel. Jeg føler meg dum. Jo, jeg ser at danserne kan danse, at kroppsbeherskelsen er perfekt, men jeg skjønner faktisk lite eller ingenting av hva de holder på med, hva de egentlig vil eller poenget med hele forestillingen. Nok et åpent tolkningsrom uten knagger.

Dobbel dose
Vi forflytter oss til neste danseforestilling. Billetten viser seg å være en billett til en dobbel økt med dans. Stykket heter ”Pixel” og er en skikkelig multimediaaffære. Det åpner foruroligende. Vi ledes til lyd noe som minner om en meget anstrengt flydur av noe slag inn i et helt mørkt rom. Derfra blir vi ført videre inn i selve installasjonene som er en 4 x 17 meter tunell. Marianne holder seg for ørene og virker skremt. Jeg tenker over hvor lang tid et menneske vil kunne oppholde seg i denne støyen uten å tørne. Jeg konkluderer at en drøy time trolig vil holde før hodet er smelta ned for godt. Heldigvis blir det roligere før det. Pixel er en veldig kul affære. Musikk, multimedia og en mannlig danser med en utrolig perfekt kropp. Et lerret som skyves frem og tilbake i tunellen. Ganske engasjerende. Den perfekte danseren formidler et slags oppgjør og forsøker å distansere seg fra sin egen fremtid, forfall eller autoriteter av ymse slag. Denne kampen blir illustrert av en mann bak lerretet. Han har en kropp mistenkelig lik min egen, som er for nedadgående og i fritt forfall. Jeg tenker at jeg må trimme mer, og kikker over på Marianne som jeg innbiller meg synes den unge perfekte dansekroppen rett og slett er ganske fin. På slutten av forstillingen danses det med et live kamera. Plutselig dukker både jeg og Marianne opp på skjermen. Og ikke nok med det! Den unge lekre zoomer inn på min vakre, og gir kameraet til henne. Så tar det egentlig litt av. Marianne filmer og den unge vakre kler seg rett og slett naken foran henne, mens Jimi Hendrix ”Hey Joe” dundrer over høytalerne. Ikke det at danseren er så VELDIG godt utstyrt, men et snev av prestasjonsangst kommer snikende. Danseren snur seg, løper inn i solnedgangen. Jo da, dette skjønner jeg noe av. Jeg må begynne å trimme…

En lett depresjon
Etter forestillingen er Marianne egentlig litt deppa. Hun var så oppatt med å være flink filmpike at hun egentlig ikke fikk med seg så mye av strippeshowet. Jeg beroliger henne med at det egentlig var snakk om ganske tamme greier. Dagen er litt på hell. Vi tar en øl og beveger oss mot ”Elephant Stories”. Det viser seg å være en ganske lang forestilling. Stykket varer i nesten fire timer. I Festspillsammenheng er det imidlertid slett ikke SÅ lenge. I nabosalen spiller de den ekstremt eksperimentelle, og etter noens mening skandaleaktige forestillingen, Vildanden. Første forestilling ble stoppet i første akt etter sju timer, i to-tre tida på natta. Skal en få med seg alt må en sette av et par, tre døgn … jo da, kunst kan være krevende.

Musikk og en sprø oppfinner
Men altså Elephant Stories. En lang eksperimentell musikkteaterforestilling med talekor, multimedia og gitartrio. Heldigvis får vi utdelt en slags innledning ved inngangen, som forteller oss litt om hva vi har i vente. Utgangspunktet er, av alle ting, en reklamefilm Thomas Edison laget i 1903 for å promotere likestrøm fremfor vekselstrøm. Filmen viser hvor farlig vekselstrøm er, ved at en elefant henrettes med 6000 volt vekselstrøm. Den har trampet i hjel tre mennesker på den amerikanske landsbygda og er dømt til døden på grunn av sine overgrep. Det høres ganske snålt ut, men forestillingen er et kreativt overflødighetshorn. Her spiller klassisk musikk, ulike teaterformer og multimedia sammen. Gitartrioen fremfører Johann Sebastian Bachs Passacaglia i c-moll, Elfriede Jelineks stykke Über Tiere og Tore Vagn Lids nyskrevete Passacaglia. Forestillingen drøfter problemstillinger som handler om genetikk, ansvarlighet, psykiatri og dypest sett om menneskeverd og valg. Det er faktisk en av de mest nyskapende, engasjerende, inkluderende og spennende teaterforestillingene jeg noen gang har sett. Etter forestillingen er det en diskusjon mellom publikum, en vitenskapsfilosof, en psykolog, en genforsker og en filosof. Vi konkluderer med at dette var viktig, før vi tusler hjemover i sommernatten.

Matt, endret og positiv
Så sitter jeg her. Litt matt. Litte endret. Det er ganske fasinerende å bli klasebombet med en mengde impulser og inntrykk som ikke er enkle, åpenbare eller forståelige. Dette er kunstens natur. Det åpenbare og enkle flytter ingen grenser. Det gir ingen økt innsikt. Det gir ingen vekst. Derfor var dette døgnet, ironi og sarkasme til tross, verdifulle og endrende. Bergen er en fin by. Festspillene har et variert og spennende program. Jeg tror vi beveget oss i ytterkant av det tilgjengelige. Men – jeg skal til Festspillene neste år også – og anbefaler reisen på det varmeste. Jeg skal dessuten se Elephant Stories igjen, når det settes opp på Nationaltheatret 5. september. Dette tenker jeg mens togets suser mot Oslo, og Vildanden muligens har kommet til andre akt …
Stein Arne Nistad
Fidelity 39

Anmeldelse: Together Trough Life, Bob Dylan

Publisert av
Svar


Together Trough Life
Bob Dylan

Bob Dylan har en forunderlig evne til å frigjøre seg fra seg selv. Han har et nesten umulig utgangspunkt. I ulike kåringer av de viktigste album gjennom alle tider er Dylan nesten alltid representert med tre-fire album helt øverst på lista. Med andre ord vil enhver ny Dylan-utgivelse måles mot det ypperste som noen gang er utgitt – og da av mannen selv.

Dylan har egentlig et ganske avklart forhold til dette. I et intervju reflekterer han over at det er noe magisk knyttet til hans tidligere arbeider. ”Darkness at the break of noon, Shadows even the silver spoon, The handmade blade, the child’s balloon, Eclipses both the sun and moon ”. ”Forsøk å skrive noe sånt” sier han og fortsetter: ”Jeg gjorde det – men kan ikke det lenger. Men jeg kan gjøre andre ting …”.

Together Trough Life er definitivt en annen ting. Etter det fantastiske comeback-albumet ”Time out of mind” fulgte han opp med ”Love & Theft” og bestselgeren ”Modern Times”. Det sistnevnte toppet listene i USA og mange andre land. Den nye utgivelsen er ikke en videreføring av disse arbeidene. Albumet går både musikalsk og tekstmessig i en annen retning. Tekstene er av ukjente årsaker skrevet i samarbeid med Grateful Deads Robert Hunter. Dylan har samarbeidet med han før på det ganske slette albumet Down In The Groove.

Temaet i tekstene denne gangen er kjærlighet i ymse varianter, fortalt både med sarkasme, humor og ironi. Har du for eksempel hørt Dylan le? Det skjer her på ”My wife`s hometown”. Det er kun et par tre sanger som i kjent stil oppfattes som refsende og kritiske. Aller tydeligst er det på ”It`s all good” hvor Dylan beskriver hvordan alt er i ferd med og degenereres og forflates, samtidig som makta kommuniserer ”It`s all good”. En slags ”gi faen” holdning hvor alt går til grunne i en dødsspiral på innerskjær.

Musikerne på utgivelsen er deler av Dylans faste turneband forsterket med Los Lobos David Hidalgo på trekkspill og Tom Pettys høyre hand, Mike Campbell på gitar. Begge disse bidrar til å skape nye lydbilder og en annen type energi. Campbells gitarspill gir mye mer trøkk i bandet. Dylans faste band har i dagens utgave etter min mening et problem med uinspirerte og lite utagerende gitarister.

Musikalsk er Dylan også på en annerledes reise. Førsteinntrykket er et slags cafe-band på grensen mellom sydstatene og Mexico. Et samspilt band, utpreget livefeeling og bluesinspirasjon. Etterhvert blir det klart at en slik beskrivelse er altfor enkel. Dylan smelter sammen impulser fra ulike musikalske retninger og skaper en slags ny musikk. Den er igjenkjennbar, men allikevel unik og særpreget. Derfor kan den heller ikke klassifiseres som tex-mex eller blues eller noe annet. Dette er Dylans musikk hvor han destillerer og reformulerer og leker. Faktisk har ”Together Trough Life” mye til felles både med ”The Basement Tapes” og ”New Morning” pussig nok uten å være en kopi eller ligne på noen av dem. Albumet opplever jeg også som noe av det mer konsistente Dylan har laget. Alt henger sammen og skaper en særegen og unik stemning som bærer igjennom hele albumet.

Albumet er preget av en positiv energi og spilleglede. Det er tydelig at dette prosjektet er noe både Dylan og bandet har stor glede av å realisere. Årsaken er kanskje å finne i det faktumet at albumet poppet opp ut fra ingenting. Dylan skulle skrive en sang til Olivier Dahans nye film “My Own Love Song”. Dylan ble åpenbart inspirert og albumet ble skapt i løpet av en kort, intens og inspirert periode.

Together Trough Life er definitivt ikke Dylans beste eller viktigste album – men kanskje det mest frigjorte. Det føyer seg pent inn i rekken av Dylans utrolig flotte utgivelser sent i karrieren. Som den største har Dylan ikke lenger noe å bevise. At han nok engang tryller frem et album som er engasjerende, nyskapende og som i tillegg topper hitlistene, er både oppsiktsvekkende og gledelig. Dylan og hans publikum er fortsatt Together Trough Life.

Stein Arne Nistad
Fidelity nr 39