Heldigvis finnes det ingen å straffe!

Jeg har en venn som er schizofren. Han er smart, sosial og hyggelig. Han kan forveksles med å være normal, ansvarlig og tilregnelig. Men det er et men. Vi deler ikke samme virkelighet. Jeg kan føre en normal samtale med han, som plutselig farer ut i en forvrengt verden jeg ikke er en del av og ikke forstår. Det handler om konspirasjonsteorier og religiøse forestillinger hinsides enhver logikk og fatteevne for normale mennesker. Hans religiøse fantasier er åpenbart inspirert av kristen tenkning – men er likevel hinsides det religiøse univers friske religiøse mennesker bekjenner seg til. Deler av hans univers er ikke en del av det universet jeg kjenner og forholder meg til. Han lever helt i sin egen boble når sykdommen herjer som verst.
 
Denne personen er normalt hyggelig og ikke aggressiv. Likevel har det forekommet episoder hvor han bokstavelig talt har forsøkt å drepe sin mor og søsken med kniv. Etter at han ble syk, har det aldri vært tema hvorvidt denne personen er tilregnelig og ansvarlig for sine handlinger. Det er åpenbart for alle som kjenner ham at det er han ikke. Til tross for all tilsynelatende normalitet og rasjonalitet ville en voldelig handling fra hans side tilskrives sykdommen og ikke et rasjonale eller en bevisst vilje. Å straffe han for en handling ville ikke bare være feil, men et direkte overgrep mot ham og de samfunnsnormene vi har i Norge.
 
I går fikk vi heldigvis en diagnose på gjerningsmannen fra Utøya. Det gjør det i alle fall mye lettere for meg å forholde meg til det som skjedde. Det gjør det lettere å forsone seg med realitetene og at disse grufulle handlingene ble utført av en psykisk syk person – som lever i et univers ingen av oss forstår – fordi det ikke er mulig å forstå. Dette handler om galskap og sykdom – og ikke om normal og rasjonell menneskelig adferd.
 
Reaksjonene på den psykiatriske vurderingen var som ventete følelsesladet. For pårørende og berørte er det klart at det finnens et stort behov for straff og hevn. Likevel er det med noe undring jeg registrerer at politikere med Krfs Hareide i spissen går såpass hardt og kritisk ut mot rapporten – fordi han dermed utfordrere et viktig rettsprinsipp: Det har aldri vært straffbart å være alvorlig syk. Vi ville for eksempel aldri finne på å straffe en person som var skyld i en bilulykke, hvis ulykken kunne tilskrives akutt sykdom med tap av bevissthet.
 
Straff og skyld bygger på et rasjonale – hvor det er mulig å forstå handlingene og ansvarliggjøring den som utførte dem. At gjerningsmannen fra Utøya, med alle sine forvirrede kongeambisjoner og riddertanker, er en alvorlig mentalt forstyrret og sinnslidende person burde ikke overraske noen. For meg som har vært i nærkontakt med en  med denne typen lidelser virker diagnosen både rasjonelle og riktig. Derfor finnes det ingen logikk – fordi logikken kun finnes i gjerningsmannens syke sinn. Derfor finnes det ingen å straffe – men en å behandle.
 
For meg er det betryggende å vite at rettssystemet virker. “Demonene” fra Utøya  er ikke et fungerende menneske – men en mann med en sannsynligvis uhelbredelig sykdom. Det bringer ingen af ofrene tilbake, men deres død skyldtes ikke en politisk aksjon utført av en rasjonell høyreekstremist – men en tragisk og fatal ulykke forårsaket av en meget syk person! Ulykker er det lettere å leve med! De miljøene som inspirerte gjerningsmannens syke sinn må vi ta et oppgjør med.
 
 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *