”Behind every beautiful thing there´s been some kind of pain”

Bob Dylan som inspirasjonskilde i Stein Arne Nistads romaner.
Johnny Borgans innlegg ved lansering av «Den tapte våren»
Nobels Fredssenter 28.9.2016.

”Darkness at the break of noon
Shadows even the silver spoon
The handmade blade,
the child’s balloon
Eclipses both the sun and moon
To understand you know too soon
There is no sense in trying”

Det store og mektige overskygger det nære. Det nære og lille kan overskygge selv det største. Håp og håpløshet. ”Den tapte våren”.

var-og-dager

Når jeg leser ”Seks dager i april” og ”Den tapte våren” hører jeg en ny stemme. Den nye stemmen er Stein Arnes, men det veikrysset vi møttes i for snart tredve år siden heter Bob Dylan, og våre treffpunkter gjennom årene har nesten uten unntak vært i dette veikrysset. Vår felles forankring i norsk og nordnorsk kystkultur, i småkårsfolkets kultur, i inntrykksømheten for nordnorsk natur, nybakt brød, svartbakskrik og motordunk, har aldri vært et tema i våre samtaler, og har i liten grad vært kjent for meg. Desto mer rørende er det å oppdage dette gjennom disse to bøkene, og at jeg ble invitert hit i dag.

På en eller annen måte er Bob Dylan med i alt jeg gjør, sier Stein Arne. Og jeg forstår godt hva han mener. Det finnes for noen av oss et rikt univers der Dylans ånd hele tiden svever over vannene og til stadighet og ustanselig inspirerer oss til å se på en ny måte, til å lytte en gang til, til å male selv, med ord eller med pensel.

Bob Dylan sier selv et sted, i et sjeldent åpenhjertig øyeblikk, at ”Kunstens høyeste mening er å inspirere. Hva mer kan du gjøre for noen enn å inspirere dem?”  Dette er en historie inspirert av Bob Dylan, sier Stein Arne. Og han gjør det tydelig for oss alle ved at hver del av bøkene åpnes med en blafrende varde i form av et Dylan-sitat. Det første av disse er hentet fra John Brown:

”But the thing that scared me most
was when my enemy came close
And I saw that his face looked just like mine”

Gjenkjennelsen. Brødre som møtes på slagmarken. Det er slekten som slåss. Menneskeslekten. Dette blikket blir liggende som en stille programerklæring over begge bøkene, en dyp filantropisk grunnholdning til sterk inspirasjon i en verden der fiendebildene males med stadig sterkere farger, der nyansene forsvinner og der polariseringen vinner stadig nytt terreng.

På den andre siden. Hvordan vet vi med sikkerhet hva vi er inspirert av? Egentlig? Inspirare – blåse, puste, ånde inn i, innånde, åndedrag, åndedrett. ”Den fyrste song eg høyra fekk, var mor sin song ved vogga.” Mor ga oss vårt første åndedrag. Hun pustet på oss. Var mor vår første og største inspirasjon? Hvem vet? Er vi i det hele tatt i stand til fullt ut å være bevisst våre inspirasjonskilder?

Men altså – Stein Arne har bedt meg å snakke om Bob Dylan som inspirasjonskilde. Vi vet at han inspirerte Leonard Cohen til å ta fram gitaren, og vi vet at han inspirerte Beatles til å kvesse pennen, og at alle låtskrivere som har kommet etter ham, i følge Bruce Springsteen, befinner seg i skyggen av Dylans inspirasjon, enten de vet det eller ikke. Et uendelig antall kunstnere i alle sjangre oppgir han som en viktig inspirasjonskilde. Er det så mulig å se inspirasjonen i ”Den tapte våren”? Eventuelt også der Stein Arne verken tenkte på den eller så den?

Da jeg begynte å lese tenkte jeg med én gang på sangen ”Black Diamond Bay”. Fortellingen. Dramaet. Skifte av perspektiver. Å se fra utsiden. Å føle fra innsiden. Avstand. Nærhet. Overblikk. Utsikt. Innsikt. Journalisten. Mosaikken. Collagen. Blikket. Alt i én sang. Som i ”Den tapte våren”.

Blåse, puste, ånde inn i. Jeg tenkte på ”Blowing in the wind”. ”Hvor var rettferdigheten? Hvor var barmhjertigheten?”

Spørsmål uten svar. Svar som tas av vinden.

Som i ”Den tapte våren”.

”De sorte skinnhanskene satt som støpt, og den høyreiste skikkelsen med det blonde håret nedkjempet vinden, som rusket og rev i henne uten å skape annen uro enn at kåpekanten slo og flagret rundt skjørtet og bena hennes.”

Elise! Jeg tenkte på ”Girl from the north country.

”Please see for me if she´s wearing a coat so warm,
to keep her from the howling winds.”

Jeg registrerte Stein Arnes rørende besjeling av nordlandsnaturen.

”Bølgene bukter seg innover i den gråblå fjorden, som strekker seg mot øst og deler landet. De smyger seg langs svaberg og skjær helt til de bryter mot en halvøy langt der inne, et platå, en fot som et fjell reiser seg fra.”

Jeg tenkte på ”Lay Down Your Weary Tune:”

”The ocean wild like an organ played
The seaweed’s wove its strands
The crashin’ waves like cymbals clashed
Against the rocks and sands.”

”Den tapte våren.”

Jeg tenkte på krigens gru.

I cross the Green Mountain

«I sit by the stream
Heaven blazing in my head
I dreamed a monstrous dream
Something came up
Out of the sea
Swept through the land of
The rich and the free.”

”Flyene var borte, men brannen brølte mot henne.
Røyken steg opp, tett som en vegg.
Flammen freste mot himmelen, og hele byen brant.”

”Den tapte våren.”

”En skikkelse lot vårstrålene varme det bleke ansiktet idet solen steg opp over den taggete fjellkjeden.”

”I see my light come shining.”
”Any day now, I shall be released.”

Stein Arne siterer også Nordahl Grieg i Den tapte våren, og det vi er helt sikre på er at Nordahl Grieg overhodet ikke var inspirert av Bob Dylan. Likevel skriver han:

”Verre enn brennende byer er den krig som ingen kan se
som legger et giftig slimslør på bjørker og jord og sne.”

Slektskapet med tematikken i Bob Dylans svar på Picassos ”Guernica”, ”A Hard Rain´s A-Gonna Fall” er, for meg, både sterk og påfallende, der han synger om ”Where the pellets of poison are flooding their waters”. Vi snakker altså ikke bare om inspirasjon, men kanskje like mye om slektskap. Vel er Stein Arne inspirert av Dylan, men det er også et slektskap i jakten på å løfte det personlige, i å løfte jegets, familiens, slektens og menneskeslektens historie, opp til det allmenne på en måte som vekker gjenklang og gjenkjennelse, opplysning og erkjennelse i leseren og i lytteren, koste hva det koste vil. Inspirasjon & slektskap, kjærlighet & tyveri. Love And Theft.

Dylan har ytret bekymring for de av hans fans som stopper ved ham, og ikke går videre til Dylans egne inspirasjonskilder, det være seg Hank Williams eller Woody Guthrie, Jimmie Rodgers eller Muddy Waters, Charlie Patton eller Frank Sinatra, Rimbaud eller Whitman. Det er et uendelig villniss av sideelver av inspirasjon som strømmer inn i Dylans kunst, og som strømmer videre i ham. Sånn er livet. Stein Arne er opptatt av å peke på Dylan, men Dylan peker videre, Jeg vil peke på dem begge. Stein Arne er i slekt med Dylan.

”Den tapte våren”.

”Var de fortsatt ikke fornøyd?
Var dette Guds løfte; ødeleggelse og død?
Fantes i det hele tatt Gud?”

”She just sit there as the night grows still
She say who gonna take away his license to kill?”

Håpet. ”Sollyset flakket over fjorden, og havet bølget seg innover mot fjellet langt der inne som det alltid hadde gjort”.

”Let me drink from the waters
where the mountain streams flood
Let the smell of wildflowers
flow free through my blood
Let me sleep in your meadows
with the green grassy leaves
Let me walk down the highway
with my brother in peace
Let me die in my footsteps
Before I go down under the ground.”

Takk.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *