Månedlige arkiver: august 2011

Mitt lille land – hvor skal dette ende!

Publisert av
Svar

And don`t criticize what you can’t understand.

Jeg er opprørt og sint. Årsaken er VG i dag, hvor dødstidspunkt for et Utøya-offer vurderes ut fra når politiet pågrep gjerningsmannen. VG og bistandsadvokater går inn i den destruktive og meningsløse «hva-om»-spiralen. Det finnes ikke noen «hva-om»-mulighet. De brutale fakta er at de som er døde er døde, de som er skadet er skadet, de som prøvde å hjelpe prøvde å hjelpe!

I etterpåklokskapens lys er det lett å se hva som kunne og kanskje burde vært gjort annerledes. Men – da glemmer man det viktigste. Mye av denne kunnskapen var hverken kjent eller mulig å forholde seg til mens det hele pågikk.

Har VG glemt de faktiske forhold? Regjeringskvartalet var bombet tilbake til steinalderen. Det var en så utfordrende situasjon at det knappest er å forestille seg. Midt oppi dette kommer så Utøya – og gjør en kompleks og uoversiktlig situasjon fullstendig kaotisk og uforutsigbar! Politiets oppgave var å uskadeliggjøre en fiende de ikke ante hvem var, eller hva den hadde fore. Har vi glemt at da Utøya startet var det allerede en muslimsk terrorgruppe som hadde påtatt seg ansvaret for bomben i Oslo sentrum?

Så hva sto politiet overfor på Utøya? Var det en eller flere terrorister? Hvilke våpen og utstyr hadde de? Hvilke andre mål hadde de? Fantes det flere bomber eller mål i Oslo sentrum?  Alt det vi nå vet var ukjent informasjon da Utøya startet. Historien ble gradvis avdekket gjennom ulike kanaler i løpet av de neste minuttene – og min hypotese er at folk som fulgte Twitter og sosiale medier tidvis var bedre orientert enn politiet, som var i aktiv operasjon i felten.

Gitt den ekstreme situasjonen, synes jeg det nesten er oppsiktsvekkende at Politiet greide å omdisponere og uskadeliggjøre terroristen i løpet av en time – ut fra den ressurssituasjonen de hadde.

Men nå er tiden for samhold tydeligvis over, i regi av VG og bistandsadvokater, som er i gang med en heksejakt, hvor de spekulerer over de vurderingene som ble gjort under aksjonen og konsekvensene av disse. Det gjelder for eksempel håndteringen av samtalene med en kommandør, som ringer midt i en massakre og sier han vil overgi seg.  Ingen ante at det fantes en kommandør. Ingen visste hva vi sto ovenfor – eller hva motivet til kommandøren var. Var det et lokkemiddel, var det en avsporing, var det falsk oppringing? Alt dettet skjedde i et kaos av oppringninger hvor nødnummer og telefonnett brøt sammen både på grunn av Utøya og bombeeksplosjonen i Oslo.

Joda, det finnes helt klart klanderverdige forhold og prosedyrer, som burde vært håndtert annerledes – basert på det vi nå vet. Jeg er selvsagt for at hendelsesforløpet gjennomgås i detalj, i den hensikt å lære og å forbedre rutiner og prosedyrer. Men, alltid med det perspektivet at denne situasjonen i all sin gru og galskap, var umulig å forutsi og planlegge for.  Derfor ville enhver prosedyre eller plan trolig feilet – fordi scenarioet nesten er umulig å tenke seg.

Det finnes ikke noe «hva-om»-scenario annet enn som fantasier og traumer. Det finnes ikke noe annet alternativ enn det som faktisk har skjedd. Derfor ber jeg VG og bistandsadvokater spare oss for oppslag og tilnærminger, som gjør ting verre og traumatiserer flere. Jeg er overbevist om at de politifolkene som deltok handlet ut fra det de mente var riktig gitt situasjonen. De har helt sikker nok med å bearbeide sine egne «hva-om»- scenarioer. De pårørende får det neppe lettere om teoretikere og journalister beregner «optimale» hendelsesforløp og beregner hvem som da ville overlevd. Det skaper bare flere traumer og flere ofre.

Spar oss!

Finnes det en vei ut av terroristens grep?

Publisert av
Svar

Jeg har vært i begravelse. En helt meningsløs begravelse. En helt grufull begravelse. Hun ble 16 og var et offer – eller kanskje heller en martyr for det åpne og inkluderende samfunnet jeg og vi har vokst opp med – og som har manifestert seg siden den grufulle fredagen.

Paradoksalt nok har terroristen vist seg både å være den mest utspekulerte og vellykkede i historien – samtidig som hans fiasko så langt virker å være nesten total. Vi har alle blitt del i et nasjonalt prosjekt som er mye større enn oss selv. Nasjonene Norge har siden 2 verdenskrig neppe stått mer samlet, sterkere og tydeligere enn i dag med en ny visjon: Mer åpenhet. Mer demokrati. Aldri naivitet. Terroristens vanvittige handlinger har paradoksalt sette ført til mer integrering, respekt og toleranse enn noe politisk handlingsplan kunne bidratte med. Vi har gjennom denne katastrofen blitt et stolt og samlet flerkulturelt folk!

Foran det gruefulle, det samlende og det vakre ligger det en fremtid. I den fremtiden ligger det sorgarbeid og gjenoppbygning. Det ligger etterforskning og rettsaker. Det ligger hat og kjærlighet. Det hatet kan kanskje aldri utslettets men det kan dempes når jorden har snurret mange nok ganger til at det absurde erstattes av det normale og vi kan tillate oss å begynne å glemme.

Og hva skal bli det normale? Det er et tankekors at terroristen er i ferd med å nå sitt viktigste mål. Han har lagt en PR-plan, hvor nettopp det å overleve og havne i rettssystemet skulle gi han den oppmerksomheten han ønsker. Ikke i dag, ikke i morgen men i årevis fremover! Mange av oss husker Treholt saken. De fleste Orderudsaken. Disse sakene red media i årevis – og det føltes aldri som om det var over. Det var krusninger i forhold til det som kommer: En massemorder som skal tiltales for 77 drap. Skal disse rettsakene ri media i år etter år etter år? Skal vi aldri slippe ut av terroristens PR-grep?

Det er ikke lett å se en annen vei. På den ene side er rettferdig rettergang en del av vårt system. Det gjelder både for offeret og for gjerningsmannen. Rettsaken skal sette punktum både for pårørende og gjerningsmann. På den annen side er de handlingene terroristen utførte mye større og har my større samfunnsmessige konsekvenser enn det både rettssystem og lovverk er laget for. Det er et poeng i seg selv å få lagt dettet bak oss. Det var ikke tilfeldig at Vidkun Quisling ble henrettet allerede 24 oktober 1945. Det var en nødvendighet med en rask prosess for både å samle- og å gjennombygge landet.

Personlig tror jeg ikke på dødsstraff. Det er etter min mening å senke samfunnets standard til et ikke menneskelig nivå. Likevel mener jeg det er viktig at de neste årene ikke blir fylt opp av oppmerksomhet knyttet til et enkelt menneskes forrykte og absurde virkelighetsoppfatning og handlinger. Derfor er det et poeng i seg selv at terroristen og hans tanker så raskt som mulig få gli inn i glemselen og bort fra det oppmerksomhetens lys han ønsker seg. I dette tilfellet er det så mange som er berørt, sårene er så dype og vonde at det ikke bare er terroristens rettigheter som må beskyttes. Like viktig er det at samfunnets og de berørte blir beskyttet mot gjentagende og opprivende detaljer om hva som skjedde på Utøya og i Oslo sentrum. År med rettsaker, grums fra manifestet og detaljer fra Oslo og Utøya kan forsinke den helingsprosessen som er nødvendig og som bør startes så raskt som mulig for å komme videre.

Juridisk er denne saken unik på flere måter. Realiteten er at terroristen som erkjenner å ha gjennomført de faktiske handlingene, bevisbyrden er overveldende og problemet er ikke knyttet til skyld – men om hvordan strafferammen kan gjøres stor nok til å uskadeliggjøre terroristen til han dør. Ut fra bevisenes stilling virker en langvarig rettsak nesten poengløs. Ingen rett vil noen sinne kunne frikjenne eller påvise vesentlige formidlene omstendigheter som reduserer strafferammen. Det er ingen fare for justismord siden han har innrømmet de faktiske forholdene. Saken mot terroristen er minst like åpenbar som saken mot Quisling, som ble gjennomført i løpet av fem måneder. I dettet lyset mener jeg man burde se etter andre og raskere løsninger enn tradisjonelle rettsaker. Det beste ville kanskje være om terroristen defineres som psykisk utilregnelig og at hans handlinger betraktes som så umenneskelige at det i seg selv kvalifiserer til forvaring og psykiatrisk oppfølging? Kan det eventuelt vedtas en egen terrorlov eller rettspraksis som både forenkler gjennomføringen av rettsaken, ved f.eks. å anse disse handlingene som en felles handling, med livslang forvaring som øvre strafferamme?

Samtidig er det i slike saker mange pårørende har behov for fakta om hva som skjedde med deres kjære. Slike fakta vil i stor utstrekning avdekkes gjennom etterforskningen. Kanskje kan en form for debrifing av pårørende basert på resultatene fra etterforskningen være en bedre vei enn å eksponere disse faktaene i en offentlig rettsak? Saken i al sin gru er at terroristen har henrettet 69 personer på Utøya og drept 8 i regjeringskvartalet – noe som burde være enkelt å tiltale og dømme evt. forvare han for.

Jeg har vært i begravelse. Til en 16 årig martyr for et fritt, åpent, inkluderende og demokratisk Norge. For at vi skal kunne bygge det nye Norge – må det finnes en vei som gjør at vi slipper fri og ikke blir nyttige idioter i terroristens kyniske PR-plan. Jeg mener det må forhindres at terroristen får misbruke vårt rettssystem i årevis og at han desarmeres så raskt som mulig.