”Behind every beautiful thing there´s been some kind of pain”

Bob Dylan som inspirasjonskilde i Stein Arne Nistads romaner.
Johnny Borgans innlegg ved lansering av «Den tapte våren»
Nobels Fredssenter 28.9.2016.

”Darkness at the break of noon
Shadows even the silver spoon
The handmade blade,
the child’s balloon
Eclipses both the sun and moon
To understand you know too soon
There is no sense in trying”

Det store og mektige overskygger det nære. Det nære og lille kan overskygge selv det største. Håp og håpløshet. ”Den tapte våren”.

var-og-dager

Når jeg leser ”Seks dager i april” og ”Den tapte våren” hører jeg en ny stemme. Den nye stemmen er Stein Arnes, men det veikrysset vi møttes i for snart tredve år siden heter Bob Dylan, og våre treffpunkter gjennom årene har nesten uten unntak vært i dette veikrysset. Vår felles forankring i norsk og nordnorsk kystkultur, i småkårsfolkets kultur, i inntrykksømheten for nordnorsk natur, nybakt brød, svartbakskrik og motordunk, har aldri vært et tema i våre samtaler, og har i liten grad vært kjent for meg. Desto mer rørende er det å oppdage dette gjennom disse to bøkene, og at jeg ble invitert hit i dag.

På en eller annen måte er Bob Dylan med i alt jeg gjør, sier Stein Arne. Og jeg forstår godt hva han mener. Det finnes for noen av oss et rikt univers der Dylans ånd hele tiden svever over vannene og til stadighet og ustanselig inspirerer oss til å se på en ny måte, til å lytte en gang til, til å male selv, med ord eller med pensel.

Bob Dylan sier selv et sted, i et sjeldent åpenhjertig øyeblikk, at ”Kunstens høyeste mening er å inspirere. Hva mer kan du gjøre for noen enn å inspirere dem?”  Dette er en historie inspirert av Bob Dylan, sier Stein Arne. Og han gjør det tydelig for oss alle ved at hver del av bøkene åpnes med en blafrende varde i form av et Dylan-sitat. Det første av disse er hentet fra John Brown:

”But the thing that scared me most
was when my enemy came close
And I saw that his face looked just like mine”

Gjenkjennelsen. Brødre som møtes på slagmarken. Det er slekten som slåss. Menneskeslekten. Dette blikket blir liggende som en stille programerklæring over begge bøkene, en dyp filantropisk grunnholdning til sterk inspirasjon i en verden der fiendebildene males med stadig sterkere farger, der nyansene forsvinner og der polariseringen vinner stadig nytt terreng.

På den andre siden. Hvordan vet vi med sikkerhet hva vi er inspirert av? Egentlig? Inspirare – blåse, puste, ånde inn i, innånde, åndedrag, åndedrett. ”Den fyrste song eg høyra fekk, var mor sin song ved vogga.” Mor ga oss vårt første åndedrag. Hun pustet på oss. Var mor vår første og største inspirasjon? Hvem vet? Er vi i det hele tatt i stand til fullt ut å være bevisst våre inspirasjonskilder?

Men altså – Stein Arne har bedt meg å snakke om Bob Dylan som inspirasjonskilde. Vi vet at han inspirerte Leonard Cohen til å ta fram gitaren, og vi vet at han inspirerte Beatles til å kvesse pennen, og at alle låtskrivere som har kommet etter ham, i følge Bruce Springsteen, befinner seg i skyggen av Dylans inspirasjon, enten de vet det eller ikke. Et uendelig antall kunstnere i alle sjangre oppgir han som en viktig inspirasjonskilde. Er det så mulig å se inspirasjonen i ”Den tapte våren”? Eventuelt også der Stein Arne verken tenkte på den eller så den?

Da jeg begynte å lese tenkte jeg med én gang på sangen ”Black Diamond Bay”. Fortellingen. Dramaet. Skifte av perspektiver. Å se fra utsiden. Å føle fra innsiden. Avstand. Nærhet. Overblikk. Utsikt. Innsikt. Journalisten. Mosaikken. Collagen. Blikket. Alt i én sang. Som i ”Den tapte våren”.

Blåse, puste, ånde inn i. Jeg tenkte på ”Blowing in the wind”. ”Hvor var rettferdigheten? Hvor var barmhjertigheten?”

Spørsmål uten svar. Svar som tas av vinden.

Som i ”Den tapte våren”.

”De sorte skinnhanskene satt som støpt, og den høyreiste skikkelsen med det blonde håret nedkjempet vinden, som rusket og rev i henne uten å skape annen uro enn at kåpekanten slo og flagret rundt skjørtet og bena hennes.”

Elise! Jeg tenkte på ”Girl from the north country.

”Please see for me if she´s wearing a coat so warm,
to keep her from the howling winds.”

Jeg registrerte Stein Arnes rørende besjeling av nordlandsnaturen.

”Bølgene bukter seg innover i den gråblå fjorden, som strekker seg mot øst og deler landet. De smyger seg langs svaberg og skjær helt til de bryter mot en halvøy langt der inne, et platå, en fot som et fjell reiser seg fra.”

Jeg tenkte på ”Lay Down Your Weary Tune:”

”The ocean wild like an organ played
The seaweed’s wove its strands
The crashin’ waves like cymbals clashed
Against the rocks and sands.”

”Den tapte våren.”

Jeg tenkte på krigens gru.

I cross the Green Mountain

«I sit by the stream
Heaven blazing in my head
I dreamed a monstrous dream
Something came up
Out of the sea
Swept through the land of
The rich and the free.”

”Flyene var borte, men brannen brølte mot henne.
Røyken steg opp, tett som en vegg.
Flammen freste mot himmelen, og hele byen brant.”

”Den tapte våren.”

”En skikkelse lot vårstrålene varme det bleke ansiktet idet solen steg opp over den taggete fjellkjeden.”

”I see my light come shining.”
”Any day now, I shall be released.”

Stein Arne siterer også Nordahl Grieg i Den tapte våren, og det vi er helt sikre på er at Nordahl Grieg overhodet ikke var inspirert av Bob Dylan. Likevel skriver han:

”Verre enn brennende byer er den krig som ingen kan se
som legger et giftig slimslør på bjørker og jord og sne.”

Slektskapet med tematikken i Bob Dylans svar på Picassos ”Guernica”, ”A Hard Rain´s A-Gonna Fall” er, for meg, både sterk og påfallende, der han synger om ”Where the pellets of poison are flooding their waters”. Vi snakker altså ikke bare om inspirasjon, men kanskje like mye om slektskap. Vel er Stein Arne inspirert av Dylan, men det er også et slektskap i jakten på å løfte det personlige, i å løfte jegets, familiens, slektens og menneskeslektens historie, opp til det allmenne på en måte som vekker gjenklang og gjenkjennelse, opplysning og erkjennelse i leseren og i lytteren, koste hva det koste vil. Inspirasjon & slektskap, kjærlighet & tyveri. Love And Theft.

Dylan har ytret bekymring for de av hans fans som stopper ved ham, og ikke går videre til Dylans egne inspirasjonskilder, det være seg Hank Williams eller Woody Guthrie, Jimmie Rodgers eller Muddy Waters, Charlie Patton eller Frank Sinatra, Rimbaud eller Whitman. Det er et uendelig villniss av sideelver av inspirasjon som strømmer inn i Dylans kunst, og som strømmer videre i ham. Sånn er livet. Stein Arne er opptatt av å peke på Dylan, men Dylan peker videre, Jeg vil peke på dem begge. Stein Arne er i slekt med Dylan.

”Den tapte våren”.

”Var de fortsatt ikke fornøyd?
Var dette Guds løfte; ødeleggelse og død?
Fantes i det hele tatt Gud?”

”She just sit there as the night grows still
She say who gonna take away his license to kill?”

Håpet. ”Sollyset flakket over fjorden, og havet bølget seg innover mot fjellet langt der inne som det alltid hadde gjort”.

”Let me drink from the waters
where the mountain streams flood
Let the smell of wildflowers
flow free through my blood
Let me sleep in your meadows
with the green grassy leaves
Let me walk down the highway
with my brother in peace
Let me die in my footsteps
Before I go down under the ground.”

Takk.

Hvorfor feirer vi påske?

Da jeg skrev en veldig kort posting om palmesøndag på Facebook, slo det meg at jeg i grunnen ikke helt husker hva som skjedde i påsken og hvorfor. Jeg var på en måte blitt historie- og kunnskapsløs. Derfor ble dette «påskeevangeliet» til i løpet av påsken 2014, og for meg ble det både oppklarende og langt mer interessant reise enn jeg hadde tenkt. Det finnes en sterke logikk og ikke minst et solid budskap som det er verd å lytte til hos opprøreren Jesus. Han rokket ved det meste – og uansett tro eller livssyn tror jeg det kan ha en verdi for oss alle. Dette er historien slik jeg har tolket den på et litt uærbødig vis. Jeg har imidlertid forsøkt å være tro mot historien og kildene.

Dag I: Palmesøndag

Hvorfor feirer vi kristen påske?

Vel i dag rusla Jesus & Co inn i Jerusalem.  Vel rusla er en betydelig underdrivelse, for Jesus ble virkelig lagt merke til! Det var godt gjort, for Jerusalem var en storby hvor Jesus slett ikke var superkjendis. Jesus ble mer sett på som en litt odde fyr som fikk holde på med sitt i mer grisgrendte strøk ala Snåsa. Der hadde Jesus & Co tusla rundt i et par, tre år. Ryktene fortalte om spektakulære fremføringer som etter datidens og nåtidens målestokk var relativt oppsiktsvekkende. Og ikke nok med det. Fyren ble kalt både Guds sønn og Jødenes konge. Både den Romerske og den Jødiske makta i Jerusalem forholdt seg ikke til rykter og siden mannen holdt seg i Snåsastrøk var det greit nok for dem at han holdt på med sitt.

Men Jesus hadde i samarbeide med sin Far, i dette tilfellet Gud, lagt store planer for årets påskefeiring. Jesus trengte sårt til oppmerksomhet. Derfor hadde han lagt en skikkelig kommunikasjonsstrategi med tilhørende PR-plan. Som en del av opplegget mobiliserte &Co det som kunne krype og gå av tilhengere. De var lette å be og målet var å gi Jesus en skikkelig oppsiktsvekkende mottagelse.

Og de lyktes! Det var stor stas og folk heia på Jesus som kom ridende inn på et heller misfornøyd esel. Folket hang seg ikke opp i det, men både ropte og skrek mens de vifta med palmegreiner og greier! Det var moro for folk flest og moro for Jesus. De som ikke syntes det var like trivelig var Jødiske og Romerske maktpersoner som plutselig oppdaget at de hadde fått en selvutnevnt og i overkant nærværende konge hengende rundt i nabolaget.  Men for Jesus & Co var det en riktig så bra dag på jobben. Masse bra PR og skikkelig stemning. Det er utrolig hvor mye historisk sus en kan få ut av et esel og noen palmegreiner, for begrepet Palmesøndag ble skap der og da. De hadde laget en skikkelig guddommelig PR-plan – det skal Jesus & Co ha!

Dag II: Mandag

Selv om Jesus &Co hadde hatt en bra søndag, ante nok Jesus at det kom til å bli en i overkant tøff uke. Samholdet i gjengen hadde nemlig begynt å slå sprekker dagen før, og som vanlig handler det om damer og penger. Det hele startet med aromaterapi i form av fotmassasje med dyre salver og greier. Timen var en gave fra en dame som synes det var kult å gjøre stas på Jesus. Judas og et par andre mente at Jesus begynte å ta litt av og at han var i overkant høy på seg selv. Enden på visa var at gutta ble sure på hverandre, siden Judas & Co mente de kunne selge salven og gi penga til de fattige slik de pleide. Men Jesus svarte litt arrogant, det må sies, «De fattige har dere alltid hos dere». Litt uvant i grunnen at Jesus satte seg selv i høysetet på den måten. Men så er da fotmassasje egentlig veldig godt. På mandagen tok Jesus bena fatt og gikk rundt slik han pleide med en litt grinete gjeng på slep. Han holdt stadig nye foredrag, uten PowerPoint, men han fikk uansett bra feedback siden folk blogga, eller skreiv ned på papyrus det han snakka om. Og det var sikkert fint vær, for det pleier det jo å være på de kanter.

Dag III: Tirsdag

Selv om Jesus av sine tilhengere ble feiret som en helt på søndag, så betydde ikke det at han var en hit i Jerusalem, den politiske og religiøse hovedstaden i Israel. Det var her, i løvens hule,Jesus ga seg i kast med å utfordre makta, på en ikke spesielt smart – men svært effektiv måte.

Som alltid handler det om makt og penger. La oss ta pengene først. Hele opplegget med religion er ofte basert på ofring for å blidgjør sin Gud. Den smått groteske fortellingen om Abraham som skulle ofre sin sønn for å vise sin hengivenhet overfor Gud, finner vi f.eks. igjen både i Jødedommen, Islam og Kristendommen.

Tirsdagen vi nå snakker om, var tirsdagen før Jødenes påske, som er basert på en skikkelig Science Fiction fortellingen.

Den handler om skille av hav med stav, tørrskodd vandring på havbunn og påfølgende drukning av egyptisk hær. Men før det hadde alle jødene slaktet et lam og smurt blodet på dørstokken. Det var for at Guds sendebud, selveste dødsengelen kunne skille klinten fra hveten, eller mer presist jøde fra egypter. Dødsengelens oppdrag var i dette tilfellet å drepe alle førstefødte barn i umerkede hus. Det var en ganske spesiell ide, og som naturlig nok funka.

Hendelsene er siden feiret som seg hør og bør, og ble til jødenes påske med rituell slakting av en haug med påskelam. Og hvem solgte offerdyr? Jo det var det vi kan kalle tempel og offerdyrindustrien, lokalisert i og rundt tempelet i Jerusalem. Jesus tok et skikkelig oppgjør med hele den kommersielle ideen, veltet bord og kastet selgerne på dør, i en slags religiøs Rusken aksjon. Tempelet tilhørte Gud, mente Jesus, og ikke Mammon, pengeguden – eller den utskjelte TV-serien. Hvis du skal starte en verdensreligion er forøvrig et oppgjør med kommersiell gudsdyrkelse et metodisk grep. Muhammed gjorde samme greia i Mekka noen hundre år senere da han grunnla Islam.

Kort oppsummert så ble «Tempel og offerdyrindustrien» drittsure og ønsket Jesus dit pepperen gror, som på de kanter muligens betydde rett i nabolaget. For som vi alle vet, man tukler ikke med pengemakta og velfungerende forretningsmodeller ustraffet! Jesus var blitt en upopulær mann og et lett offer, noe han forså vidt la opp til. Paradokset er jo at mannen som ryddet Tempelet sier om seg selv: «Jeg er Guds lam, som ofres for verdens synder». Så offerideen er godt rotfestet i det brede laget av religiøse ledere!

Dag VI: Onsdag

Det er noen folk som oppfattes som grunnleggende irriterende, og Jesus vare en slik mann. Da onsdagen opprant, hadde Jesus, vår «Wonderboy» også kalt «Jødenes konge» og «Messias, Guds Sønn» nemlig trøbbel med gjengen, også kalt Jeus&Co og handelsstanden ved «Tempel og offerindustrien». Men det stoppet ikke der.

De religiøse lederne, anført av yppersteprestene Kaifas og Annas samt resten av det høye råd, hadde rett og slett fått nok av «Messias, Guds Sønn». Han hadde lenge tuslet rundt i nabolaget men nå laget han bråk i Jerusalem. Jesus løp rundt og forkynte en tro basert på kjærlighet og tilgivelse i motsetning til jødedommen som er basert på en smått utagerende «øye for øye og tann for tann» tilnærming til livsutfoldelse og tro. Mannen hadde appell, og hvis dette fortsatte mente yppersteprestene at Jesus kunne røre det skikkelig til og destabiliserte kirkens makt. Som vi alle vet så er det noe maktmennesker ikke liker, så er det å miste makt… Derfor la Yppersteprestene en strategi for å bli kvitt uvesenet ved navn Jesus og samtidig hindre at en ny trosretning fikk fotfeste. De gikk for å hevde at Jesus bedrev blasfemi ved å kalle seg «Guds sønn», noe som automatisk kvalifiserte til dødsstraff. Om dette var øye for øye eller tann for tann er usikkert, men dødsstraff måtte det bli – og det skulle jo bare mangle!

At de valgte ekstremt feil strategi hersker det liten tvil om! Yppersteprestene greide i løpet av tre, fire dager, det kunststykket å legge grunnlaget for at det i dag er over 2 milliarder kristne mens det er drøye ti millioner troende jøder. Sjelden har uttrykket «Culture eats strategy for breakfast” vært mer sant!

Et stort problem var at Israel var okkupert av Romerne, og at Jødene ikke kunne dømme noen til døden uten at Romerne var med på laget. Men her hadde Jesus, som en del av sin plan, allerede sørget for å være skikkelig upopulær også hos Romerne. En okkupasjonsmakt liker dårlig at en leder som åpenbart får folk med seg gikk rundt og kalte seg for «Jødene Konge». Derfor var det gode grunner for at den Romerske guvernøren Pontius Pilatus og Kong Herodes Antipas ville bli med på planen om å eliminere Jesus.

Da onsdagen var over, var Jesus egentlig uvenner med alle. Handelsstanden var sure. De religiøse lederne var fly forbanna. Det politiske systemet stilte store spørsmålstegn ved mannen. Og som om om ikke det var nok var det stor indre splittelse i gjengen Jesus & Co, med Judas som den største tvileren. Det var sikkert «according to plan». Et langt større problem var at Jesus selv begynte å tvile på hele prosjektet. Men han hadde lagt opp til «All inn» og var allerede langt forbi «The point of no return»

Dag V: Skjærtorsdag

Da skjærtorsdag kom, som forøvrig betyr «renselsestorsdag» og kommer av norrønt skíra (rense) hadde Yppersteprestene fått nok! De bestemt seg for å få fjernet Jesus før feiringen av den jødiske påsken på lørdag, altså Israelsfolkets flukt fra Egypt. Judas skjønte hva som kom og tenkte at her kunne det være et poeng ikke å bli med i dragsuget.

Utpå kvelden samles Jesus & Co i Getsemane til den mest spesielle middagen noen gang avholdt. Jesus holder flere taler og påstår at Peter, den mest trofaste av alle, skal svikte han tre ganger i løpet av kvelden. Dessuten, sier Jesus, skal en ved bordet overgi han til fienden. Skikkelig god stemning! Jesus presenterer så et nytt konsept, nattverden som betyr kveldsmat, en handling såpass kryptisk, at den siden splittet kirker og folk. Konseptet er brød og vin, som Jesus hevder er henholdsvis hans legeme og hans blod: Spis og drikk dette til minne om meg, sier Jesus. Relativt vanskelig å ta inn, for hva betyr det og hva gjør det? Er det snakk om virkelig kjøtt og blod, og hva gjør det med deg? Dette har teologer og folk diskutert i snart to tusen år.

Judas blir under middagen såpass grinete, at han bestemmer seg for å redde sitt eget skinn. Derfor stikker han og går rett til de jødiske yppersteprestene. De synes jo det er flott, og gir Judas 30 sølvpenger for å bli med en gjeng soldater for å arrestere Jesus.

Jesus på sin side har en utrolig kjip dag på jobben og han innser at han i ferd med å bli forlatt av absolutt alle. Derfor tar han tar en dyp samtale med sin far, i dette tilfellet Gud, og stiller spørsmålstegn ved om dette fortsatt er en kul plan. Altså at han skal ofres for å frelse menneskene, et konsept som for mennesker anno 2014 er relativt vanskelig å forstå rent logisk. Som i de fleste far-barn-relasjoner er det faren som trekker det lengste strået og Jesus går etter litt om og men med på å fullføre prosjektet.

Judas dukker så opp og kysser sin gamle venn på en ultimat svikfull måte, og introduserer samtidig begrepet «Judaskysset». Soldatene arresterer Jesus og i basketaket som oppstår ender det med at en av disiplene kutter av et øre av en av soldatene. Den slags skal Jesus dog ikke ha noe av, og han setter øret på igjen så lett som bare det!

Utpå natta tar soldatene med Jesus til Yppersteprestene Annas som får Jesus til å bekrefte at det er noe i ryktene om at han er Guds Sønn. Annas synes jo det er fint, for da kan de jo henrette Jesus, selv om Romerne må overbevises om at det er lurt.

Peter og de andre disiplene er redde og usikre, så de virret litt rundt før de slår seg til ved et bål for å holde varmen. Der er det noen som mener Peter er en del av Jesus & Co. For å unngå bråk nekter han både en og to og tre ganger, mens hanen galer i vilden sky.

Nedturen er virkelig i gang!

Dag VI: Langfredag

Denne dagen er mørke.

Tidlig på morgenen Langfredag tok Yppersteprestene Jesus med til den Romerske guvernøren Pontius Pilatus, for å få fullført planen sin. Pussig nok viste det seg langt vanskeligere enn de hadde tenkt. Kona til Pilatus hadde i løpet av natte drømt om Jesus og fortalt til Pilatus at han skulle holde hendene fra fatet, fordi Jesus var uskyldig. Derfor var Pilatus svært skeptisk til å dømme den politiske og religiøs radikaleren til døden. Pilatus forhørte Jesus, og spurte om han faktisk var Jødenes konge. «Du sa det», svarte Jesus.

Da gikk Pilatus ut og ropte til folket som Yppersteprestene hadde samlet utenfor at Jesus var uskyldig. Men folket hadde fått blod på tann og ropte: Korsfest, korsfest! Da grep Pilatus et siste halmstrå for å unngå å få blod på hendene. Fordi Jesus var Galileer, var det egentlig Kong Herodes Antipas som skulle ta avgjørelsen om dødsdom. Derfor sendte Pilatus Jesus til han.

Herodes var henrykt, for han hadde hørt mye kult om Jesus og hadde lyst til å treffe mannen. Det gikk jo rykter om under og andre ganske råe overnaturlige ting. Men Jesus holdt kjeft og sa ikke et ord og noe under kom åpenbart ikke på tale. Derfor ble Herodes fort ganske lei av en taus mann som ikke demonstrerte noen form for gudommelige evner. Herodes gav opp og hektet på Jesus en purpurrød kappe, før han sendte han tilbake til Pilatus.

Der begynte mishandlingen som var grotesk i forhold til alle målestokker. Pilatus var rådvill, og tenkte at hvis han straffet Jesus tilstrekkelig, var det kanskje mulig å redde mannen. Derfor lot han Jesus piske med 39 slag, før han satte en krone flettet av spisse tornegreiner på hodet hans. Jesus var allerede i svært dårlig forfatning, og kunne knapt holde seg på beina etter piskingen. Pilatus førte så Jesus ut til folket, og gjentok igjen at han mente Jesus var uskyldig. Men folket fortsatte å rope: Korsfest, korsfest.

Pilatus prøvde nok en mulighet. Siden det var påske var det vanlig at en fange fri. Pilatus lot da folket velge mellom en skikkelig drittsekk, Barabbas og Jesus. Men folket holdt på sitt og fortsatte å rope taktfast: Korsfest, korsfest.

Da lot Pilatus folket få viljen sin, men før han sendte Jesus til korsfestelse sa han: «Jeg mener Jesus er uskyldig, og jeg har intet ansvar for mordet på denne mannen!» Foran folket vasket han så symbolsk blodet fra Jesus av hendene sine i en bolle med vann. Samtidig ble han opphavsmann til begrepet «Å toe sine hender (toe=vaske)». Så sendte han Jesus til korsfestelse, først og fremst for å hindre opptøyer og å skape ytterligere konflikt med yppersteprestene.

En stor folkemengde fulgte Jesus mens han slepte seg så mot Golgata. Noen gråt, mens andre hånte og spyttet på han. Opplegget var skikkelig bedritent! Jesus måtte bære sitt eget kors selv om han var så svak at han knapt kunne gå og langt mindre bære korset helt frem. Underveis tvang derfor soldatene en mann, Simon fra Kyréne, til å bære det. Makta rår!

På Golgata ble Jesus kledt naken, før han ble korsfestet, en henrettelsesmetode så grotesk og smertefull at den knapt kan beskrives. På korset hadde Pilatus festet et skilt på gresk, hebraisk og latin med teksten: «Jesus fra Nasaret, Jødenes konge». Det likte yppersteprestene dårlig, og mente det burde stå: «Jeg er jødenes konge» men Pilatus svarte: «Det jeg skrev det skrev jeg».

For å gjøre fornedrelsen total ble to forbrytere korsfestet ved siden av Jesus. Den en av dem hånte Jesus, og ba han frelse seg selv. Den andre ba han holde fred. Vi fortjener vår straff, men Jesus er uskyldig! Jesus så da på ham og sa: «I dag skal du være med meg til himmelen».

Etter noen timer ropte Jesus halvt i svime at han var tørst. Men i stedet for vann ga soldatene han en svamp med eddik, som de satte på en stang og puttet inn munnen til den døende plagede mannen. På ettermiddagen hadde smerten, varmen og blodtapet gjort sitt. Jesus ropte ut: Min far min far hvorfor har du forlatt meg. Så sa han: Det er fullbrakt.

I samme øyeblikk sies det at ble det mørkt over hele Jerusalem, samtidig som forhenget mellom den hellige delen av templet og den delen av templet som var beregnet for vanlige folk, revnet. Det fantes ikke lenger noen grense mellom det hellige og menneskene.

Verdenshistoriens mest radikale, utfordrende og mest betydningsfulle religiøse leder var død.

 

Dag VII: Påskeaften

Jesus & Co var nå blitt til & Co, og knapt nok det. For Judas fikk plutselig litt selvinnsikt, og skjønte at hans bidrag til historien på sikt neppe ville bli oppfattet spesielt positivt. Han fant seg rett og slett et tau og et tre. Men før det var han som snarest innom Yppersteprestene og leverte tilbake tretti sølvpenger, som han ikke lenger hadde bruk for. Men de var nå blitt urene blodpenger så ingen ville ha dem. De ble derfor brukt til å kjøpe en åker hvor Yppersteprestene kunne begrave tyver, kjeltringer og eventuelle religiøse ledere, som de helt tilfeldig skulle komme til å korsfeste.

Apropos gravplasser, så var det en rik fyr som het Josef fra Arimatea. Han var blitt en del av & Co og hadde gått til Yppersteprestene på langfredag og spurt om det var greit at han tok ansvaret for å få Jesus begravet. Det fikk han lov til, men først sjekket soldatene at Jesus var død. Det gjorde de ved å stikke et spyd inn i siden hans. Og joda, Jesus var død, skikkelig død. Josef og noen andre folk fikk Jesus ned fra korset. De smurte kroppen inn med velduftende oljer, før de kledte på han rene fine klær før han ble lagt i graven.

Utpå påskeaften kom Yppersteprest-gjengen på at Jesus hadde snakka en del om at han ikke hadde tenkt å forbli død spesielt lenge. De hadde mistanke om at noen kom til å stjele liket og hevde at han holdt ord. Fake, med andre ord – eller udød på en veldig død måte. For å unngå dette scenarioet ordna de seg med Pilatus. Han sørget for at graven ble forseglet med en stor stein. Ikke nok med det Yppersteprestene fikk også grini seg til noen romerske soldater, som skulle holde vakt ved graven.

& Co, som for anledningen også omfattet Maria Magdalena, som noen faktisk mener var kona til Jesus, og moren hans Maria, samt en del andre kvinner som på det tidspunktet liksom ikke ble talt opp og regnet med, var litt ute å kjøre. De var redde, ensomme og de hadde vel strengt tatt mistet alt de trodde og håpet på. Sjefen sjøl var borte, men musene så ingen grunn til å danse på bordet. Det var en skikkelig dårlig dag. Men strengt tatt burde de ikke være så overrasket. Jesus hadde jo snakket om død og oppstandelse i årevis. Det var kanskje bare litt vanskelig å tro på det etter den i overkant kjipe fredagen før.

Dag VIII: Påskedag

Dette er dagen da historien slutter og troen begynner.

To av jentene i & Co bestemte seg tidlig på morgenen for å gå til graven. Det var Maria Magdalena og en som bare omtales som den andre Maria. Da de nærmet seg graven, kom det et skikkelig jordskjelv, men de ga seg ikke og gikk helt frem. Der var steinen foran graven flyttet bort mens soldatene som var på vakt lå på bakken og var smått paralysert. Ikke så rart, for det satt en fyr på steinen som var veltet fra, og han så mer ut som et lysvesen. Hadde det vært i dag ville vi havnet rett på «alien» kjøret. Men på den tiden var ikke flygende tallerkener på mote, så jentene aksepterte tvert at dette dreide seg om noe så enkelt som en engel. Engelen var en kul fyr, som fortalte at Jesus hadde stått opp fra de døde, iht. avtale, og at jentene og resten av & Co skulle gå til Galilea for å møte Jesus.

De la i vei, men møtte Jesus på veien. Han var tydeligvis litt utålmodig etter å vise fram hvor kult de var at han var i live igjen og det virket også som han ikke helt stolte på at engelen hadde vært tydelig nok, for han ga i grunn jentene den samme beskjeden som engelen nettopp hadde gitt dem. Etterlatt inntrykk var definitivt at Jesus hadde stått opp fra de døde og at han holdt ord.

Soldatene som etter hvert våknet av paralysen løp naturlig nok til oppdragsgiver og fortalte om sin «Mission imposible». Yppersteprestene prøvde som vanlig å holde på makta og satset på at saken kunne løses med en såkalt «Change the agenda» strategi. De kjørte på med bestikkelser i form for penger for at soldatene skulle fortelle at de hadde sovnet, og mens de som hadde disiplene kommet, velta bort steinene og knabba liket.

De elleve disiplene trodde knapt på Maria I og II, men de la i vei til Galilea til fjellet der Jesus hadde sagt han ville møte dem. Jesus møtte dem der fortsatt iht. avtale. Det var sikkert litt småprat og klemming siden de nå var blitt til Jesus & Co (-1) igjen. Men siden det var en spesiell dag, klinte Jesus til med en liten tale som skulle komme til å endre verdenshistorien. Han sa:

«Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»

Dersom dette hadde dette vært en film, ville det sikkert kommet en rulletekst med hva som skjedde etterpå som at Jesus dro opp til Himmelen etter eget ønske, at disiplene tok oppdraget på alvor og gikk på med dødsforakt for å spre budskapet. Peter ble for eksempel visstnok korsfestet i Roma for sin tro.

Slutteksten ville sikkert vært noe sånt som at Yppersteprestene ble de store taperne og mislyktes totalt med sin strategi siden Kristendommen i dag er verdens største religion.

Det kunne kanskje også stått en ganske stor fotnote om at det dessverre opp gjennom historien har vært liten sammenheng mellom det kirken har prediket og stått for og det Jesus snakket om og sto for! Jesus erstattet «øye for øye og tann for tann» filosofien, med det enkle budskapet: Elsk din neste som deg selv. Dessverre er det mange også i dag som ikke helt har forstått betydningen av dette enkle kjærlighetsbudskapet.

Stein Arne Nistad, april 20©14