Kategoriarkiv: Samfunn

”Behind every beautiful thing there´s been some kind of pain”

Publisert av
Svar

Bob Dylan som inspirasjonskilde i Stein Arne Nistads romaner.
Johnny Borgans innlegg ved lansering av «Den tapte våren»
Nobels Fredssenter 28.9.2016.

”Darkness at the break of noon
Shadows even the silver spoon
The handmade blade,
the child’s balloon
Eclipses both the sun and moon
To understand you know too soon
There is no sense in trying”

Det store og mektige overskygger det nære. Det nære og lille kan overskygge selv det største. Håp og håpløshet. ”Den tapte våren”.

var-og-dager

Når jeg leser ”Seks dager i april” og ”Den tapte våren” hører jeg en ny stemme. Den nye stemmen er Stein Arnes, men det veikrysset vi møttes i for snart tredve år siden heter Bob Dylan, og våre treffpunkter gjennom årene har nesten uten unntak vært i dette veikrysset. Vår felles forankring i norsk og nordnorsk kystkultur, i småkårsfolkets kultur, i inntrykksømheten for nordnorsk natur, nybakt brød, svartbakskrik og motordunk, har aldri vært et tema i våre samtaler, og har i liten grad vært kjent for meg. Desto mer rørende er det å oppdage dette gjennom disse to bøkene, og at jeg ble invitert hit i dag.

På en eller annen måte er Bob Dylan med i alt jeg gjør, sier Stein Arne. Og jeg forstår godt hva han mener. Det finnes for noen av oss et rikt univers der Dylans ånd hele tiden svever over vannene og til stadighet og ustanselig inspirerer oss til å se på en ny måte, til å lytte en gang til, til å male selv, med ord eller med pensel.

Bob Dylan sier selv et sted, i et sjeldent åpenhjertig øyeblikk, at ”Kunstens høyeste mening er å inspirere. Hva mer kan du gjøre for noen enn å inspirere dem?”  Dette er en historie inspirert av Bob Dylan, sier Stein Arne. Og han gjør det tydelig for oss alle ved at hver del av bøkene åpnes med en blafrende varde i form av et Dylan-sitat. Det første av disse er hentet fra John Brown:

”But the thing that scared me most
was when my enemy came close
And I saw that his face looked just like mine”

Gjenkjennelsen. Brødre som møtes på slagmarken. Det er slekten som slåss. Menneskeslekten. Dette blikket blir liggende som en stille programerklæring over begge bøkene, en dyp filantropisk grunnholdning til sterk inspirasjon i en verden der fiendebildene males med stadig sterkere farger, der nyansene forsvinner og der polariseringen vinner stadig nytt terreng.

På den andre siden. Hvordan vet vi med sikkerhet hva vi er inspirert av? Egentlig? Inspirare – blåse, puste, ånde inn i, innånde, åndedrag, åndedrett. ”Den fyrste song eg høyra fekk, var mor sin song ved vogga.” Mor ga oss vårt første åndedrag. Hun pustet på oss. Var mor vår første og største inspirasjon? Hvem vet? Er vi i det hele tatt i stand til fullt ut å være bevisst våre inspirasjonskilder?

Men altså – Stein Arne har bedt meg å snakke om Bob Dylan som inspirasjonskilde. Vi vet at han inspirerte Leonard Cohen til å ta fram gitaren, og vi vet at han inspirerte Beatles til å kvesse pennen, og at alle låtskrivere som har kommet etter ham, i følge Bruce Springsteen, befinner seg i skyggen av Dylans inspirasjon, enten de vet det eller ikke. Et uendelig antall kunstnere i alle sjangre oppgir han som en viktig inspirasjonskilde. Er det så mulig å se inspirasjonen i ”Den tapte våren”? Eventuelt også der Stein Arne verken tenkte på den eller så den?

Da jeg begynte å lese tenkte jeg med én gang på sangen ”Black Diamond Bay”. Fortellingen. Dramaet. Skifte av perspektiver. Å se fra utsiden. Å føle fra innsiden. Avstand. Nærhet. Overblikk. Utsikt. Innsikt. Journalisten. Mosaikken. Collagen. Blikket. Alt i én sang. Som i ”Den tapte våren”.

Blåse, puste, ånde inn i. Jeg tenkte på ”Blowing in the wind”. ”Hvor var rettferdigheten? Hvor var barmhjertigheten?”

Spørsmål uten svar. Svar som tas av vinden.

Som i ”Den tapte våren”.

”De sorte skinnhanskene satt som støpt, og den høyreiste skikkelsen med det blonde håret nedkjempet vinden, som rusket og rev i henne uten å skape annen uro enn at kåpekanten slo og flagret rundt skjørtet og bena hennes.”

Elise! Jeg tenkte på ”Girl from the north country.

”Please see for me if she´s wearing a coat so warm,
to keep her from the howling winds.”

Jeg registrerte Stein Arnes rørende besjeling av nordlandsnaturen.

”Bølgene bukter seg innover i den gråblå fjorden, som strekker seg mot øst og deler landet. De smyger seg langs svaberg og skjær helt til de bryter mot en halvøy langt der inne, et platå, en fot som et fjell reiser seg fra.”

Jeg tenkte på ”Lay Down Your Weary Tune:”

”The ocean wild like an organ played
The seaweed’s wove its strands
The crashin’ waves like cymbals clashed
Against the rocks and sands.”

”Den tapte våren.”

Jeg tenkte på krigens gru.

I cross the Green Mountain

«I sit by the stream
Heaven blazing in my head
I dreamed a monstrous dream
Something came up
Out of the sea
Swept through the land of
The rich and the free.”

”Flyene var borte, men brannen brølte mot henne.
Røyken steg opp, tett som en vegg.
Flammen freste mot himmelen, og hele byen brant.”

”Den tapte våren.”

”En skikkelse lot vårstrålene varme det bleke ansiktet idet solen steg opp over den taggete fjellkjeden.”

”I see my light come shining.”
”Any day now, I shall be released.”

Stein Arne siterer også Nordahl Grieg i Den tapte våren, og det vi er helt sikre på er at Nordahl Grieg overhodet ikke var inspirert av Bob Dylan. Likevel skriver han:

”Verre enn brennende byer er den krig som ingen kan se
som legger et giftig slimslør på bjørker og jord og sne.”

Slektskapet med tematikken i Bob Dylans svar på Picassos ”Guernica”, ”A Hard Rain´s A-Gonna Fall” er, for meg, både sterk og påfallende, der han synger om ”Where the pellets of poison are flooding their waters”. Vi snakker altså ikke bare om inspirasjon, men kanskje like mye om slektskap. Vel er Stein Arne inspirert av Dylan, men det er også et slektskap i jakten på å løfte det personlige, i å løfte jegets, familiens, slektens og menneskeslektens historie, opp til det allmenne på en måte som vekker gjenklang og gjenkjennelse, opplysning og erkjennelse i leseren og i lytteren, koste hva det koste vil. Inspirasjon & slektskap, kjærlighet & tyveri. Love And Theft.

Dylan har ytret bekymring for de av hans fans som stopper ved ham, og ikke går videre til Dylans egne inspirasjonskilder, det være seg Hank Williams eller Woody Guthrie, Jimmie Rodgers eller Muddy Waters, Charlie Patton eller Frank Sinatra, Rimbaud eller Whitman. Det er et uendelig villniss av sideelver av inspirasjon som strømmer inn i Dylans kunst, og som strømmer videre i ham. Sånn er livet. Stein Arne er opptatt av å peke på Dylan, men Dylan peker videre, Jeg vil peke på dem begge. Stein Arne er i slekt med Dylan.

”Den tapte våren”.

”Var de fortsatt ikke fornøyd?
Var dette Guds løfte; ødeleggelse og død?
Fantes i det hele tatt Gud?”

”She just sit there as the night grows still
She say who gonna take away his license to kill?”

Håpet. ”Sollyset flakket over fjorden, og havet bølget seg innover mot fjellet langt der inne som det alltid hadde gjort”.

”Let me drink from the waters
where the mountain streams flood
Let the smell of wildflowers
flow free through my blood
Let me sleep in your meadows
with the green grassy leaves
Let me walk down the highway
with my brother in peace
Let me die in my footsteps
Before I go down under the ground.”

Takk.

Humanizing Technology

Publisert av
Svar

Together with Itera guru Rikard Strand, I was interviewed on technology trends and opportunities for Itera’s annual report. I think some perspectives and thoughts in this interview may be worth checking out. It`s a PDF, so click on the link.

HumanizingTechnology

Hvorfor feirer vi påske?

Publisert av
Svar

Da jeg skrev en veldig kort posting om palmesøndag på Facebook, slo det meg at jeg i grunnen ikke helt husker hva som skjedde i påsken og hvorfor. Jeg var på en måte blitt historie- og kunnskapsløs. Derfor ble dette «påskeevangeliet» til i løpet av påsken 2014, og for meg ble det både oppklarende og langt mer interessant reise enn jeg hadde tenkt. Det finnes en sterke logikk og ikke minst et solid budskap som det er verd å lytte til hos opprøreren Jesus. Han rokket ved det meste – og uansett tro eller livssyn tror jeg det kan ha en verdi for oss alle. Dette er historien slik jeg har tolket den på et litt uærbødig vis. Jeg har imidlertid forsøkt å være tro mot historien og kildene.

Dag I: Palmesøndag

Hvorfor feirer vi kristen påske?

Vel i dag rusla Jesus & Co inn i Jerusalem.  Vel rusla er en betydelig underdrivelse, for Jesus ble virkelig lagt merke til! Det var godt gjort, for Jerusalem var en storby hvor Jesus slett ikke var superkjendis. Jesus ble mer sett på som en litt odde fyr som fikk holde på med sitt i mer grisgrendte strøk ala Snåsa. Der hadde Jesus & Co tusla rundt i et par, tre år. Ryktene fortalte om spektakulære fremføringer som etter datidens og nåtidens målestokk var relativt oppsiktsvekkende. Og ikke nok med det. Fyren ble kalt både Guds sønn og Jødenes konge. Både den Romerske og den Jødiske makta i Jerusalem forholdt seg ikke til rykter og siden mannen holdt seg i Snåsastrøk var det greit nok for dem at han holdt på med sitt.

Men Jesus hadde i samarbeide med sin Far, i dette tilfellet Gud, lagt store planer for årets påskefeiring. Jesus trengte sårt til oppmerksomhet. Derfor hadde han lagt en skikkelig kommunikasjonsstrategi med tilhørende PR-plan. Som en del av opplegget mobiliserte &Co det som kunne krype og gå av tilhengere. De var lette å be og målet var å gi Jesus en skikkelig oppsiktsvekkende mottagelse.

Og de lyktes! Det var stor stas og folk heia på Jesus som kom ridende inn på et heller misfornøyd esel. Folket hang seg ikke opp i det, men både ropte og skrek mens de vifta med palmegreiner og greier! Det var moro for folk flest og moro for Jesus. De som ikke syntes det var like trivelig var Jødiske og Romerske maktpersoner som plutselig oppdaget at de hadde fått en selvutnevnt og i overkant nærværende konge hengende rundt i nabolaget.  Men for Jesus & Co var det en riktig så bra dag på jobben. Masse bra PR og skikkelig stemning. Det er utrolig hvor mye historisk sus en kan få ut av et esel og noen palmegreiner, for begrepet Palmesøndag ble skap der og da. De hadde laget en skikkelig guddommelig PR-plan – det skal Jesus & Co ha!

Dag II: Mandag

Selv om Jesus &Co hadde hatt en bra søndag, ante nok Jesus at det kom til å bli en i overkant tøff uke. Samholdet i gjengen hadde nemlig begynt å slå sprekker dagen før, og som vanlig handler det om damer og penger. Det hele startet med aromaterapi i form av fotmassasje med dyre salver og greier. Timen var en gave fra en dame som synes det var kult å gjøre stas på Jesus. Judas og et par andre mente at Jesus begynte å ta litt av og at han var i overkant høy på seg selv. Enden på visa var at gutta ble sure på hverandre, siden Judas & Co mente de kunne selge salven og gi penga til de fattige slik de pleide. Men Jesus svarte litt arrogant, det må sies, «De fattige har dere alltid hos dere». Litt uvant i grunnen at Jesus satte seg selv i høysetet på den måten. Men så er da fotmassasje egentlig veldig godt. På mandagen tok Jesus bena fatt og gikk rundt slik han pleide med en litt grinete gjeng på slep. Han holdt stadig nye foredrag, uten PowerPoint, men han fikk uansett bra feedback siden folk blogga, eller skreiv ned på papyrus det han snakka om. Og det var sikkert fint vær, for det pleier det jo å være på de kanter.

Dag III: Tirsdag

Selv om Jesus av sine tilhengere ble feiret som en helt på søndag, så betydde ikke det at han var en hit i Jerusalem, den politiske og religiøse hovedstaden i Israel. Det var her, i løvens hule,Jesus ga seg i kast med å utfordre makta, på en ikke spesielt smart – men svært effektiv måte.

Som alltid handler det om makt og penger. La oss ta pengene først. Hele opplegget med religion er ofte basert på ofring for å blidgjør sin Gud. Den smått groteske fortellingen om Abraham som skulle ofre sin sønn for å vise sin hengivenhet overfor Gud, finner vi f.eks. igjen både i Jødedommen, Islam og Kristendommen.

Tirsdagen vi nå snakker om, var tirsdagen før Jødenes påske, som er basert på en skikkelig Science Fiction fortellingen.

Den handler om skille av hav med stav, tørrskodd vandring på havbunn og påfølgende drukning av egyptisk hær. Men før det hadde alle jødene slaktet et lam og smurt blodet på dørstokken. Det var for at Guds sendebud, selveste dødsengelen kunne skille klinten fra hveten, eller mer presist jøde fra egypter. Dødsengelens oppdrag var i dette tilfellet å drepe alle førstefødte barn i umerkede hus. Det var en ganske spesiell ide, og som naturlig nok funka.

Hendelsene er siden feiret som seg hør og bør, og ble til jødenes påske med rituell slakting av en haug med påskelam. Og hvem solgte offerdyr? Jo det var det vi kan kalle tempel og offerdyrindustrien, lokalisert i og rundt tempelet i Jerusalem. Jesus tok et skikkelig oppgjør med hele den kommersielle ideen, veltet bord og kastet selgerne på dør, i en slags religiøs Rusken aksjon. Tempelet tilhørte Gud, mente Jesus, og ikke Mammon, pengeguden – eller den utskjelte TV-serien. Hvis du skal starte en verdensreligion er forøvrig et oppgjør med kommersiell gudsdyrkelse et metodisk grep. Muhammed gjorde samme greia i Mekka noen hundre år senere da han grunnla Islam.

Kort oppsummert så ble «Tempel og offerdyrindustrien» drittsure og ønsket Jesus dit pepperen gror, som på de kanter muligens betydde rett i nabolaget. For som vi alle vet, man tukler ikke med pengemakta og velfungerende forretningsmodeller ustraffet! Jesus var blitt en upopulær mann og et lett offer, noe han forså vidt la opp til. Paradokset er jo at mannen som ryddet Tempelet sier om seg selv: «Jeg er Guds lam, som ofres for verdens synder». Så offerideen er godt rotfestet i det brede laget av religiøse ledere!

Dag VI: Onsdag

Det er noen folk som oppfattes som grunnleggende irriterende, og Jesus vare en slik mann. Da onsdagen opprant, hadde Jesus, vår «Wonderboy» også kalt «Jødenes konge» og «Messias, Guds Sønn» nemlig trøbbel med gjengen, også kalt Jeus&Co og handelsstanden ved «Tempel og offerindustrien». Men det stoppet ikke der.

De religiøse lederne, anført av yppersteprestene Kaifas og Annas samt resten av det høye råd, hadde rett og slett fått nok av «Messias, Guds Sønn». Han hadde lenge tuslet rundt i nabolaget men nå laget han bråk i Jerusalem. Jesus løp rundt og forkynte en tro basert på kjærlighet og tilgivelse i motsetning til jødedommen som er basert på en smått utagerende «øye for øye og tann for tann» tilnærming til livsutfoldelse og tro. Mannen hadde appell, og hvis dette fortsatte mente yppersteprestene at Jesus kunne røre det skikkelig til og destabiliserte kirkens makt. Som vi alle vet så er det noe maktmennesker ikke liker, så er det å miste makt… Derfor la Yppersteprestene en strategi for å bli kvitt uvesenet ved navn Jesus og samtidig hindre at en ny trosretning fikk fotfeste. De gikk for å hevde at Jesus bedrev blasfemi ved å kalle seg «Guds sønn», noe som automatisk kvalifiserte til dødsstraff. Om dette var øye for øye eller tann for tann er usikkert, men dødsstraff måtte det bli – og det skulle jo bare mangle!

At de valgte ekstremt feil strategi hersker det liten tvil om! Yppersteprestene greide i løpet av tre, fire dager, det kunststykket å legge grunnlaget for at det i dag er over 2 milliarder kristne mens det er drøye ti millioner troende jøder. Sjelden har uttrykket «Culture eats strategy for breakfast” vært mer sant!

Et stort problem var at Israel var okkupert av Romerne, og at Jødene ikke kunne dømme noen til døden uten at Romerne var med på laget. Men her hadde Jesus, som en del av sin plan, allerede sørget for å være skikkelig upopulær også hos Romerne. En okkupasjonsmakt liker dårlig at en leder som åpenbart får folk med seg gikk rundt og kalte seg for «Jødene Konge». Derfor var det gode grunner for at den Romerske guvernøren Pontius Pilatus og Kong Herodes Antipas ville bli med på planen om å eliminere Jesus.

Da onsdagen var over, var Jesus egentlig uvenner med alle. Handelsstanden var sure. De religiøse lederne var fly forbanna. Det politiske systemet stilte store spørsmålstegn ved mannen. Og som om om ikke det var nok var det stor indre splittelse i gjengen Jesus & Co, med Judas som den største tvileren. Det var sikkert «according to plan». Et langt større problem var at Jesus selv begynte å tvile på hele prosjektet. Men han hadde lagt opp til «All inn» og var allerede langt forbi «The point of no return»

Dag V: Skjærtorsdag

Da skjærtorsdag kom, som forøvrig betyr «renselsestorsdag» og kommer av norrønt skíra (rense) hadde Yppersteprestene fått nok! De bestemt seg for å få fjernet Jesus før feiringen av den jødiske påsken på lørdag, altså Israelsfolkets flukt fra Egypt. Judas skjønte hva som kom og tenkte at her kunne det være et poeng ikke å bli med i dragsuget.

Utpå kvelden samles Jesus & Co i Getsemane til den mest spesielle middagen noen gang avholdt. Jesus holder flere taler og påstår at Peter, den mest trofaste av alle, skal svikte han tre ganger i løpet av kvelden. Dessuten, sier Jesus, skal en ved bordet overgi han til fienden. Skikkelig god stemning! Jesus presenterer så et nytt konsept, nattverden som betyr kveldsmat, en handling såpass kryptisk, at den siden splittet kirker og folk. Konseptet er brød og vin, som Jesus hevder er henholdsvis hans legeme og hans blod: Spis og drikk dette til minne om meg, sier Jesus. Relativt vanskelig å ta inn, for hva betyr det og hva gjør det? Er det snakk om virkelig kjøtt og blod, og hva gjør det med deg? Dette har teologer og folk diskutert i snart to tusen år.

Judas blir under middagen såpass grinete, at han bestemmer seg for å redde sitt eget skinn. Derfor stikker han og går rett til de jødiske yppersteprestene. De synes jo det er flott, og gir Judas 30 sølvpenger for å bli med en gjeng soldater for å arrestere Jesus.

Jesus på sin side har en utrolig kjip dag på jobben og han innser at han i ferd med å bli forlatt av absolutt alle. Derfor tar han tar en dyp samtale med sin far, i dette tilfellet Gud, og stiller spørsmålstegn ved om dette fortsatt er en kul plan. Altså at han skal ofres for å frelse menneskene, et konsept som for mennesker anno 2014 er relativt vanskelig å forstå rent logisk. Som i de fleste far-barn-relasjoner er det faren som trekker det lengste strået og Jesus går etter litt om og men med på å fullføre prosjektet.

Judas dukker så opp og kysser sin gamle venn på en ultimat svikfull måte, og introduserer samtidig begrepet «Judaskysset». Soldatene arresterer Jesus og i basketaket som oppstår ender det med at en av disiplene kutter av et øre av en av soldatene. Den slags skal Jesus dog ikke ha noe av, og han setter øret på igjen så lett som bare det!

Utpå natta tar soldatene med Jesus til Yppersteprestene Annas som får Jesus til å bekrefte at det er noe i ryktene om at han er Guds Sønn. Annas synes jo det er fint, for da kan de jo henrette Jesus, selv om Romerne må overbevises om at det er lurt.

Peter og de andre disiplene er redde og usikre, så de virret litt rundt før de slår seg til ved et bål for å holde varmen. Der er det noen som mener Peter er en del av Jesus & Co. For å unngå bråk nekter han både en og to og tre ganger, mens hanen galer i vilden sky.

Nedturen er virkelig i gang!

Dag VI: Langfredag

Denne dagen er mørke.

Tidlig på morgenen Langfredag tok Yppersteprestene Jesus med til den Romerske guvernøren Pontius Pilatus, for å få fullført planen sin. Pussig nok viste det seg langt vanskeligere enn de hadde tenkt. Kona til Pilatus hadde i løpet av natte drømt om Jesus og fortalt til Pilatus at han skulle holde hendene fra fatet, fordi Jesus var uskyldig. Derfor var Pilatus svært skeptisk til å dømme den politiske og religiøs radikaleren til døden. Pilatus forhørte Jesus, og spurte om han faktisk var Jødenes konge. «Du sa det», svarte Jesus.

Da gikk Pilatus ut og ropte til folket som Yppersteprestene hadde samlet utenfor at Jesus var uskyldig. Men folket hadde fått blod på tann og ropte: Korsfest, korsfest! Da grep Pilatus et siste halmstrå for å unngå å få blod på hendene. Fordi Jesus var Galileer, var det egentlig Kong Herodes Antipas som skulle ta avgjørelsen om dødsdom. Derfor sendte Pilatus Jesus til han.

Herodes var henrykt, for han hadde hørt mye kult om Jesus og hadde lyst til å treffe mannen. Det gikk jo rykter om under og andre ganske råe overnaturlige ting. Men Jesus holdt kjeft og sa ikke et ord og noe under kom åpenbart ikke på tale. Derfor ble Herodes fort ganske lei av en taus mann som ikke demonstrerte noen form for gudommelige evner. Herodes gav opp og hektet på Jesus en purpurrød kappe, før han sendte han tilbake til Pilatus.

Der begynte mishandlingen som var grotesk i forhold til alle målestokker. Pilatus var rådvill, og tenkte at hvis han straffet Jesus tilstrekkelig, var det kanskje mulig å redde mannen. Derfor lot han Jesus piske med 39 slag, før han satte en krone flettet av spisse tornegreiner på hodet hans. Jesus var allerede i svært dårlig forfatning, og kunne knapt holde seg på beina etter piskingen. Pilatus førte så Jesus ut til folket, og gjentok igjen at han mente Jesus var uskyldig. Men folket fortsatte å rope: Korsfest, korsfest.

Pilatus prøvde nok en mulighet. Siden det var påske var det vanlig at en fange fri. Pilatus lot da folket velge mellom en skikkelig drittsekk, Barabbas og Jesus. Men folket holdt på sitt og fortsatte å rope taktfast: Korsfest, korsfest.

Da lot Pilatus folket få viljen sin, men før han sendte Jesus til korsfestelse sa han: «Jeg mener Jesus er uskyldig, og jeg har intet ansvar for mordet på denne mannen!» Foran folket vasket han så symbolsk blodet fra Jesus av hendene sine i en bolle med vann. Samtidig ble han opphavsmann til begrepet «Å toe sine hender (toe=vaske)». Så sendte han Jesus til korsfestelse, først og fremst for å hindre opptøyer og å skape ytterligere konflikt med yppersteprestene.

En stor folkemengde fulgte Jesus mens han slepte seg så mot Golgata. Noen gråt, mens andre hånte og spyttet på han. Opplegget var skikkelig bedritent! Jesus måtte bære sitt eget kors selv om han var så svak at han knapt kunne gå og langt mindre bære korset helt frem. Underveis tvang derfor soldatene en mann, Simon fra Kyréne, til å bære det. Makta rår!

På Golgata ble Jesus kledt naken, før han ble korsfestet, en henrettelsesmetode så grotesk og smertefull at den knapt kan beskrives. På korset hadde Pilatus festet et skilt på gresk, hebraisk og latin med teksten: «Jesus fra Nasaret, Jødenes konge». Det likte yppersteprestene dårlig, og mente det burde stå: «Jeg er jødenes konge» men Pilatus svarte: «Det jeg skrev det skrev jeg».

For å gjøre fornedrelsen total ble to forbrytere korsfestet ved siden av Jesus. Den en av dem hånte Jesus, og ba han frelse seg selv. Den andre ba han holde fred. Vi fortjener vår straff, men Jesus er uskyldig! Jesus så da på ham og sa: «I dag skal du være med meg til himmelen».

Etter noen timer ropte Jesus halvt i svime at han var tørst. Men i stedet for vann ga soldatene han en svamp med eddik, som de satte på en stang og puttet inn munnen til den døende plagede mannen. På ettermiddagen hadde smerten, varmen og blodtapet gjort sitt. Jesus ropte ut: Min far min far hvorfor har du forlatt meg. Så sa han: Det er fullbrakt.

I samme øyeblikk sies det at ble det mørkt over hele Jerusalem, samtidig som forhenget mellom den hellige delen av templet og den delen av templet som var beregnet for vanlige folk, revnet. Det fantes ikke lenger noen grense mellom det hellige og menneskene.

Verdenshistoriens mest radikale, utfordrende og mest betydningsfulle religiøse leder var død.

 

Dag VII: Påskeaften

Jesus & Co var nå blitt til & Co, og knapt nok det. For Judas fikk plutselig litt selvinnsikt, og skjønte at hans bidrag til historien på sikt neppe ville bli oppfattet spesielt positivt. Han fant seg rett og slett et tau og et tre. Men før det var han som snarest innom Yppersteprestene og leverte tilbake tretti sølvpenger, som han ikke lenger hadde bruk for. Men de var nå blitt urene blodpenger så ingen ville ha dem. De ble derfor brukt til å kjøpe en åker hvor Yppersteprestene kunne begrave tyver, kjeltringer og eventuelle religiøse ledere, som de helt tilfeldig skulle komme til å korsfeste.

Apropos gravplasser, så var det en rik fyr som het Josef fra Arimatea. Han var blitt en del av & Co og hadde gått til Yppersteprestene på langfredag og spurt om det var greit at han tok ansvaret for å få Jesus begravet. Det fikk han lov til, men først sjekket soldatene at Jesus var død. Det gjorde de ved å stikke et spyd inn i siden hans. Og joda, Jesus var død, skikkelig død. Josef og noen andre folk fikk Jesus ned fra korset. De smurte kroppen inn med velduftende oljer, før de kledte på han rene fine klær før han ble lagt i graven.

Utpå påskeaften kom Yppersteprest-gjengen på at Jesus hadde snakka en del om at han ikke hadde tenkt å forbli død spesielt lenge. De hadde mistanke om at noen kom til å stjele liket og hevde at han holdt ord. Fake, med andre ord – eller udød på en veldig død måte. For å unngå dette scenarioet ordna de seg med Pilatus. Han sørget for at graven ble forseglet med en stor stein. Ikke nok med det Yppersteprestene fikk også grini seg til noen romerske soldater, som skulle holde vakt ved graven.

& Co, som for anledningen også omfattet Maria Magdalena, som noen faktisk mener var kona til Jesus, og moren hans Maria, samt en del andre kvinner som på det tidspunktet liksom ikke ble talt opp og regnet med, var litt ute å kjøre. De var redde, ensomme og de hadde vel strengt tatt mistet alt de trodde og håpet på. Sjefen sjøl var borte, men musene så ingen grunn til å danse på bordet. Det var en skikkelig dårlig dag. Men strengt tatt burde de ikke være så overrasket. Jesus hadde jo snakket om død og oppstandelse i årevis. Det var kanskje bare litt vanskelig å tro på det etter den i overkant kjipe fredagen før.

Dag VIII: Påskedag

Dette er dagen da historien slutter og troen begynner.

To av jentene i & Co bestemte seg tidlig på morgenen for å gå til graven. Det var Maria Magdalena og en som bare omtales som den andre Maria. Da de nærmet seg graven, kom det et skikkelig jordskjelv, men de ga seg ikke og gikk helt frem. Der var steinen foran graven flyttet bort mens soldatene som var på vakt lå på bakken og var smått paralysert. Ikke så rart, for det satt en fyr på steinen som var veltet fra, og han så mer ut som et lysvesen. Hadde det vært i dag ville vi havnet rett på «alien» kjøret. Men på den tiden var ikke flygende tallerkener på mote, så jentene aksepterte tvert at dette dreide seg om noe så enkelt som en engel. Engelen var en kul fyr, som fortalte at Jesus hadde stått opp fra de døde, iht. avtale, og at jentene og resten av & Co skulle gå til Galilea for å møte Jesus.

De la i vei, men møtte Jesus på veien. Han var tydeligvis litt utålmodig etter å vise fram hvor kult de var at han var i live igjen og det virket også som han ikke helt stolte på at engelen hadde vært tydelig nok, for han ga i grunn jentene den samme beskjeden som engelen nettopp hadde gitt dem. Etterlatt inntrykk var definitivt at Jesus hadde stått opp fra de døde og at han holdt ord.

Soldatene som etter hvert våknet av paralysen løp naturlig nok til oppdragsgiver og fortalte om sin «Mission imposible». Yppersteprestene prøvde som vanlig å holde på makta og satset på at saken kunne løses med en såkalt «Change the agenda» strategi. De kjørte på med bestikkelser i form for penger for at soldatene skulle fortelle at de hadde sovnet, og mens de som hadde disiplene kommet, velta bort steinene og knabba liket.

De elleve disiplene trodde knapt på Maria I og II, men de la i vei til Galilea til fjellet der Jesus hadde sagt han ville møte dem. Jesus møtte dem der fortsatt iht. avtale. Det var sikkert litt småprat og klemming siden de nå var blitt til Jesus & Co (-1) igjen. Men siden det var en spesiell dag, klinte Jesus til med en liten tale som skulle komme til å endre verdenshistorien. Han sa:

«Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»

Dersom dette hadde dette vært en film, ville det sikkert kommet en rulletekst med hva som skjedde etterpå som at Jesus dro opp til Himmelen etter eget ønske, at disiplene tok oppdraget på alvor og gikk på med dødsforakt for å spre budskapet. Peter ble for eksempel visstnok korsfestet i Roma for sin tro.

Slutteksten ville sikkert vært noe sånt som at Yppersteprestene ble de store taperne og mislyktes totalt med sin strategi siden Kristendommen i dag er verdens største religion.

Det kunne kanskje også stått en ganske stor fotnote om at det dessverre opp gjennom historien har vært liten sammenheng mellom det kirken har prediket og stått for og det Jesus snakket om og sto for! Jesus erstattet «øye for øye og tann for tann» filosofien, med det enkle budskapet: Elsk din neste som deg selv. Dessverre er det mange også i dag som ikke helt har forstått betydningen av dette enkle kjærlighetsbudskapet.

Stein Arne Nistad, april 20©14

The end of business as usual …

Publisert av
Svar

Brian Solis intervjuet av Stein Arne Nistad

Brian Solis er en av verdens ledende eksperter på sosiale medier og endringsprosesser. Han hevder at endringen vi i dag ser er fundamentale og gjennomgripende. Det handler om nye medarbeidere, adferdsmønster, organisasjons og forettingsmodeller. Hans budskap er såre enkelt. Adapt or die!

Queen Elisabeths Hotell i San Fransisco er som å gå inn i fortiden. Gamle draperier, tunge gardiner – fløyel og stilmøbler. Jeg sitter med PC-en på fanget – og reflekterer over mannen jeg traff til frokost. En fyr fra Orlando – som drev en fabrikk for produksjon av elektriske generatorer. “Sosiale medier – er irrelevant for vår bransje. Generatorer og Facebook – det hører bare ikke sammen”. Nesten som en PC foran peisen i en av stuene i Queen Elisabeths. Malplassert i et interiør som er hundre år gammelt og hvor tiden har stått stille. Faktisk hadde Brian Solis – mannen jeg skal møte passet bedre inn. Han samler på fyllepenner og hadde som hobby å utøve skrivekunsten edle art med håndskrift og blekkhus. Han ville passet inn på Queen Elisabeths. Men ikke nå lenger. Han har lagts skrivekunsten på hylla og i økende grad erstattet den med pekefingerbevegelser på iPhone og andre peker orienterte dingser.  Fremtiden er elektronisk og grenseløs flyt av informasjon – med hver og en av oss i sentrum – og ikke i fyllepenner.  Det avslører han i boken: “The End of business as usual”. Mannen fra Orlando har kanskje et og annet å lære?

The guru in the office

Brain Solis er internasjonal Guru og en av de sentrale i Altimeter Group. Til tross for sine drøye tjue ansatte er analyseselskapet et av de selskaper i verden som høster mest anerkjent for sin forskning på effekten av sosiale medier. Gründeren Carlén Lee og Brian Solis reiser verden rundt, publiserer bøker og driver konsulenttjenester. Jeg er spent når jeg ankommer et glassmonster og sikter meg på suite 606. Det er nesten som å ha fått audiens hos en eller annen prominent person. En høy dobbelt dør – men så bærer det inn i helt vanlige og gjenkjennbare kontorlokaler uten luksus eller ekstravaganse. Et møterom og et møtebord – og en hyggelig og svært i imøtekommende mann.  

Why should the man from Orlando bother?

Vi startere med mannen fra Orlando. Hvorfor skulle han bry seg? Brian Solis starter med hva en virksomhet handler om. Selvsagt er det virksomhets hensikt, men når det kommer til stykket handler det om menneske med ulike roller. Vi ønsker å arbeide så effektivt som mulig og å fylle vår rolle. Da handler om informasjon og beslutninger. I løpet av de siste tjue årene har Internett blitt en viktig kanal, sammen med telefon, faks og relasjoner. Vi har blitt mer mobile og vi bruker ulike kanaler for å samhandle. Sosiale medier kan selvsagt betraktes som en ny – eller en samling av nye kanaler. Og det er i og for seg riktig. Det virkelig nye er at disse kanylene gjør at det er lettere å få tak i informasjon. Terskelen har blitt lavere. Enda viktigere er at disse kanalene setter individet i sentrum. Det betyr at i sosiale medier flyter informasjonen til deg – og ikke bare informasjon men også nettverket. Vi lærer oss med andre ord at informasjon flyter til oss og at vi selv bestemmer. Det endrer fundamentalt hvordan vi både henter informasjon og bruker den. Også i selskaper hvor produktet er olje, generatorer, robotarmer – en veldig fysisk verden er det klart at dette endrer. Når folk endrer måtet de forholder seg til informasjon – så påvirker det også slike virksomheter. For informasjonen og kommunikasjon er like viktig for slike virksomheter – selv om sluttproduktet et er fysisk. Derfor blir diskusjonen om sosiale medier veldig lik den en hadde for tjue år siden når det gjaldt Internett. Hvorfor skal vi ha en webside – for vi har jo brosjyrer. Nå spør vi – hvorfor skal vi bruke tid på sosiale medier – vi har jo en Webside.

A new generation of employees

Solis tegner ut et komplekst bilde. Utfordringen for den fleste virksomhet er at de er i utakt med de nye arbeidstakerne.  Endringene i adferdsmønster skjer førts i de yngste lag av befolkningen – og referer til de han kaller “The Milleniums” – som er født etter 1980. De eldste er nå 32 og er på full fart ut i arbeidslivet. De fleste av de aktive i arbeidstakeren i dag er digitale – i den forstand at vi bruker datamaskiner og nettbaserte tjenester. “The milleniums”  går mye lenger. De er og lever nettbasert – og henter mesteparten av sine impulser og sitt beslutningsgrunnlag fra nettet, sosiale medier og sitt virtuelle nettverk. De agerer rette og slett annerledes – og forlater tradisjonelle kanaler.  I 2015 vil faktisk 50 % av aktiv arbeidsstokk tilhøre denne gruppen. Solis kaller dem “The Connected customer”. De er vant til å bruke sosiale medier – hvor impulser og informasjon derfra i stor gard preger deres måtte arbeide på og å ta beslutninger. Dette er et faktum som ikke kan velges bort, det er simpelthen en uunngåelig konsekvens av utviklingen. Samtidig så eksisterer jo de andre gruppene fortsatt – folk med tradisjonelt atferdsmønster. Derfor er det ikke slik at de tradisjonelle kanalene blir uinteressante eller uaktuelle. Men det en skal være klar over at denne utvikling vil fortsette – og ti femten år vil vi ikke engang tenke over at den har skjedd. Men å hevde at den ikke påvirkere eller har konsekvenser i dag er å lure seg selv sier Solis.

Your sons and your daughter are beyond your command

Problemet for mage ledere I tradisjonelle bransjer er at de hverken har evne eller vilje til å forstå hva som faktisk er i ferd med å skje. Mange er ikke stil sted i sosiale medier og arbeider ganske tradisjonelt innenfor ganske tradisjonell organiserte virksomheter basert på tradisjonelle forettingsmodeller. For folk som kanskje ikke engang leser sin egen E-post er det klart at sosiale medier kan virke både fremmed og truende. Men på et eller annet tidspunkt vil de møte et sannhetens øyeblikk – hor de innser at det som skjer både påvirker og endrer virksomheten. Både fordi arbeidstagerne endrer seg, samfunnet, rammebetingelser og forettingsmodeller.  Forhåpentligvis kommer ikke dette øyeblikket for sent …

The very uncommon – common sense

Hvis Solis har rett, at informasjon flyter til oss – i stedet for at vi henter den. At sosiale nettverk blir primærkilden for informasjon – hva da? Hvordan er det da mulig å lykkes? Og hva skjer når medarbeideren begynner å dele forretningshemmeligheter i sosiale medier – den ultimate transparens. En vanlig feil er å sette likhetstegn mellom transparens og en slags total åpenhetskultur – hvor retningslinjen er bruk sunn fornuft. Problemet med sunn fornuft er at den er ufornuftig. Også i sosiale medier må medarbeidere forstå at det handler om selskapets verdier, policies og rettingslinjer. Men uansett flyttes grenen. Det blir mer åpent – og det kan utnyttes strategisk til å skape et fortrinn. Det handler alle fall om åpenhet og “Thoughts leadership” sier Solis. Tradisjonelt vil jo svært mange virksomheter se på sin egen kunnskap som konkurransefremmende.

Thought leadership

 Men kanskje er det i ferd med å endre seg. Solis trekker frem noen eksempler, hvor nettopp det å profilere sin egen kompetanse er drivende rent forretningsmessig. Han viser til et selskap innen halvlederbusiness som har svært høy kompetanse med doktorer og høyt anerkjente personer i hele organisasjonen. De har alltid hatt «Tought leadership» gjennom tilstedeværelse på konferanser, nettsider os. Og det gjør de fortsatt. Men i tillegg g la de en offensiv strategi for å ta posisjon også i de nye kanalene. De gjorde en analyse av hva folk søkte på innen deres fagfelt. De fant at nøkkelord ikke var viktige – men faktisk hele setninger og fullstendige spørsmål. Basert på dettet startete de en blogg hvor de rett og slett ga kvalifiserte svar på ofte stilte faglige spørsmål. Denne strategien gjorde at de ble kjent i markedet som en kompetanse senter innen sitt fagfelt – som tiltrakk seg oppmerksomhet både fra mulige kunder, mulige ansatte og i og for seg også konkurrenter. Et annet eksempel han nevner er åpne innovasjonsprosesser – hvor ledende selskaper her gått ut og bedt om innspill for å løse helt konkrete problemer. Det er klart at denne typen adferd å endre tradisjonelle tankegang om synlighet.  For kompetansedrevne virksomheter burde det være innlysende at å synliggjøre kompetansen sin, la medarbeideren delta i sosiale nettverk – er en langt bedre strategi en å være usynlig eller lukket.

Solis snakker om en slags “Strategisk” transparency.

Intet selskap er for stort til å gå konkurs!

Hvis vi ser på fortune 500 selskapene i dag, er det nesten ingen som fantes da børsen ble etablert. Selskapene er transformert og endret – kjøpt opp og gått konkurs. Poenget sier Solis, at de fleste av oss er flinke til å holde på med det vi gjør innenfor de forretningsmodellene vi kjenner. Vi vet akkurat hva som funker, hvordan markedet reagere og hvordan vi skal agere for å skape resultater og vekst. Og for de fleste vil det kunne gå bra i flere år fremover. Men snart er 50 % av arbeidstokken er “Connected customers” som er vant til å operere helt annerledes. Det vil i sin tur skape helt nye forettingemodeller som vi ikke engang ante konturene av. Han trekker frem et konsept fra forbrukebransjen “Tom`s Shoes”. Den brilliante forretningsmodellen går ut at for hvert par sko du kjøper – kjøper du også et par sko som gis bort til noen som trenger det et annet sted i verden. Med andre ord kombineres samfunnsansvar med produkter som åpenbart utfordrer tradisjonelle forettingsmodeller. Den samme modellen er adoptert av andre virksomheter og det finnes en optikerkjede som opererer på samme måte.

Endring av rammebetingelser!

For olje og energibransjen handler det om langt dypere og større endringer hevder Solis. Her handler det om endring av samfunnsmessige og politiske samfunnsmessige endringer som kan endre hele systemer. Vi har allerede sett eksempler på dette – og Obama traff ene nerve. Den arabiske våren. Dette er bare begynnelsen tror Solis fordi vedrene blir mer gjennomsiktig og hvor individene i langt større grad vil kunne påvirke og true eksisterende sannheter, myter og systemer. Og slike endringer går kanskje langsomt – men er betydelig over tid. Derfor handler det om å være med på utviklingen og kontinuerlig tilpasse og utvikle organisasjons- og forettingsmodeller. “Adapt or die” sier Solis.

Penner fra fortiden

I Clint Eastwood byen Camel finnens det en slags overlevning, “Spencers stationary” – en gammeldags butikk med å penne, papir og alt som hører skrivekunsten til. Der kjøpte jeg en bok til Brian Solis. En riktig gammeldags bok kraftig håndlaget papir, med revne kanter og blad. En bok med sjel. Den ga jeg til Brian Solis i det vi avsluttete intervjuet og han var på vei til middag med sin kone. Du må skrives sier jeg. Du kan ikke la disse pennene bare ligge! Vet du sier Solis. Etter at jeg skrev boken har jeg prøvd å ta opp igjen skrivingen. Problemet er bare at spissen på slike penner tilpasser seg håndlaget til den som skriver. Derfor gikk det ikke så bra. Jeg hadde endret meg for mye. Spissen var tilpasset “a former me” en som ikke finnes lenger. Skulle de virket i dag måtte tilpasningen skjedd gradvis over tid – og fulgt måten jeg utviklet meg på. Akkurat som en virksomhet som skal operere i et marked. Det nytter simpelthen ikke å sitte på gjerdet å vente – og la endringsprosessene skje uten å være med. Plutselig kan forettingsmodellen være akterutseilt – det er som om spissen på pennen ikke lenger virker. That’s the end of business as usual!  Adapt or die!

Intervjuet ble gjort for PGS Reflections magasin. Hele magasinet og den engelske utgaven av intervjuet kan du lese her!

Har du lest boken min om sosiale medier og relasjonssamfunnet «Katt i treet hvor skal jeg gå?»?

Seminar og boklansering 20. mars kl. 08.00 – 10.00

Publisert av
Svar

“Katt i treet, hvor skal jeg gå?”

Itera har gleden av å invitere deg til et annerledes seminar!

  • Gratis frokost og kaffe
  • Fem foredrag du ikke vil gå glipp av
  • Verdifulle erfaringer fra NHO, VISMA og NSB
  • Et eksemplar av årets ferskeste og viktigste fagbok
  • Mingling og nettverking

På seminaret lanseres boken “Katt i treet, hvor skal jeg gå?” – en strategisk og praktisk guide til sosiale medier og relasjonssamfunnet. Foredragene vil belyse noen av temaene som drøftes i boken, gjennom teori og erfaringer fra store norske virksomheter.


Stein Arne Nistad, forfatter
og rådgivningsdirektør i
Itera Gazette.

Katt i treet, hvor skal jeg gå?

Når vi endrer måten vi kommuniserer på, endrer alt seg. Hvordan skaper sosiale medier relasjonssamfunnet som innebærer dype og kraftfulle endringer som påvirker etablerte systemløsninger og modeller. Hvorfor bør vi like godt først som sist lære oss hva ordet “sosiale virksomhetsnett” betyr?


Cathrine Grimstad, Community Manager og markedssjef Bengt Lerpold i Visma Unique.

Når programvaren blir sosial!

Visma Community er et viktig sosialt virksomhetsnettverk, hvor 5000 medlemmer i offentlig sektor deler praktiske tips, diskuterer og får brukerstøtte fra Visma og hverandre. De møter brukere av samme programvare og innen samme fagfelt – og får samtidig lov til å følge og påvirke Vismas produktutvikling.


Jeroen Schüssel,
Start Now Coaching

Relasjon er ikke for pingler!

I relasjonen mellom to mennesker sier man ofte at det er tre parter; person en, person to og relasjonen. Men hva med kunderelasjoner? Stiller de seg ulikt fra de private i så måte? Schüssel har jobbet for Innovasjon Norge i USA og har brakt relasjonscoaching til Norge. Han etablerte og drev den anerkjente CTI-skolen i syv år.


Elisabeth Evjen,
kommunikasjonsdirektør i NHO

En digital strategi for virtuell dialog i NHO

NHO vil etablere og bruke nettsamfunnet som sin foretrukne og primære dialogkanal for 20.000 medlemsbedrifter og deres 500.000 ansatte. Lykkes NHO med sin strategi, blir det i så fall Norges største og mest innflytelsesrike sosiale virksomhetsnettverk.


Henriette Høyer,
NSB og Telenor.

Hvorfor ville NSB rekruttere 10.000 av de mest kritiske kundene til sine facebook-sider?

Under "det store togkaoset" ble NSB utsatt for massiv kritikk. To år senere er 10.000 av de mest kritiske kundene rekruttert til NSBs facebook-sider! Henriette Høyer avslører strategien bak, og hva som ble effekten av å samle alle de negative på et brett. Høyer er nyansatt fagleder for webmarketing og innhold i Telenor. Hun kommer fra NSB hvor hun var sentral i oppbygningen av selskapets digitale kundegrensesnitt.

 

Jeg har noen få plasser til eksterne gjester som får bok og seminar for kr 500,- Først til mølla …

Bestille boken+seminar: NOK 500,- [wp_cart:KattenITreetSeminar:price:500:end]

 

    Kontaktskjema:

    Navn (Må fylles ut)


    Epost (Må fylles ut))


    Telefon


    Tema


    Melding


    Bekreft og skriv tallet 217

     

     

    I det siste har jeg blitt opptatt av frisøryrket …

    Publisert av
    Svar

    I det siste er jeg blitt veldig opptatt av frisøryrket. Det handler ikke om at jeg begynner å miste håret eller at jeg har en lenge fortrengt drøm om å gi meg sakser, kammer og hårfarge i vold. Nei, det stikker langt dypere enn som så. Det handler om sannheter og hvilke sannheter som får lov til å forbli sannheter – fordi de alltid har vært sannheter – hvis du skjønner hva jeg mener. Sannheten om frisøryrket er åpenbart at det knappest er til å leve av. I motsetning til for eksempel advokatyrket hvor regelen er – desto flere advokater, desto flere advokater.

    Så ikke med frisøryrket. En av mine aller første økonomiske læresetninger, for det må vel kunne kalles det – hvis den adopteres i tidlig barndom og etterleves resten av livet. Læresetningen ble formidlet i svarthvit av en mann med makt og med ansiktet lagt i alvorlige folder. Han uttalte: Vi kan jo ikke leve av å klippe håret på hverandre! I moden, mer gråsprengt alder har det slått meg:

    Hvorfor kan vi ikke det?

    Denne læresetningen som stiller store spørsmål ved verdens nest eldste yrke – har ført oss alle inn i en alvorlig krise. Naboen – for det er på en måte lettere å snakke om naboen,  er en type som virkelig bidrar til krisa i alt han foretar seg. Han tar for seg av alt livet har å gi. Han kjører en flott firehjulstrekker og har et usedvanlig møblert hjem. Ryktene i nabolaget sier at han bytter kjøkken hvert femte år for å holde seg ajour på kjøkkenmotefronten. Dette er egentlig det jeg vet om naboen – rent bortsett fra da, at han ikke er frisør. Likningen tyder på at han er børsmegler eller noe – men dette er opplysninger jeg normalt holder for meg selv.

    Naboen lever ikke av å klippe håret på andre – men av å flytte pengene til andre. Sånn sett kunne det være greit om han flyttet noen penger til meg også – siden han er godt i gang og er skikkelig god til det – skal jeg tro ligningen som jeg da offisielt da aldri har kikket på.

    Men det slår meg, at naboen gjør akkurat det han skal. Han forbruker og står på, for å holde liv i og leve opp til den viktigste økonomiske tesen. Den er lett å forstå og har vært prediket av Einar, Gro, Kåre, Kjell Magne og Jens – og ikke minst av grønne-Kristin:

    Vi må skape økonomisk vekst! 

    I det siste har det slått meg det paradoksale i denne tesen. For økonomisk vekst har jo ikke noen grense. Stor økonomisk vekst gir behov for mer økonomisk vekst og slik fortsetter det i en oppadgående spiral. Det er ingen i Norges Bank eller i regjeringen som sier. Hallo folkens, sett dere rolig ned med en saks og kam og klipp håret på hverandre. Vi har nådd målet! Det er nok økonomisk vekst nå og vi har mer enn nok av alt vi trenger!

    Hårklipp er i miskreditt! Målet om økonomisk vekst råder grunnen alene. Derfor går naboen sikkert i tanker om å øke hyppigheten i kjøkkenskifter fra fem til tre år. Han drømmer sikkert om å anskaffe en enda råere firehjulstrekker kjenner jeg han rett. Fyren har ingen sperrer! Men han gjør det han skal.

    Så får vi heller bære over med at kloden puster tungt og at både naboen og resten av folket her oppe i nord pøser ut CO2 i store mengder både her og der. I Kina for eksempel sørger naboen – og ved nærmere ettertanke også jeg selv – for skikkelig store CO2 utslipp. Faktisk produserer kineserne forbruksvarer til naboen – og meg – som gir et personlig CO2-utslipp som er større enn for hver av kineserne. Og ikke nok med det. Også Norge pøser hver og en av oss ut ti femten ganger mer CO2 enn det som godt er. Men vi gjør jo det med god samvittighet, for vi deltar i dugnaden og sørger for å leve opp til tesen og ideen om økonomisk vekst.

    Jeg kjenner at jeg ikke helt greier å slippe dette med hår. Hvis vi drev dette med å klippe håret på hverandre langt, så ville vi nok bli rimelige kortklipte alle som en. Men det blir vi nok nesten uansett, hvis vi skal fortsette å slite ned kloden i det tempoet vi har lagt opp til. Så jeg slår et slag for å starte en hårklippbasert snuoperasjon. 

    Jeg skal starte nå, med å ta en prat med naboen over hagegjerdet. Jeg skal se hyggelig, men tydelig på han og si: Du, skal vi slutte å flytte pengene til hverandre. Skal vi gi opp kjøkkenskifteparadigmet og heller gå for hår. Hva om vi rett og slett bestemmer oss for at nok er nok! Hva om vi slår oss ned i hagen og tar livet med ro. La oss sørge for velvære med pedikyr og manikyr og hårklipp i ny og ne. La oss bruke tiden til å filosoferer slik som Platon, Sokrates og sånn folk  gjorde i kulturens vugge – i antikkens Hellas?

    Dette kunne jeg foreslått – men jeg tror nok naboen ville blitt skremt, sjokkert og ansett meg som sprøyte pine gal! Jeg er også sikker på hva han ville svart meg: Du, dette er jo barnelærdom. Du vet jo at vi ikke kan leve av å ta vare på- og klippe håret på hverandre! Jeg tror ikke jeg ville våget å svare ham:

    Du, her tror jeg vi har tatt grundig feil!

    Heldigvis finnes det ingen å straffe!

    Publisert av
    Svar
    Jeg har en venn som er schizofren. Han er smart, sosial og hyggelig. Han kan forveksles med å være normal, ansvarlig og tilregnelig. Men det er et men. Vi deler ikke samme virkelighet. Jeg kan føre en normal samtale med han, som plutselig farer ut i en forvrengt verden jeg ikke er en del av og ikke forstår. Det handler om konspirasjonsteorier og religiøse forestillinger hinsides enhver logikk og fatteevne for normale mennesker. Hans religiøse fantasier er åpenbart inspirert av kristen tenkning – men er likevel hinsides det religiøse univers friske religiøse mennesker bekjenner seg til. Deler av hans univers er ikke en del av det universet jeg kjenner og forholder meg til. Han lever helt i sin egen boble når sykdommen herjer som verst.
     
    Denne personen er normalt hyggelig og ikke aggressiv. Likevel har det forekommet episoder hvor han bokstavelig talt har forsøkt å drepe sin mor og søsken med kniv. Etter at han ble syk, har det aldri vært tema hvorvidt denne personen er tilregnelig og ansvarlig for sine handlinger. Det er åpenbart for alle som kjenner ham at det er han ikke. Til tross for all tilsynelatende normalitet og rasjonalitet ville en voldelig handling fra hans side tilskrives sykdommen og ikke et rasjonale eller en bevisst vilje. Å straffe han for en handling ville ikke bare være feil, men et direkte overgrep mot ham og de samfunnsnormene vi har i Norge.
     
    I går fikk vi heldigvis en diagnose på gjerningsmannen fra Utøya. Det gjør det i alle fall mye lettere for meg å forholde meg til det som skjedde. Det gjør det lettere å forsone seg med realitetene og at disse grufulle handlingene ble utført av en psykisk syk person – som lever i et univers ingen av oss forstår – fordi det ikke er mulig å forstå. Dette handler om galskap og sykdom – og ikke om normal og rasjonell menneskelig adferd.
     
    Reaksjonene på den psykiatriske vurderingen var som ventete følelsesladet. For pårørende og berørte er det klart at det finnens et stort behov for straff og hevn. Likevel er det med noe undring jeg registrerer at politikere med Krfs Hareide i spissen går såpass hardt og kritisk ut mot rapporten – fordi han dermed utfordrere et viktig rettsprinsipp: Det har aldri vært straffbart å være alvorlig syk. Vi ville for eksempel aldri finne på å straffe en person som var skyld i en bilulykke, hvis ulykken kunne tilskrives akutt sykdom med tap av bevissthet.
     
    Straff og skyld bygger på et rasjonale – hvor det er mulig å forstå handlingene og ansvarliggjøring den som utførte dem. At gjerningsmannen fra Utøya, med alle sine forvirrede kongeambisjoner og riddertanker, er en alvorlig mentalt forstyrret og sinnslidende person burde ikke overraske noen. For meg som har vært i nærkontakt med en  med denne typen lidelser virker diagnosen både rasjonelle og riktig. Derfor finnes det ingen logikk – fordi logikken kun finnes i gjerningsmannens syke sinn. Derfor finnes det ingen å straffe – men en å behandle.
     
    For meg er det betryggende å vite at rettssystemet virker. “Demonene” fra Utøya  er ikke et fungerende menneske – men en mann med en sannsynligvis uhelbredelig sykdom. Det bringer ingen af ofrene tilbake, men deres død skyldtes ikke en politisk aksjon utført av en rasjonell høyreekstremist – men en tragisk og fatal ulykke forårsaket av en meget syk person! Ulykker er det lettere å leve med! De miljøene som inspirerte gjerningsmannens syke sinn må vi ta et oppgjør med.
     
     

    Mitt lille land – hvor skal dette ende!

    Publisert av
    Svar

    And don`t criticize what you can’t understand.

    Jeg er opprørt og sint. Årsaken er VG i dag, hvor dødstidspunkt for et Utøya-offer vurderes ut fra når politiet pågrep gjerningsmannen. VG og bistandsadvokater går inn i den destruktive og meningsløse «hva-om»-spiralen. Det finnes ikke noen «hva-om»-mulighet. De brutale fakta er at de som er døde er døde, de som er skadet er skadet, de som prøvde å hjelpe prøvde å hjelpe!

    I etterpåklokskapens lys er det lett å se hva som kunne og kanskje burde vært gjort annerledes. Men – da glemmer man det viktigste. Mye av denne kunnskapen var hverken kjent eller mulig å forholde seg til mens det hele pågikk.

    Har VG glemt de faktiske forhold? Regjeringskvartalet var bombet tilbake til steinalderen. Det var en så utfordrende situasjon at det knappest er å forestille seg. Midt oppi dette kommer så Utøya – og gjør en kompleks og uoversiktlig situasjon fullstendig kaotisk og uforutsigbar! Politiets oppgave var å uskadeliggjøre en fiende de ikke ante hvem var, eller hva den hadde fore. Har vi glemt at da Utøya startet var det allerede en muslimsk terrorgruppe som hadde påtatt seg ansvaret for bomben i Oslo sentrum?

    Så hva sto politiet overfor på Utøya? Var det en eller flere terrorister? Hvilke våpen og utstyr hadde de? Hvilke andre mål hadde de? Fantes det flere bomber eller mål i Oslo sentrum?  Alt det vi nå vet var ukjent informasjon da Utøya startet. Historien ble gradvis avdekket gjennom ulike kanaler i løpet av de neste minuttene – og min hypotese er at folk som fulgte Twitter og sosiale medier tidvis var bedre orientert enn politiet, som var i aktiv operasjon i felten.

    Gitt den ekstreme situasjonen, synes jeg det nesten er oppsiktsvekkende at Politiet greide å omdisponere og uskadeliggjøre terroristen i løpet av en time – ut fra den ressurssituasjonen de hadde.

    Men nå er tiden for samhold tydeligvis over, i regi av VG og bistandsadvokater, som er i gang med en heksejakt, hvor de spekulerer over de vurderingene som ble gjort under aksjonen og konsekvensene av disse. Det gjelder for eksempel håndteringen av samtalene med en kommandør, som ringer midt i en massakre og sier han vil overgi seg.  Ingen ante at det fantes en kommandør. Ingen visste hva vi sto ovenfor – eller hva motivet til kommandøren var. Var det et lokkemiddel, var det en avsporing, var det falsk oppringing? Alt dettet skjedde i et kaos av oppringninger hvor nødnummer og telefonnett brøt sammen både på grunn av Utøya og bombeeksplosjonen i Oslo.

    Joda, det finnes helt klart klanderverdige forhold og prosedyrer, som burde vært håndtert annerledes – basert på det vi nå vet. Jeg er selvsagt for at hendelsesforløpet gjennomgås i detalj, i den hensikt å lære og å forbedre rutiner og prosedyrer. Men, alltid med det perspektivet at denne situasjonen i all sin gru og galskap, var umulig å forutsi og planlegge for.  Derfor ville enhver prosedyre eller plan trolig feilet – fordi scenarioet nesten er umulig å tenke seg.

    Det finnes ikke noe «hva-om»-scenario annet enn som fantasier og traumer. Det finnes ikke noe annet alternativ enn det som faktisk har skjedd. Derfor ber jeg VG og bistandsadvokater spare oss for oppslag og tilnærminger, som gjør ting verre og traumatiserer flere. Jeg er overbevist om at de politifolkene som deltok handlet ut fra det de mente var riktig gitt situasjonen. De har helt sikker nok med å bearbeide sine egne «hva-om»- scenarioer. De pårørende får det neppe lettere om teoretikere og journalister beregner «optimale» hendelsesforløp og beregner hvem som da ville overlevd. Det skaper bare flere traumer og flere ofre.

    Spar oss!